Råd, tips og litteratur om overgrep mot barn?

[Krumelure]

Jeg er en mamma med datter på 14 år. Hun har opplevd mye vondt og leit, bla - som lita overgrep fra onkel, skilsmisse mellom mor og far, mobbing på barne- og ungdomsskole. Min store sorg er at hun ikke bor sammen med meg til daglig, ikke i nærheten en gang. Men det er ikke min sorg dette handler om.

Jeg har ingen egen erfaring med seksuelle overgrep følt på min egen kropp eller sinn - HELDIGVIS! Da overgrepene min datter opplevde fant sted, uttrykte hun seg på en måte som fortalte at hun oppfattet det hele som en lek. Jeg husker enda avskyen jeg følte - og enda føler - for min bror der og da da vi oppdaget det, og redselen for at min datter skulle føle at jeg overførte avskyen for min brors handlinger over på henne. En hårfin ballansegang mellom å ta overgrepene på alvor med sinne, raseri mot overgriper, ønske om å beskytte og hjelpe henne, samt at hun ikke skulle føle at hun hadde noen skyld overhodet for det som skjedde med henne.Hårfin ballansegang.

Dommeravhør ble avholdt - onkel i fengsel. Jeg tenkte at hun tar dette opp når hun føler behov for det. Ikke bevisst glemt. Fram til hun var 10 - 11 "husket" hun ikke overgrepene før de ble nevnt av stemor. Vi har hatt lange samtaler om hva som skjedde da, om fengsling av onkel, hva som står i dommen. Hva hun føler når julegave kommer fra han hvert år osv. Hun har hatt jevnlig kontakt med psykolog i PPT-tjenesten i kommunen siste året, både pga mobbeproblematikken og overgrepene. På den ene siden vil hun ikke prate om overgrepene - vanskelig tema selvfølgelig, og det har helt sikkert med kjemien mellom psykologen og henne også å gjøre.

Jeg har spurt noen venninner av meg som selv har opplevd på kroppen incest og overgrep, om det var "feil" av stemor å ta temaet opp. Svarene er de samme, før eller siden hadde hun husket overgrepene, både med kroppen og hodet. Stemor er både en ressurs og ikke ressurs i så måte. Hun har selv vært utsatt for seksuell mishandling og vet hva det er, og kan plukke opp hva min datter gjennomgår i ulike sammenhenger. Samtidig er jeg redd for at stemor er langt fra ferdig med å bearbeide sine egne opplevelser og smerte, slik at jeg føler at hun hele tiden overfører så mye av seg selv og sine egne bearbeidelser over på min datter - slik at det ikke blir hjelp, bare 1000 ganger mer vondt for begge.

Bilder, minner, følelser etter overgrepene har våknet i min datter nå. Hun er i stor forandring både mentalt og fysisk nå når hun er i tenårene. Spørsmålene er mange, svarene henger i løse luften om de i det hele tatt finnes. Jeg ser at hun søker bekreftelse gang etter gang hos "feil" personer, på "feil" måte. Hun stiller seg laglig for hugg av unge gutter som er "ute etter en ting", mens hun hungrer etter samhørighet, vennskap etter alle årene med mobbing. Jeg ser at hun nedverdigerer seg selv med det hun sier, med det hun gjør, og jeg er veldig redd for at hun skal bli utnyttet, såret, brukt, være et lett "bytte". Dessuten er jeg mor, som ikke kanskje helt skjønner dagens koder hos ungdommer?

Når det gjelder overgrepene hun har opplevd, husker kroppen hennes mer enn hodet. En episode i gårkveld, der hun gikk på badet for å bukt med utflod med dertil egnet stikkpille, resulterte i besvimelse, panikk, redsel og gråt.

Jeg blir så matt. Jeg vil så gjerne hjelpe henne , men jeg kan ikke gi henne en klem hver dag engang.

Har noen tips å gi meg som mor, som vil vite mer om hvordan forholde seg til min datter med det hun gjennomgår etter overgrepene, vite hva jeg kan gjøre og si til henne for å være til hjelp og støtte for henne?

Noen der ute som kan hjelpe meg med faglitteratur, råd og tips?

Veldig takknemlig for det! )

[Gjest abrigal]

Dixi gruppen har en egen side på nettet for pårørende:

http://www.dixi.no/paaroerende.htm

Dixi er en "forening" for dem som har vært utsatt for voldetkt ol. og for deres pårørende. Anbefaler å lese på deres sider.

Ellers har du jo flere incest-sentre rundt om i landet som også du som pårørende kan henvende deg til for råd og hjelp.

Plages du mye av tanker i tilegg, kan jeg jo anbefale deg å selv å gå til psykolog for å plassere tanken litt.

Bøker...

Det finnes så mange...

Noen er fulll av grøss o gru og andre er mer faglige.

Det beste du gjør er å oppsøke ditt lokale bibliotek og søke på emenet der, bibliotekaren kan også hjelpe deg med å finne de bøkene de har (nb! Bibliotekarer har taushetsplikt om hva de låner ut og til hvem).

Min venninne Feline har laget en flott side på nettet og der har hun lagt en liste over mange bøker, med litt omtaler ol. : http://home.no.net/feline/boker.html

Ønser deg alt godt videre. Godt å høre at du viser så godt engasjement for din datter !

Klem fra

[LilleMyen]

Hei!

Min "psykolog" gav nettopp ut en bok om overgrep. Jeg har ikke lest den enda, men jeg vet at han har peiling. Han har jobbet mye med folk som har blitt utsatt for overgrep, og han hjulpet meg veldig mye.

Han heter Reimunn Førsvoll, og boka heter "Fra synd, fra sorg, fra fare".

Jeg har bladd gjennom den, og han har tatt for seg mange detaljer som det nok ikke er så lett å tenke seg / kople til overgep om man ikke har "vært der" selv.

Håper dette kan hjelpe deg. Ønsker deg og dine lykke til.

Klem fra LilleMy!