bestemt meg..

[Camilla]

for å slutte å gå til psykologen min. det hjelper ikke meg at hun sitter der og stirrer på meg. hører ordene, og ser på meg. spør meg om ting, og jeg svarer. ord. ord kan ikke hjelpe meg. hadde ord kunne hjulpet meg, hadde jeg vært frisk for lengst.

føler meg så håpløs.

og har så dårlig samvittighet på måten jeg bahandler psykn min på. som om alt var hennes feil. føler meg bare ond..og hun skriver mail til meg der HUN unnskylder seg, mens alt egentlig er min feil. men allikevel får jeg meg ikke til å si jeg er lei for det.

klarer ikke si det til noen. klarer ikke å si "jeg er lei for det. min feil. unnskyld". klarer ikke å si "jeg er glad i deg". eneste jeg gjør er å kjefte på menneskene rundt meg, og jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det heller. blir så utålmodig med mennesker. kan de ikke bare skjønne hva jeg går gjennom? ta hensyn? men jeg roper lydløst og er ikke villig til å la folk komme inn på meg. det er for vondt. og jeg vet hvorfor jeg føler det på denne måten. men jeg kan ikke si det høyt.

og jeg VET at det ikke er bare min feil for at jeg har blitt som jeg har blitt..

og jeg VET at andre i familien har kommet ut av dette helvete med minst like store problemer som meg. men jeg holder det inni meg, de lar det gå utover meg. siden jeg har vært innlagt så mange ganger, blir det lett å skylde på meg. som om jeg er den som har noe skyld i dette.

bestemt meg for å ikke bestemme meg for noe angående liv eller død. ikke ennå. vil bare sove og sove, og så tenke når jeg våkner..men sovner og våkner kort tid etterpå. det hjelper ikke. bare en liten søvn så er helvete i gang igjen. noen ganger våkner jeg og tenker; "dette er bare en drøm".

men så ser jeg sårene og blod i senga fra jeg skjærte meg før jeg la meg.

så ser jeg meg i speilet. den mislykkete Camilla. feit og stygg. jeg trenger bare å se meg i speilet så vet jeg hvorfor han slo opp. hvorfor jeg ikke liker meg selv. innsiden som teller, sant? men det er ikke sant. og uansett, jeg har ingenting å gi. jeg er ikke en god venn. jeg kan ikke hjelpe. bare ødelegge. gjør ting verre. jeg føler meg rett og slett ond. og jeg tør ikke snakke om det med noen i rl. for om jeg spør så kommer de bare til å le og late som om de liker meg. late som. som de alltid gjør. påklistra masker. fraser som man vet kommer. som om de er tatt av og når jeg spør om noe; så setter de på play og samme shitten kommer om og om igjen.

noe forfølger meg, men jeg vet ikke hva. jeg løper alene i en mørk skog. man kan ikke stole på noen. ikke meg selv en gang; for jeg foråder meg selv som jeg foråder andre..

[Camilla]

for å slutte å gå til psykologen min. det hjelper ikke meg at hun sitter der og stirrer på meg. hører ordene, og ser på meg. spør meg om ting, og jeg svarer. ord. ord kan ikke hjelpe meg. hadde ord kunne hjulpet meg, hadde jeg vært frisk for lengst.

føler meg så håpløs.

og har så dårlig samvittighet på måten jeg bahandler psykn min på. som om alt var hennes feil. føler meg bare ond..og hun skriver mail til meg der HUN unnskylder seg, mens alt egentlig er min feil. men allikevel får jeg meg ikke til å si jeg er lei for det.

klarer ikke si det til noen. klarer ikke å si "jeg er lei for det. min feil. unnskyld". klarer ikke å si "jeg er glad i deg". eneste jeg gjør er å kjefte på menneskene rundt meg, og jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det heller. blir så utålmodig med mennesker. kan de ikke bare skjønne hva jeg går gjennom? ta hensyn? men jeg roper lydløst og er ikke villig til å la folk komme inn på meg. det er for vondt. og jeg vet hvorfor jeg føler det på denne måten. men jeg kan ikke si det høyt.

og jeg VET at det ikke er bare min feil for at jeg har blitt som jeg har blitt..

og jeg VET at andre i familien har kommet ut av dette helvete med minst like store problemer som meg. men jeg holder det inni meg, de lar det gå utover meg. siden jeg har vært innlagt så mange ganger, blir det lett å skylde på meg. som om jeg er den som har noe skyld i dette.

bestemt meg for å ikke bestemme meg for noe angående liv eller død. ikke ennå. vil bare sove og sove, og så tenke når jeg våkner..men sovner og våkner kort tid etterpå. det hjelper ikke. bare en liten søvn så er helvete i gang igjen. noen ganger våkner jeg og tenker; "dette er bare en drøm".

men så ser jeg sårene og blod i senga fra jeg skjærte meg før jeg la meg.

så ser jeg meg i speilet. den mislykkete Camilla. feit og stygg. jeg trenger bare å se meg i speilet så vet jeg hvorfor han slo opp. hvorfor jeg ikke liker meg selv. innsiden som teller, sant? men det er ikke sant. og uansett, jeg har ingenting å gi. jeg er ikke en god venn. jeg kan ikke hjelpe. bare ødelegge. gjør ting verre. jeg føler meg rett og slett ond. og jeg tør ikke snakke om det med noen i rl. for om jeg spør så kommer de bare til å le og late som om de liker meg. late som. som de alltid gjør. påklistra masker. fraser som man vet kommer. som om de er tatt av og når jeg spør om noe; så setter de på play og samme shitten kommer om og om igjen.

noe forfølger meg, men jeg vet ikke hva. jeg løper alene i en mørk skog. man kan ikke stole på noen. ikke meg selv en gang; for jeg foråder meg selv som jeg foråder andre..

[søkende]

For en røre...

Klem fra meg

[søkende]

For en røre...

Klem fra meg

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vil bare si: fortsett.

Det tar dessverre 3-5 år med regelmessig psykoterapi for å få en bedring som virkelig merkes.

Hold ut :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vil bare si: fortsett.

Det tar dessverre 3-5 år med regelmessig psykoterapi for å få en bedring som virkelig merkes.

Hold ut :-)

[thinkerbell]

Ikke gi deg Camilla...

Selv om ordene sitter fast.. De finnes inni deg,- gi deg selv tid.. De kommer ut skjønner du...Det kan jeg love,...men du må være tålmodig.

Ting Tar Tid (ja..jeg veit det...jeg HATER det uttrykket jeg også!!!!!!)

Dette klarer du,...men ikke helt alene... - -Psykologen din høres flott ut. Husk at det er; -deres felles prosjekt- å få deg på beina...

Jeg har tro på deg... Og jeg forventer at du gir ut en NYDELIG diktbok... Med så mye herlig talent som lever inne i deg, -er resten av verden simpelthen NØDT til å få ta del i den.

Varm klem

[thinkerbell]

Ikke gi deg Camilla...

Selv om ordene sitter fast.. De finnes inni deg,- gi deg selv tid.. De kommer ut skjønner du...Det kan jeg love,...men du må være tålmodig.

Ting Tar Tid (ja..jeg veit det...jeg HATER det uttrykket jeg også!!!!!!)

Dette klarer du,...men ikke helt alene... - -Psykologen din høres flott ut. Husk at det er; -deres felles prosjekt- å få deg på beina...

Jeg har tro på deg... Og jeg forventer at du gir ut en NYDELIG diktbok... Med så mye herlig talent som lever inne i deg, -er resten av verden simpelthen NØDT til å få ta del i den.

Varm klem

[Gjest Magna]

Ikke gi deg Camilla...

Selv om ordene sitter fast.. De finnes inni deg,- gi deg selv tid.. De kommer ut skjønner du...Det kan jeg love,...men du må være tålmodig.

Ting Tar Tid (ja..jeg veit det...jeg HATER det uttrykket jeg også!!!!!!)

Dette klarer du,...men ikke helt alene... - -Psykologen din høres flott ut. Husk at det er; -deres felles prosjekt- å få deg på beina...

Jeg har tro på deg... Og jeg forventer at du gir ut en NYDELIG diktbok... Med så mye herlig talent som lever inne i deg, -er resten av verden simpelthen NØDT til å få ta del i den.

Varm klem

Jeg kan bare si at vet å være i det vonde og gå til behandling så blir det bedre for deg også. Det er faktisk værre å ikke gjøre det og være i ingenmannsland.

Det vet jeg, og det vet du innerst inne. Ikke gi opp. Det er dumt når du har en behandler som til å med sender mail og virkelig bryr seg. Jeg har aldri hørt om en behandler som sender mail...... Det vitner om at vedkommende bryr seg om deg. Det er gull verd!!!!!!!! )