Hjelp!

[Gjest anonym]

Vi har vært sammen i 10 år, og har to barn (1 år og 3 1/2 år). Forholdet har skrantet i laaaang tid.

Samboeren tar seg mest av ungen på 3 1/2 år, mens jeg tar den minste. Dette fører til en slags "to-deling" av familien som jeg misliker.

Det eldste barnet liker faren best. Greit nok, men... I kveld sa barnet:"Dere får aldri bli med pappa og meg dere!" Og dette stemmer. For før på dagen dro far og eldste barn på kino. I går kveld foreslo jeg at jeg kunne skaffe barnevakt til den minste, men nei, jeg skulle definitivt ikke være med, fikk jeg høre (barnet hørte ikke denne diskusjonen).

Og faren påstår at jeg håndterer dette feil. Jeg sier at ungen ikke skal si sånt, for jeg blir så lei meg. Og det hender at jeg sier "fy!". Faren påstår at det høres ut som om jeg snakker til en hund... Selv nekter faren å snakke med barnet om dette problemet.

Faren sier at jeg bør gjøre mer med den eldste, og det har han rett i. Men jeg synes egentlig at også den yngste har like stor rett til å bli med... Vi tre gjør mye gøy sammen, men kommer pappan, ja da skal eldstebarnet bare til ham.

Men hva bør egentlig gjøres? Jeg innrømmer gladelig at dette sliter voldsomt. Lurer på om barnets reaksjon kan komme av langvarige konflikter i hjemmet (barna hører konfliktene, og blir ofte dratt inn i dem, med eller mot sin vilje)

[Gjest anonym]

Vi har vært sammen i 10 år, og har to barn (1 år og 3 1/2 år). Forholdet har skrantet i laaaang tid.

Samboeren tar seg mest av ungen på 3 1/2 år, mens jeg tar den minste. Dette fører til en slags "to-deling" av familien som jeg misliker.

Det eldste barnet liker faren best. Greit nok, men... I kveld sa barnet:"Dere får aldri bli med pappa og meg dere!" Og dette stemmer. For før på dagen dro far og eldste barn på kino. I går kveld foreslo jeg at jeg kunne skaffe barnevakt til den minste, men nei, jeg skulle definitivt ikke være med, fikk jeg høre (barnet hørte ikke denne diskusjonen).

Og faren påstår at jeg håndterer dette feil. Jeg sier at ungen ikke skal si sånt, for jeg blir så lei meg. Og det hender at jeg sier "fy!". Faren påstår at det høres ut som om jeg snakker til en hund... Selv nekter faren å snakke med barnet om dette problemet.

Faren sier at jeg bør gjøre mer med den eldste, og det har han rett i. Men jeg synes egentlig at også den yngste har like stor rett til å bli med... Vi tre gjør mye gøy sammen, men kommer pappan, ja da skal eldstebarnet bare til ham.

Men hva bør egentlig gjøres? Jeg innrømmer gladelig at dette sliter voldsomt. Lurer på om barnets reaksjon kan komme av langvarige konflikter i hjemmet (barna hører konfliktene, og blir ofte dratt inn i dem, med eller mot sin vilje)

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei "anonym"

Når parforholdet skranter vil det som regel merkes av barna. Barn tåler en skikkelig krangel en og annen gang. Det er værre med de langvarige negative stemningene som ofte følger med dårlige parforhold over tid. Det kan sette seg mer fast hos barn.

Har du og samboer gjort noe for å løse problemene du beskriver?

Er du motivert for å gå i parterapi? Du kan ringe Familiekontoret for hjelp og råd

Når det gjelder barnas forhold til dere to foreldre, synes jeg ikke det høres uvanlig ut. Barn vokser ulikt og knytter seg til foreldrene som regel i naturlig orden. Når du nå etter fødselen har mest kontakt med minstebarnet,er vel det best og naturlig. Er det ikke da godt å tenke på at 3-åringen har god kontakt med sin pappa i denne tiden?

Forsøk å få din mann i tale for en gjennomgang av parforholdet.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei "anonym"

Når parforholdet skranter vil det som regel merkes av barna. Barn tåler en skikkelig krangel en og annen gang. Det er værre med de langvarige negative stemningene som ofte følger med dårlige parforhold over tid. Det kan sette seg mer fast hos barn.

Har du og samboer gjort noe for å løse problemene du beskriver?

Er du motivert for å gå i parterapi? Du kan ringe Familiekontoret for hjelp og råd

Når det gjelder barnas forhold til dere to foreldre, synes jeg ikke det høres uvanlig ut. Barn vokser ulikt og knytter seg til foreldrene som regel i naturlig orden. Når du nå etter fødselen har mest kontakt med minstebarnet,er vel det best og naturlig. Er det ikke da godt å tenke på at 3-åringen har god kontakt med sin pappa i denne tiden?

Forsøk å få din mann i tale for en gjennomgang av parforholdet.