Det hjelper faktisk å ta litt tak...

[Gjest Litt glad i natt]

Jeg følte bare for å dele en liten sak med de som skulle finne på å lese dette. Det kan kanskje virke som en liten fillesak, men for meg var det en ganske stor sak.

Jeg hadde takka ja til å jobbe ganske mye i sommer, med ganske lange skift om kvelden annahver uke. Nå, etter å ha kommet meg gjennom fire slike skift, innså jeg at jeg ikke kom til å greie å fortsette sånn som dette gjennom sommeren, etter en tung eksamensperiode, og for så å begynne på et nytt semester til høsten.

Jeg opplevde mange forskjellige fysiske plager ved tanken på denne jobbinga, alt fra små skjelvinger til urolig mage og mareritt. Så jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe, og sa fra om at jeg ikke kunne jobbe i hele sommer. Jeg var livredd for at sjefen skulle bli veldig sint og diverse, og jeg er av den sorten som ALLTID får dårlig samvittighet når noen blir skuffet pga. meg. Men etter å ha tatt en avgjørelse om å fortelle hvordan ting var, så gjorde jeg det, og møtte en slags delvis forståelse, og nervøsiteten og plagene forsvant rimelig fort. Nå ser jeg faktisk et lys i tunnellen, og kan kanskje jobbe mer utover sommeren likevel.

Og hva skulle jeg fram til? Jo, at man må forsøke å bestemme litt over seg sjøl og hva man tror man kan greie, ikke drive rovdrift på seg sjøl, men heller prøve å gjøre små investeringer i seg sjøl, slik at det blir lettere å være seg sjøl. Og ikke være så opptatt av å hele tiden skulle gjøre alle andre til lags. Man kan, hvis man vil, og hvis man vil, så kan man mer enn man tror.