Sykelig (?) trang til sannhet....

[Gjest p p p t]

Dette er noe jeg sliter med. Har gjort det bestandig. Kom til å tenke over problemstillingen igjen i og med innlegget om hva (eller om) en skal fortelle til arbeidsgiver om psykdom og fri for psykologtimer.

JEG har veldig vanskelig for å ikke si sannheten. Faktisk så er det et problem for meg, siden det ikke er bare at jeg får 'vondt' ved å lyve, men jeg får også vondt ved å ikke fortelle, sltaå holde tilbake sannheten. Det er jo en form for indirekte løgn.

Hvis noen baksnakker noen jeg kjenner, føler jeg meg medskyldig hvis jeg ikke tar dem i forsvar. Å ta dem i forsvar vil kanskje gjøre at jeg kommer i uoverensttemmelse med disse andre, ved at de føler seg fornærmet og irettesatt. Noe som jeg ikke er sterk nok til å takle. Jeg må da heller takle den dårlige samvittigheten. En slik tap-tap situasjon for meg altså.

En eller annen gang vil jeg måtte søke jobb igjen. Jeg kommer IKKE til å greie å udnerslå atj eg har vært psykisk syk. DET vil jeg føle som å lyve. Ergo vil jet sikkert ikke bli ansatt av noen.

Jeg er m a o plaget med enform for mosforstått (?) ærlighet som er ødeleggende for meg selv!

Tidligere i livet anså jeg det som en god egenskap å være ærlig, ansvarsfull og disse 'gammeldagse' kvalitetene. Men etterhvert har det gått opp for meg at slikt er bare ødeleggende for en selv i være dagers samfunn. Det er egentlig trist og strider imot min dypeste overbevisning.

Det føles som om samfunnet er i ubalanse, og at JEG (som er ærlig) må forandre meg til et dårlgiere menneske enn jeg er for å passe inn.

Andre som har tanker om dette?

[Gjest tod]

Jeg så ikke dette innlegget før nå; med det i bakhodet ville jeg ikke vært så krass som jeg var i svaret til deg i tråden under her. Det er jo åpenbart at det er andre grunner til at du er ærlig enn at du er dum.

Når det er sagt, tror ikke ikke at dagens samfunn er spesielt løgnaktig. Det er nok vanlig i alle kulturer og historiske epoker at man ikke alltid forteller den hele og fulle sannhet. F eks er det lett å få inntrykk av at det var mer hykleri og forstillelse på 50-tallet enn det er nå. Men så har aldri jeg vært noen framtidspessimist heller - jeg syns snarere ting blir bedre og bedre i "samfunnet".

Din trang til ærlighet er jo i og for seg beundringsverdig - ikke minst gjelder dette hvis du også er i stand til å anvende den på deg selv, da skulle jeg tro du hadde et godt utgangspunkt for selverkjennelse.

Men jeg blir litt nyssgjerrig: hva sier du hvis ei venninne av deg har kjøpt en ny kjole og spør hva du syns, og du syns den er grønnjævlig? Sier du akkurat det da, eller modererer du deg og kommer med en hvit løgn?

[zaxxon]

Jeg så ikke dette innlegget før nå; med det i bakhodet ville jeg ikke vært så krass som jeg var i svaret til deg i tråden under her. Det er jo åpenbart at det er andre grunner til at du er ærlig enn at du er dum.

Når det er sagt, tror ikke ikke at dagens samfunn er spesielt løgnaktig. Det er nok vanlig i alle kulturer og historiske epoker at man ikke alltid forteller den hele og fulle sannhet. F eks er det lett å få inntrykk av at det var mer hykleri og forstillelse på 50-tallet enn det er nå. Men så har aldri jeg vært noen framtidspessimist heller - jeg syns snarere ting blir bedre og bedre i "samfunnet".

Din trang til ærlighet er jo i og for seg beundringsverdig - ikke minst gjelder dette hvis du også er i stand til å anvende den på deg selv, da skulle jeg tro du hadde et godt utgangspunkt for selverkjennelse.

Men jeg blir litt nyssgjerrig: hva sier du hvis ei venninne av deg har kjøpt en ny kjole og spør hva du syns, og du syns den er grønnjævlig? Sier du akkurat det da, eller modererer du deg og kommer med en hvit løgn?

Hvorfor ville du ikke tod fortelle "en venn av deg" at f.eks. et plagg ser for hj*** ut etter din mening. Betyr ikke meningen din noe? Tror du at et sammfunn basert på hvite løgner er bedre for mennesket enn ærlighet.

Og hva er det som gjør at du synes sammfunnet som helhet blir bedre? Hva baserer du det på?

Kun et sykelig sammfunn kan produsere uttrykket "Sykelig trang til sannhet" Det er sammfunnet som tvinger dette frem!

[Gjest p p p t]

Jeg så ikke dette innlegget før nå; med det i bakhodet ville jeg ikke vært så krass som jeg var i svaret til deg i tråden under her. Det er jo åpenbart at det er andre grunner til at du er ærlig enn at du er dum.

Når det er sagt, tror ikke ikke at dagens samfunn er spesielt løgnaktig. Det er nok vanlig i alle kulturer og historiske epoker at man ikke alltid forteller den hele og fulle sannhet. F eks er det lett å få inntrykk av at det var mer hykleri og forstillelse på 50-tallet enn det er nå. Men så har aldri jeg vært noen framtidspessimist heller - jeg syns snarere ting blir bedre og bedre i "samfunnet".

Din trang til ærlighet er jo i og for seg beundringsverdig - ikke minst gjelder dette hvis du også er i stand til å anvende den på deg selv, da skulle jeg tro du hadde et godt utgangspunkt for selverkjennelse.

Men jeg blir litt nyssgjerrig: hva sier du hvis ei venninne av deg har kjøpt en ny kjole og spør hva du syns, og du syns den er grønnjævlig? Sier du akkurat det da, eller modererer du deg og kommer med en hvit løgn?

Jeg er ikke slik at jeg MÅ fortelle sannheten i et slikt tilfelle heldigvis. Det kan jo ikke annet enn å såree personen hvis en er alt for direkte. Men jeg sier heller ikke at den er veeeeldig fin. Jeg pakker det inn med 'kanskje ikke helt din stil' eller noe slikt litt 'rundere'.

Egentlig så har jeg ikke problemer med hvite løgner i mange andre tilfeller heller, så det kommer vel an på hvor alvorlig JEG anser saken for å være da. Jeg er kanskje ikke så ærlig som jeg tror.

Og faktisk så har jeg ganske bra selvinnsikt. 'tror jeg. Menjeg kjemper imot så godt jeg kan noen ganger. Det er ikke alt som er like hyggelig å erkjenne om seg selv.

Nå lærte jeg feks at jeg bare er veldig ærlig når jeg selv mener det er grunn til å være ærlig. Mens ei annen som lyver arbeidsgiveren opp i fjeset men er ærlig mot venninna, kanskje er like ærlig.

Det er ikke lett det her. Men jeg sliter med det stadig vekk.

[Gjest tod]

Hvorfor ville du ikke tod fortelle "en venn av deg" at f.eks. et plagg ser for hj*** ut etter din mening. Betyr ikke meningen din noe? Tror du at et sammfunn basert på hvite løgner er bedre for mennesket enn ærlighet.

Og hva er det som gjør at du synes sammfunnet som helhet blir bedre? Hva baserer du det på?

Kun et sykelig sammfunn kan produsere uttrykket "Sykelig trang til sannhet" Det er sammfunnet som tvinger dette frem!

"Hvorfor ville du ikke tod fortelle "en venn av deg" at f.eks. et plagg ser for hj*** ut etter din mening. Betyr ikke meningen din noe?"

Nei, ikke når det gjelder klesplagg vennene mine nettopp har kjøpt seg.

"Tror du at et sammfunn basert på hvite løgner er bedre for mennesket enn ærlighet."

Jeg syns problemstillingen er for kategorisk. Vi kan vel knapt si at vi lever i et samfunn "basert på hvite løgner" - i hvert fall får vi håpe at hvite løgner ikke er alt samfunnet er basert på. Når det er sagt, mener jeg at hvite løgner (eller over- og underkommunikasjon, for å bruke sosialantropologisk terminologi) er helt nødvendig i sosialt samkvem. Det ville blitt kaos om alle til en hver tid skulle være ærlige om alt. Dette er ikke spesifikt for "vårt" samfunn, det gjelder i alle kulturer.

"Og hva er det som gjør at du synes sammfunnet som helhet blir bedre? Hva baserer du det på?"

Først og fremst syns jeg vel dette fordi det er så inni helsikes mange som syns det motsatte - og det er jeg så jævlig lei av! Alle gnåler om hvor mye bedre alt var før, og det frister meg til å gnåle på trass: The future is bright!

Mer saklig: framtids- og samtidsfordømmelsen later til å ha vært temmelig konstant gjennom ulike epoker; også i antikken klaga de over den forferdelige ungdommen, normoppløsning etc. Det er særlig to ting jeg liker ved utviklingen i vesten nå: 1) betydelige teknologiske framskritt (f eks innafor medisin, IT, kommunikasjon); 2) og en psykologisk utvikling i retning av større "indre frihet" (bakdelen er ustabil PF, føkke identitet m.m.; men jeg foretrekker faktisk dette framfor et alt for tungt superego, som de lot til å baske mye med i gamle dager).

"Kun et sykelig sammfunn kan produsere uttrykket "Sykelig trang til sannhet" Det er sammfunnet som tvinger dette frem!"

Jeg syns det er lite fruktbart å sette seg på ræv og skylde på samfunnet. Man må eventuelt heller forsøke å identifisere enkeltelementer/tendenser i samfunnet som er uheldige sånn at en kan forandre disse.

[Gjest p p p t]

Hvorfor ville du ikke tod fortelle "en venn av deg" at f.eks. et plagg ser for hj*** ut etter din mening. Betyr ikke meningen din noe? Tror du at et sammfunn basert på hvite løgner er bedre for mennesket enn ærlighet.

Og hva er det som gjør at du synes sammfunnet som helhet blir bedre? Hva baserer du det på?

Kun et sykelig sammfunn kan produsere uttrykket "Sykelig trang til sannhet" Det er sammfunnet som tvinger dette frem!

Selv har jeg en venninne som er stolt av at hun er så 'ærlig' og ser på det som engod egenskap. Denne 'ærligheten' blir brukt i slike tilfeller vi andre forteller små hvite løgner. Hun gir derfor andre mennesker komplekser iv erste fall. I beste fall sårer hun folk. Men det skjønner hun ikke selv.

Hun kan finne på å fortelle folk ting om utseendet eller påkledningen deres uten at de engang spør. Og dette er hun selv veldig stolt av tydeligvis. DA synes jeg det er bedre med folk som forteller hvite løgner.

Denne venninnen kan finne på uoppfordret å si til et menneske som er veldig fornøyd med ny hårfarge, at vedkommende ikke kler den. Kommentaren som at du burde kjøpe en bukse som er slik eller slik fordi det vil du kle bedre. Jeg synes ikke du kler den fargen i det hele tatt. Du burde ikke bruke en slik fasong på kjolen, det får deg til å se tykk ut. Du har så tykke legger at du må gå med side skjørt, osv osv. JEG synes det må være bedre med hvite løgner som sagt.

Faktisk så kjenner jeg folk som pga dette løsmunnede mennesket har fått skikkelig komplekser for ting med kroppens om de før ikke hadde lagt merke til selv en gang. Feks at en har veldig smale lepper, tettsittende øyne, lav panne, rare tær og slike ting som folk flest ikke kommenterer.

[soleil]

Selv har jeg en venninne som er stolt av at hun er så 'ærlig' og ser på det som engod egenskap. Denne 'ærligheten' blir brukt i slike tilfeller vi andre forteller små hvite løgner. Hun gir derfor andre mennesker komplekser iv erste fall. I beste fall sårer hun folk. Men det skjønner hun ikke selv.

Hun kan finne på å fortelle folk ting om utseendet eller påkledningen deres uten at de engang spør. Og dette er hun selv veldig stolt av tydeligvis. DA synes jeg det er bedre med folk som forteller hvite løgner.

Denne venninnen kan finne på uoppfordret å si til et menneske som er veldig fornøyd med ny hårfarge, at vedkommende ikke kler den. Kommentaren som at du burde kjøpe en bukse som er slik eller slik fordi det vil du kle bedre. Jeg synes ikke du kler den fargen i det hele tatt. Du burde ikke bruke en slik fasong på kjolen, det får deg til å se tykk ut. Du har så tykke legger at du må gå med side skjørt, osv osv. JEG synes det må være bedre med hvite løgner som sagt.

Faktisk så kjenner jeg folk som pga dette løsmunnede mennesket har fått skikkelig komplekser for ting med kroppens om de før ikke hadde lagt merke til selv en gang. Feks at en har veldig smale lepper, tettsittende øyne, lav panne, rare tær og slike ting som folk flest ikke kommenterer.

Denne "venninnen" har ikke bare en uhensiktsmessig forhold til sannhet. Hun kommer med sårende kommentarer og ser det som sin oppgave å fortelle folk negative ting om utseendet deres.

Akkurat som om ikke folk har nok tanker om mangler ved utseendet sitt fra før?

Nei, hun har et stort problem hun venninna di. Hun virker ikke særlig sympatisk og det vil til slutt gå ut over henne selv ved at ingen ønsker å omgås henne.

"Sannhet" er et ord med mange nyanser. En dame spurte meg om hva jeg syns om kjolen hennes en gang. Jeg syns ikke fasongen var kledelig. Dette sa jeg ikke. Derimot sa jeg at det var en veldig pen farge til henne, som stod godt til hennes ansikt.

Jeg løy faktisk ikke!, men jeg fortalte heller ikke hele "sannheten" om hva jeg syns om kjolen.

[Zirine]

Denne "venninnen" har ikke bare en uhensiktsmessig forhold til sannhet. Hun kommer med sårende kommentarer og ser det som sin oppgave å fortelle folk negative ting om utseendet deres.

Akkurat som om ikke folk har nok tanker om mangler ved utseendet sitt fra før?

Nei, hun har et stort problem hun venninna di. Hun virker ikke særlig sympatisk og det vil til slutt gå ut over henne selv ved at ingen ønsker å omgås henne.

"Sannhet" er et ord med mange nyanser. En dame spurte meg om hva jeg syns om kjolen hennes en gang. Jeg syns ikke fasongen var kledelig. Dette sa jeg ikke. Derimot sa jeg at det var en veldig pen farge til henne, som stod godt til hennes ansikt.

Jeg løy faktisk ikke!, men jeg fortalte heller ikke hele "sannheten" om hva jeg syns om kjolen.

Hmmm ...

Hvis jeg hadde spurt deg om hva du syntes om kjolen jeg hadde på meg, så hadde jeg virkelig ønsket at du skulle fortelle meg at du ikke syntes noe om fasongen (at noe annet kanskje hadde kledd meg bedre), men at du likte fargen.

Det er mange måter å si ting på, men jeg synes ikke løsningen er å holde tilbake alt man selv mener er negativt - når man får spørsmål. Hvis jeg spør så betyr det at jeg ønsker et ærlig svar. Jeg hadde ikke taklet en venninne som alltid snakket meg etter munnen, eller som aldri turde å si meningen sin - selv ikke når jeg spør - av redsel for å såre meg.

Det er fullt mulig å si hva man mener, på en pen måte.

[soleil]

Hmmm ...

Hvis jeg hadde spurt deg om hva du syntes om kjolen jeg hadde på meg, så hadde jeg virkelig ønsket at du skulle fortelle meg at du ikke syntes noe om fasongen (at noe annet kanskje hadde kledd meg bedre), men at du likte fargen.

Det er mange måter å si ting på, men jeg synes ikke løsningen er å holde tilbake alt man selv mener er negativt - når man får spørsmål. Hvis jeg spør så betyr det at jeg ønsker et ærlig svar. Jeg hadde ikke taklet en venninne som alltid snakket meg etter munnen, eller som aldri turde å si meningen sin - selv ikke når jeg spør - av redsel for å såre meg.

Det er fullt mulig å si hva man mener, på en pen måte.

Hvis jeg hadde vært med denne damen på shopping så hadde jeg nok sagt hva jeg mente.

Det er også mer ok å si at et klesplagg "ikke er helt min smak" enn å si at det er stygt/ukledelig.

Når hun hadde betalt for den og synes kjolen var fin så ser jeg ingen grunn til å komme med slike gledesdrepende kommentarer.

Var hun i tvil om hun ville beholde kjolen eller ei, så ville jeg selvfølgelig lagt mer vekt på det negative om hun fra før var usikker og kjolen var dyr og ikke spesielt kledelig.