En av mine nye naboer...

[TRISTIAN]

...titter innom av og til.

Og det er jo greit, så lenge det ikke blir for ofte og han ikke blir for lenge.

Alt han har å snakke om, er nemlig ting som går inn det ene øret og ut det andre i løpet av brøkdelen av et sekund.

Tja..og ha...

Sier du det..?

Det ligger en slags terapi i dette også ; Når han har gått, er jeg faktisk litt lettet over å være alene igjen.

Hodet mitt er som en søkkvåt svamp....vil ikke ta imot mer.

Fra NOEN.

Og slett ikke hverdagslige utbrudd fra en uforskammet sorgløs nabo, som i mine øyne ikke har noe som taler for hans ufordraglige ( og uforståelige) velbefinnende....

Hvis han har det så j.......bra, og opplever så himla mye artig i løpet av en dag.....

Hvorfor må han da på død liv sette seg ned hos MEG å brette ut alle de uforståelige , små solskinnshistoriene sine?

Man må da være hjernedød for ikke å se min mangel på interesse.....eller?

Uansett så bør han kanskje slutte med det snart....

Hadde nemlig en drøm her om dagen, hvor han hadde en lite behagelig rolle...

Som vanlig dunket han på døra, så man får inntrykk av at hele kåken skal ramle ned....men isteden er det han som ramler inn...til lyden av sildrende vann....

Jeg ser plutselig verden gjennom hans øyne...en merkelig opplevelse av ....åndelig nærhet og ...frigjørelse fra tanker og oppfatninger biter seg fast i meg.....visuelle oppfatninger av leiligheten , lukter og lys....

Alt fortoner seg anderledes. Positivt, sorgløst....levende.

Som å se verden gjennom et barns øyne....ingen sykelig angst, nevroser.....ingen tanker for morgendagen......deilig.

En setning brauter seg vei gjennom munnen hans....tankeløst hastig, mens han traver ned korridoren mot stuedøra....noe om en ferieopplevelse han hadde hatt.....

Et smil stivner på leppene hans idet han snur seg mot lyden av sildrende vann , og får se....

Meg. Sittende på gulvet i dusjen..klissvåt.

Kledd i dress..med slipsnålen jeg fikk i julepresang fra ungene for et par år siden skinnende fra brystet. På gulvet ved siden av meg ligger en tollekniv.....og noe som ligner en fotoramme jeg ikke kunne kjenne igjen...

Her flyter drømmen over i noe mer....astralsk....og sinnet mitt blander seg med hans, som rimeligvis er sjokkert over følelsen av..smerte, frykt....som om han aldri hadde opplevd det før......Jeg kjenner en vag følelse av skadefryd bre seg i meg...ha .ha..det har du godt av, din pompøse......endelig skjønner du hva det er å føle smerte....

Jeg hører navnet mitt bli ropt ut...og svever avventende på siden av det hele for å vente på svaret som jeg vet ikke kommer....og kjenner maktesløsheten og den usigelige redselen som brer seg i sjelen til min slitsomme nabo når han innser....

Jeg er ikke mer....

Min nabos barnesinn var plutselig tynget av sorg, maktesløshet....og angst.

Selv om jeg , i drømmen på en måte hadde forutsett utfallet...fortonet dette seg som et slags antiklimaks.....Jeg hadde endelig blitt fri fra denne verden...men sorgen, maktesløsheten og angsten var bare blitt....overført til et helt uskyldig menneske....

Men det var da ikke dette jeg ville.....?

Jeg var borte..men sorgen og angsten levde videre.....?

Noe så...inn i margen urettferdig...og nyttesløst. Det skulle jo heller vært motsatt..? Om noe.

Er jeg bare en ondskapsfull djevel som ønsker min nabo den samme smerten jeg selv føler?

Eller har jeg noe å lære av denne drømmen?

Skulle den flyktige innsikten i min nabos sorgløse barnesinn og vissheten om at jeg ikke tok sorgen og angsten med meg i døden gi meg nye refleksjoner til hvorvidt jeg egentlig ønsker å dø? Det er jo i prinsippet sorgen, angsten og meningsløsheten jeg vil ta knekken på...

Det er DEN jeg vil til livs....

Eller...?