Skadet...

[Gjest Stjerner i natten...]

Så rart det er.....

Overgrep, Incest....mange år trodde jeg ikke det betydde noe.

Har brukt antidepressiva et par år nå...post traumatisk stressyndrom, somatiseringslidelse, hukommelsessvikt, innlæringsvansker, angst....

Gikk et år i samtaleterapi..uten større hell, ble sendt videre til psykomotorisk fysioterapi.

Psyk.mot.fys.terapi....han ser inn i sjela mi...ser alle mine tanker, mine skavanker...de de gav meg, jeg blir selv klar over hvor mye jeg er "skadd".

Dette søkket under ribbena jeg trodde bare "var sånn" som gir en pen damete kropp....det er et sterkt bevis på min måte å oppføre meg på ved satte situasjoner...jeg holder pusten...og det synes på kroppen min !!!!!!!!

Jeg klarer ikke bevege kroppen løst og ledig og danser ikke...vel, bare usikker og ikke så interessert i dans trodde jeg. Nei, jeg er stiv som en pinne, klarer ikke lee på kroppen som andre...ikke så mye at en kan danse engang.

Stolt og rak i gangen. Heldig med kroppen trodde jeg. Nei, bare en måte å kunne stå imot på..en rak rygg knekker ikke så lett...behandleren min var imponert.

For hver tid forandrer jeg meg...klarer ikke nærhet...tåler ikke at noen tar i meg, ikke innimellom engang....

Han har fridd til meg...han som har holdt ut med meg i over et år, han jeg har fortalt alt til og som elsker meg...ja, elsker...og som vil støtte meg, forstå og hjelpe.

Lenge holdt han ut...i dag dro han. Jeg drev han vekk...fant på alt for å ødelegge for meg selv, han var barnslig, umoden, lite flink, lite pen...hva som helst som kunne få meg til å snu ham ryggen.

Han krevde ikke sex engang...har gått mange måneder nå, bare han kunne holde rundt meg....

Men jeg må jo være alene, skam ellers, klarer ikke slappe av, stole på, gi fra meg ansvar, føle følelser.

Mange år trodde jeg at det ikke betydde noe, så feil jeg tok. Det betyr masse, det ødelegger nesten livet mitt....i dag.

Jeg har to trygge og hærlige barn, eget hus, bil, dyr....masse mere enn mange andre...men å være to klarer jeg ikke.

Vil man noen gang klare det tro ? Blir man noen gang ferdig med dette? Kan man lære seg å leve med dette ? Blir man noen gang "normal" ?

Ja, man undres...og i mellomtiden kjemper man alene, med veldig rak rygg, stolt holdning og "fin" kropp.