Skam

[Gjest Stjerner i natten...]

Det er som en iskald klo, en stor hånd fyller mitt indre. Klemmer så hardt om mitt innerste at det ikke er en følelse som får bevege seg.

Og hånden vokser, kulden sprer seg mer og mer. Den stopper ikke før jeg er en utilnermelig masse, som går livet igjennom med rak rygg og et halvt bittert smil.

Den er min skjebne der den klemmer. Så sterk at alle disse positive og gode strålene ikke står en sjangse....de kommer så skinnende i håp, men så treffer de dette voldsomme og de detter til bakken.

Den er ikke ute etter å knekke meg....tror jeg.....bare lage meg om til en ufølsom masse av kjøtt og blod.

Det er en følelse den slipper ut....den formelig spriker med fingrene for at denne følelsen skal slippe lett forbi. Skam !

Skam over å ikke strekke til, skam over å ikke klare, skam over fortid, skam over fremtid, skam over nuet, skam over kroppen min.

Skam.....det ruver over det hele....virrer rundt i kroppen som tusenvis av myldrende maur. Så mange maur at man ikke klarer å børste dem vekk eller fange dem, de er over alt.

Jeg har lyst til å gråte, til å skrike...gi meg hen til elendigheten. Men jeg er redd det gjør meg gal....at ved å slippe ut pusten så får denne kloen enda bedre tak, at den kan gripe om det siste som er igjen. At det ikke vil være mere tilbake å kjempe om... eller med.

Det er derfor jeg ikke klarer noen andre. Denne kloen er sjalu. Sjalu på alle den må dele meg med. Rasende sinne når noen prøver å varme den med positive følelser. Den vil ikke bli varm, og den vil ikke at jeg skal bli det heller. Den vil ha meg alene som et nest den kan gro seg større i....i fred.

Den klarer ikke gjøre det med barna...min kjærlighet til dem...men det gjør den nesten mere rasende.....det skal iallefall ikke bli flere. Den kan leve med at ikke alt er perfekt for den...den ligger der i nestet sitt og nærmest knurrer. Men den tåler ikke mere konkurranse, ikke flere avbrytelser og forstyrrelser. Den kan godta litt uperfekt, men ikke mere. Noe kan den ikke slå, ikke kjempe mot. Men da vet den at der det er noe kan det komme mere og den kjemper. Den vet at den dag den mister litt grepet så er slaget tapt...da går det bare en veg....positiv for meg, negativ for den. Dette vet den og derfor kjemper den...med alt den har. Det er liv eller død, den har ikke noe å tape.

[forbrenner]

Trist, men veldig bra skrevet.

Klem fra Ano