Mental oppreisning og opptur

[Mimmy]

I flere år, mange flere enn jeg liker å innrømme, så har jeg hatt en inngrodd følelse av aldri å være bra nok. Av blant annet å ikke fungere slik som andre gjør, i sosiale sammenhenger.

Jeg har aldri sett noen sammenheng, egentlig, mellom dette, og angst jeg har hatt, og depresjoner også....jeg har bare trodd det har vært noe galt med meg, men ikke visst hva det var, og siden jeg var såkalt skoleflink, og har endel talenter ellers også, så har jeg kunnet si til meg selv, at det bare er tull å tro sånt noe, og heller øve meg for å bli bedre til å takle de sosiale tingene, og motarbeide angsten og de tvangstankene mine (hvis det kan kalles det, det er mere repetisjoner av ting, historier osv. enn noe annet).

Men aldri lyktes med noe av det jeg hadde satt meg fore, og slitt omtrent livet av meg, for å få det til. Så det måtte gå galt, jeg gikk på en skikkelig smell, og søkte (etter mange år med angst og stadige depresjoner) hjelp i psykiatrien.

Så fikk jeg (etter lengre enn lang tid som poliklinisk pasient)diagnosen asperger syndrom, og ble veldig lettet over å få den diagnosen, innledningsvis. Men så leste jeg jo om den, da...og var ikke så happy lenger. Men nå har jeg hatt en lengre samtale med psykologen om det, og også om andre ting som har skjedd i det siste, som er diskriminerende mot sånne som meg, og hun sa blant annet at det er jo ikke alt som står skrevet om denne diagnosen, som er så veldig nyansert, men veldig generelt. Og at ingen derfor vil falle innenfor diagnosen 100%.

Og så søkte jeg uføretrygd, etter anbefaling fra psykolog og lege, med attest også fra attføringsopplegget jeg har vært innunder. Men dette ble visst vanskelig for dem på trygdekontoret å håndtere, og det ble rot med møteinnkallelse: jeg fikk ikke møteinnkallelse i tide til å møte på trygdekontoret, med saksbehandler og rådgivende lege.

Saksbehandler var irritert på meg over telefonen, fordi jeg ikke hadde møtt på det møtet. Og mente dessuten at jeg måtte trekke søknad om uføretrygd, og heller søke attføring, fordi det var attføring jeg helt opplagt trengte, og at jeg hadde hatt dårlige rådgivere som rådet meg til å søke uføretrygd (mao legen min og psykologen min var dårlige rådgivere).

Skal ikke gjengi alt her, men fortalte hele historien til psykologen min.

Og hun ville vite hva slags saksbehandler som hadde vært uforskammet mot meg, og skulle ringe henne personlig. Hun syntes ikke jeg skulle ta det inn over meg, jeg gjorde ikke noe galt med å søke uføretrygd, det var det jeg rettmessig skulle ha, siden jeg ikke kan ha et ordinært arbeide, men alltid må ha en spesielt tilrettelagt arbeidssituasjon.

Og sa hun trodde jo dette var en helt opplagt, kurant sak, og syntes det var mere enn rart, at trygdekontorets saksbehandler tydeligvis ikke så på det på samme måte. Det finnes en hel haug med diagnoser innen utviklingsforstyrrelser (F80-F89), sa hun, og at det er typisk slike som skal ha uføretrygd, og dette vet de om på trygdekontorene.

Men at de kanskje prøvde å sette meg på attføring allikevel, til tross for at det ikke var noen reell attføringssituasjon. Og det skulle jeg ikke godta. Så jeg følte meg atskillig bedre da jeg gikk derfra, enn da jeg kom. Endelig så føler jeg at jeg ihvertfall er på god vei til å akseptere diagnosen, og kanskje endelig kunne akseptere meg selv, også....Har vært en svært lang kamp, dette.

*retter ryggen forsiktig*