Kan ein tru på Gud?

[dina1365380353]

Det er eit og eit halvt år sidan no at eg vart voldtatt. Før det hadde eg lenge vore i eit "forhold" der eg vart utnytta seksuelt. Eg kan vel ikkje nekte for at dette har sett sine spor, men eg har vore heldig og møtt ein fantastisk sjelesørgar. Ved hans hjelp har eg jobba meg gjennom mykje av det vonde, og eg kjenner at eg er på rett veg. -Men ikkje heilt framme...

Og det store problemet mitt no, handlar om Gud og kyrkjelyd. Eit år før eg vart voldtatt, vart eg ein kristen, noko som eg opplevde som veldig godt. Og det er noko eg på ingen måte har lyst til å gje slepp på. Men eg veit ikkje heilt korleis eg skal klare å halde fast på trua mi. Det er så mange spørsmål som har med Gud å gjera; korleis kunne han tillata dette (og alt anna vond som skjer i verda), kvifor kan han ikkje berre setja meg fri frå depresjon og sjølvforakt, bryr han seg eigentleg, eller finnest han ikkje.. osv.

Eg opplever det òg ganske vanskeleg i forhold til det å gå i ein kyrkjelyd. Eg veit det er feil, men eg kjenner meg skitten og uverdig (føler at faren for å bli avslørt og avvist er stor, og det er jo nokså skremmande!!), og må tvinga meg sjølv dersom eg skal gå i kyrkja. Og så har eg dessverre gjort det eit par gongar, og opplevd at det blir sagt og gjort ting der som gjer at eg berre kjenner meg enda verre. Orkar eigentleg ikkje å gå meir, men kva har eg då - eg vil jo ikkje mista alt.

Ja, dette var litt om det eg går og tenkjer på for tida, eg opplever det som tøft, og det er viktig for meg å finne ut av dette. Mitt spørsmål blir då; er det nokon her inne som er kristne, som har opplevd overgrep og som likevel har klart å halde fast på trua? Korleis kan ein klara det? Eg blir veldig, veldig takksam dersom eg får svar!!

[Hawkwind]

Jeg håper du får svar på det du spør om her.

Jeg kan ikke uttale meg direkte om dette; men jeg foreslår at du huker tak i en diakon for å snakke om dette som et vanskelig tema. Om du går i en menighet, sjekk om menigheten har en diakon du kan snakke med om den problematikken. Slike problemområder har de god kjennskap til.

En annen sak, helt annen (Beklager dere andre som leser dette - vet denne hører hjemme i meldinger): Jeg og Blesha har et selskap 22. juni - og du er definitvt blant de mennesker vi ønsker å invitere. Kan du sende mail om du er interessert? o-magys@online

Vennlig hilsen

[PieLill]

Johannes var en mann av utrolig karakter og tro. Helt fra han ble unfanget, gjennom hans solide liv og sitt offer for det og Den han trodde på.

Han pekte ut Jesus som Guds sønn, lenge før han hadde gjort et eneste mirakel. Han trådte ydmykt og med glede til side for Jesus og sa "Han skal vokse og jeg skal avta."

Johannes får en solid attest av Jesus selv.

Likevel, når han satt lenket i et mørkt romersk fangehull, tvilte han: "Er du den som skal komme, eller må vi vente en annen."

Han ble i tvil om Jesus var den han hadde ventet på og lengtet etter. Han ble i tvil om Jesus var den Han sa Han var. Livet falt sammen for Johannes når smertene, vanskene ble for sterke og avstanden til Jesus ble for stor.

En lett måte å finne mer om Johannes på er å søke på www.bibelen.no

Når livene våre faller sammen, tviler vi på Gud. Er Han den som vil oss vel? Er Han den som tar vare på oss? Er Han den som aldri svikter? Er Han den som aldri forlater oss? Er Han allmektig? Finnes Han? Elsker Han meg?

Vi har lov å riste i troen for å se om den holder. Vi har lov å fortelle Gud hvor fortvilte vi er, hvor skuffet vi er over Han, at vi føler Han har sviktet. At Han er urettferdig. At vi ikke forstår.

Min lille datter skadet seg for en tid tilbake, det gikk bra til slutt, men det var traumatisk for henne. Etterpå hadde hun raserianfall. Først var hun rasende på meg og ville ha meg bort, men jeg slapp henne ikke. Så var hun livredd for at jeg skulle gå. Deretter hulket hun på fanget mitt til hun sovnet, utmattet, men trygg.

Jeg vurderte selvsagt aldri å bli sint på jenta mi fordi hun ikke oppførte seg, eller fornærmet for at hun prøvde å avvise meg. Tvert imot, jeg ser dette som en av de største tillitserklæringer hun har vist meg. Hun våget å ta ut sin aller største fortvilelse og frustrasjon på mitt fang. Hun våget å vise meg sitt verste.

Gud er mye flinkere til å takle vredesutbrudd enn jeg er. Han kjenner oss fuldt ut. Han vet nøyaktig hva vi trenger. Det er helt trygt å komme til Gud med all vår frustrasjon og bitterhet, alt sinne, alt opprør, all misstillit, all smerte, all sorg.

Mine opplevelser har svært mye til felles med dine, både hva dødsfall og overgrep gjelder, (selv om jeg ikke har blitt voldtatt).

Jeg har rast mot Gud. En stund klarte jeg ikke å be Fader Vår. Jeg har følt meg uverdig, ussel, skiten, missforstått og sviktet. Jeg har opplevd det vanskelig å møte andre kristne. Og jeg har absolutt ikke forstått.

Likevel tror jeg fortsatt. Ikke fordi jeg har en sterk tro, men en sterk Jesus. Bit for bit har jeg fått oppleve at Gud faktisk er sørre enn alt det vonde.

At Gud kan ta det det som er vondt, destruktivt og urettferdig og gjøre noe godt ut av det. Ikke fordi det var godt i utgangspunktet, men fordi Gud er suverent større enn all død og ondskap.

Jeg har mange ganger ønsket at han gjorde alt på et blunk. For mitt vedkommende har det ikke vært slik. Jeg har måttet ta tilbake livet mitt stykke for stykke. I ettertid kan jeg se at jeg har vært bedre tjent med det, men bare i ettertid. :-)

Jeg tror at den Gud du lengter etter finnes, og at Han ikke har tenkt å gjøre det vanskelig for deg å tro på Han. Jeg tror at hver gang du har grått fortvilt og følt deg helt alene, har Han grått sammen med deg. Jeg tror at Han har grått mer for deg, enn du har for deg selv. Ikke frustrerte tårer, men tårer av omsorg og kjærlighet.

Å høre noe slikt kan være både forløsende og provoserende. Hvis det eneste du har å ta med deg til Gud nå er sinne, skuffelse og frustrasjon, så ta det med til Han. Hvis din eneste tro er en vag lengsel etter noe du en gang kjente, så begynn der.

"Gud er i det høye, og hos den som har et sønderknust hjerte."

"Farløses far og enkers forsvarer er Gud i sin hellige bolig. Han lar den ensomme finne et hjem, og leder fanger ut til lykke og trivsel."

Jeg har funnet troen, ikke i at det bare går meg godt i livet, ikke i at jeg forstår det som skjer. Min tro hviler og vakler i at uansett hva som skjer, er Gud der og er større enn det som hender meg. Noen ganger er det lett å tro, andre ganger virker det helt umulig.

Men hele veien har Gud en tro på at Han kan gjøre noe godt og verdifuldt ut av mitt liv, selv om jeg skulle rote det til, iblant med god hjelp fra andre. At han kan gi meg framtid og håp.

Klem og varme tanker fra

[girlunknown]

Jeg er kristen, og jeg har fortsatt troen. Det har vært tider hvor jeg har vært sint og kjeftet på Gud, men jeg kom etter hvert frem til at jeg tror på at det ikke er han som står bak det vonde. Du kjenner til hvem jeg er fra før, Dina. Bruker annet nick ellers.

PS; Les Hawkwinds innlegg, jeg tror du vil synes det er litt positivt midt i det vanskelige :-)

[leenie]

Jeg er kristen og sliter med mange av de samme spørsmålene/problemstillingene som du gjør. Jeg ble kristen etter at overgrepet skjedde, og innimellom er det ufattelig vanskelig å tro. Hvis du vil "snakke" om det, kan du gjerne sende meg en mail på [email protected]

[Nica]

Eg trur òg på Gud, og trur ikkje trua mi er svakare fordi eg har opplevd overgrep...heller kanskje sterkare. Fordi eg veit faktisk ikkje heilt koss eg skulle kommet meg gjennom slik det har vert noen år i livet mitt uten tro.

Har du lest diktet om fotsporene? Det har betydd og betyr mye for meg. Hvis ikkje du har lest det, kan du søke på fotsporene på internett, så tror eg du skal få det opp.

Ellers så kan ikkje eg fortelle deg ka du skal tru eller ikkje. Hvis det var sånn det fungerte, ville det ikkje være ekte tro.

Eg er muligens ute på litt tynn is nå, men kan det være du hadde hatt godt av å funnet ei annen kirke/menighet som er lettere for deg å gå i?

eg e ingen teolog eller noe, men legger igjen mailadressa mi òg her, itilfelle du får lyst å skrive noe. [email protected]

[dina1365380353]

Tusen takk til de som har svart på innlegget mitt! Det betyr mykje for meg - og eg syns det var gode ting de skreiv! Det var faktisk med og tente litt tru, litt håp i meg! Så; TAKK

[dina1365380353]

Jeg er kristen, og jeg har fortsatt troen. Det har vært tider hvor jeg har vært sint og kjeftet på Gud, men jeg kom etter hvert frem til at jeg tror på at det ikke er han som står bak det vonde. Du kjenner til hvem jeg er fra før, Dina. Bruker annet nick ellers.

PS; Les Hawkwinds innlegg, jeg tror du vil synes det er litt positivt midt i det vanskelige :-)

Vart litt nysgjerrig no - kjenner eg deg? ...trudde ingen visste kven eg er her inne, eg....

[dina1365380353]

Jeg håper du får svar på det du spør om her.

Jeg kan ikke uttale meg direkte om dette; men jeg foreslår at du huker tak i en diakon for å snakke om dette som et vanskelig tema. Om du går i en menighet, sjekk om menigheten har en diakon du kan snakke med om den problematikken. Slike problemområder har de god kjennskap til.

En annen sak, helt annen (Beklager dere andre som leser dette - vet denne hører hjemme i meldinger): Jeg og Blesha har et selskap 22. juni - og du er definitvt blant de mennesker vi ønsker å invitere. Kan du sende mail om du er interessert? o-magys@online

Vennlig hilsen

Takkar for svar og for innbyding! Prøvde å sende ein mail, men fekk det ikkje til - veit ikkje om det manglar noko i adressa?

Har lyst til å koma, dersom det let seg gjera! Veit ikkje kvar de bur, men eg held til i Bergen, så me får sjå...

Her er mi adresse:

[email protected]

[girlunknown]

Vart litt nysgjerrig no - kjenner eg deg? ...trudde ingen visste kven eg er her inne, eg....

Spør petroline hvem jeg er....hun vet.

[martine1365379969]

Eg opplevde overgrep for eit aar sidan. Eg trur at det ein opplev, kan ein bruke til aa hjelpe andre i same situasjoner, og at Gud vil gje deg styrke til aa koma igjenno det. Han har jo bl.a gitt deg ein bra sjelesoerger?? Dersom du foelte det var feil aa gaa i kyrka, boer du kansje ikkje gjera det. Kva med aa leite etter ein bra menighet?? Ein er ikkje noeydd til aa gaa i kyrkja. Eg plar sjeldan aa gjera det, men gaar heller i menighet. Der eg gaar, ser dei ikkje ned paa deg om du har opplevd ting, dei proever heller aa hjelpa om du ynskjer det!! Saa, kansje det er ein ide for deg??

Naar det gjeld speorsmaala dine mht Gud, saa er det ikkje alt ein har svar paa... men, eg har opplevd at Gud har redda livet mitt gong paa gong..! og eg har og opplevd og opplever mykje motgang. Haaper berre du greier aa sjaa dei stadane der Gud viser seg, og at han vil gje deg styrke vidare!

Lykke til!!

[Hawkwind]

Takkar for svar og for innbyding! Prøvde å sende ein mail, men fekk det ikkje til - veit ikkje om det manglar noko i adressa?

Har lyst til å koma, dersom det let seg gjera! Veit ikkje kvar de bur, men eg held til i Bergen, så me får sjå...

Her er mi adresse:

[email protected]

Jeg ser jeg glemte noe vitalt på e-postadressen ja, den er [email protected]

Sendte deg mail fra jobb her også; men i og med at jeg starter ferien etter morgendagen; er det nok greiest å bruke privatmailen om du vil skrive til meg :-)

Vennlig hilsen

[trist24]

hei du.Jeg ble misbrult og voldtatt da jeg var liten.Har likevel klart å holde på troen min.Det var en periode det var håpløst.Helt til jeg ble lagt inn på psykriatris og begynte i samtaler hos en prest som hjalp meg tilbake til troen.

Jeg valgte å se på det sånn at han fikk ikke gjort noe da,men at han sendte henne inn i livet mitt for å hjelpe meg.Det sies at Gud mister aldri kontrollen.(Selv om det kan virke sånn!)Gud er der alltid,men kanskje ikke med den hjelpen vi hadde håpet på!

Husk fotsporene i sanden!

Klem fra meg