Endelig....eller???

[happy1365380345]

Jeg har skrevet her inne i lengre tid om min angst og hvordan jeg har kjempet og kjempet uten medikamenter.

Siden påske har jeg gått ned 7 kilo og blitt mer og mer sliten, tungpusta og hatt null ork.

Det hele kulminerte med "gallopperende" hjerte og det bar rett på sykehus..

Nå har jeg fått diagnosen "høyt stoffskifte"

Først ble jeg forbanna (fordi ingen har forstått at dette kunne være årsaken), så ble jeg lettet, fordi jeg endelig forstod hvorfor alt var som det var.

Men nå bare gråter jeg.......

Etter en uke på sykehus kom jeg hjem i går og hadde mitt livs værste angstanfall i natt. Jeg har ingen krefter til å kjempe lengre. Jeg er totalt utmattet og spiser nå betablokker for å få pulsen ned. I tillegg er jeg satt på en medisin som heter Neo-mercazone (2 tabl 3 ganger daglig). De har noen ufyselige bivirkninger som jeg overhodet ikke liker.

Jeg drømmer om natten at jeg skal våkne opp og at dette ikke har skjedd. Følte jeg hadde nok i grunnen, men den gang ei.

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette, men tror jeg trenger å få ut sorgen over å ha fått nok en sykdom som jeg skal "orke".

Kanskje jeg trenger noen trøstende ord eller noen ord fra noen som har tilsvarende sykdom.

Jeg vet ikke hva jeg trenger - jeg bare gråter jeg nå.....

[Kizza1365380506]

Kjære happy!

Jeg føler med deg. Jeg har lavt stoffskifte. Veldig mange av syptomene og tilleggsplagene (jeg liker å kalle dem det) er de samme. Men dere med høyt stoffskifte har høyt blodtrykk, høy forbrenning etc. Hos meg er det omvendt.

Ellers er plagene mye de samme. Depresjonene og angsten følger også med denne sykdommen og det blir jo ikke bedre når du ikke vet hva som feiler deg. Det er dessverre ett klassist tilfelle det du beskriver. Veldig mange pasienter sliter med plager som legen ikke finner ut av. Dersom legen kunne satt disse plagene i sammenheng så er det bare en liten blodprøve som skal til for å påvise stoffskifte problemet.

Det positive er at du har fått hjelp nå og at du kan få de rette medisinene. Vi får bare håpe at du ikke har gått så lenge med det at noen plager vil bli vedvarende.

Jeg anbefaler deg å melde deg inn i Norsk thyroideaforening, vi må iallefall synliggjøre at vi er mange med samme plagene.

Her er en link som du kan se på http://www.stoffskifte.org/

God bedring. Er det noe mer du lurer på så bare spør.

Stor symptiklem fra

[elise-linnea]

Jeg skjønner godt at du har behov for omsorg nå! Håper du har noen du kan søke støtte og hjelp hos? Jeg har ikke høyt, men lavt stoffskifte, i tillegg til å ha en psykisk lidelse. Det er ikke lett å være syk, men det er heldigvis ikke like tungt hele tiden.

Jeg tror det er veldig viktig å fylle tiden med gode opplevelser, slik at ikke sykdommen preger tankene dine hele tiden. Er det noe du liker å holde på med, som du kan gjøre i helgen?

[happy1365380345]

Kjære happy!

Jeg føler med deg. Jeg har lavt stoffskifte. Veldig mange av syptomene og tilleggsplagene (jeg liker å kalle dem det) er de samme. Men dere med høyt stoffskifte har høyt blodtrykk, høy forbrenning etc. Hos meg er det omvendt.

Ellers er plagene mye de samme. Depresjonene og angsten følger også med denne sykdommen og det blir jo ikke bedre når du ikke vet hva som feiler deg. Det er dessverre ett klassist tilfelle det du beskriver. Veldig mange pasienter sliter med plager som legen ikke finner ut av. Dersom legen kunne satt disse plagene i sammenheng så er det bare en liten blodprøve som skal til for å påvise stoffskifte problemet.

Det positive er at du har fått hjelp nå og at du kan få de rette medisinene. Vi får bare håpe at du ikke har gått så lenge med det at noen plager vil bli vedvarende.

Jeg anbefaler deg å melde deg inn i Norsk thyroideaforening, vi må iallefall synliggjøre at vi er mange med samme plagene.

Her er en link som du kan se på http://www.stoffskifte.org/

God bedring. Er det noe mer du lurer på så bare spør.

Stor symptiklem fra

Hei

Og takk for linken. Har allerede vært der og tittet.

Diagnosen er ny for meg og jeg er livredd. Jeg får puls på 140 bare jeg reiser meg fra sofan og går på kjøkkenet.

Jeg regner med at betablokkene regulerer dette etterhvert. Men er forespeilet at dette tar tid - opp til en 3-4 uker før de andre medikamentene begynner å fungere.

Jeg har panikkanfall nå flere ganger daglig og klarer ikke å holde hodet klart å skille hva som er anfall og hva som er sykdom.

Trenger vel litt tid på å bli kjent med alt det nye.....

Takk for klem - jeg trenger virkelig det nå

[happy1365380345]

Jeg skjønner godt at du har behov for omsorg nå! Håper du har noen du kan søke støtte og hjelp hos? Jeg har ikke høyt, men lavt stoffskifte, i tillegg til å ha en psykisk lidelse. Det er ikke lett å være syk, men det er heldigvis ikke like tungt hele tiden.

Jeg tror det er veldig viktig å fylle tiden med gode opplevelser, slik at ikke sykdommen preger tankene dine hele tiden. Er det noe du liker å holde på med, som du kan gjøre i helgen?

Det er riktig som du sier at det er viktig å fylle tiden med noe positivt.

Problemet er at akkurat nå har jeg puls rundt 140 i det jeg beveger meg litt og er fullstendig tom for krefter, så den biten må jeg ta senere.

Er akkurat skrevet ut fra sykehuset og har min mor hos meg som lager mat og sørger for at jeg får i meg det jeg trenger.

Jeg skulle gjerne gjort noe gøy - tro meg - men det får bli litt senere

[Kizza1365380506]

Hei

Og takk for linken. Har allerede vært der og tittet.

Diagnosen er ny for meg og jeg er livredd. Jeg får puls på 140 bare jeg reiser meg fra sofan og går på kjøkkenet.

Jeg regner med at betablokkene regulerer dette etterhvert. Men er forespeilet at dette tar tid - opp til en 3-4 uker før de andre medikamentene begynner å fungere.

Jeg har panikkanfall nå flere ganger daglig og klarer ikke å holde hodet klart å skille hva som er anfall og hva som er sykdom.

Trenger vel litt tid på å bli kjent med alt det nye.....

Takk for klem - jeg trenger virkelig det nå

Det som er mest alvorlig med din sykdom er jo akkurat den høye pulsen så du må prøve å bare ta det med ro. Når helgen er over tar du kontakt med fastlegen din og får medisin for angsanfallene dine. Kroppen din må ikke bli utsatt for store påkjenninger. Jeg vil ikke skremme deg men du må ta det med ro.

Finn en god bok eller krøll deg opp i en stol og sløv foran fjernsynet.

Det kan ta tid for deg å godta at du er syk så du må ikke stresse med det. Og ja medisinen hjelper sakte men sikkert. Men du bør få hjelp med angsten og depresjonen din og. Det kan også føles som ett nederlag å innrømme at en er kronisk syk, men prøv å se på det som en begynnelse på noe bedre. Det tar tid men forbedringen kommer.

)

[happy1365380345]

Det som er mest alvorlig med din sykdom er jo akkurat den høye pulsen så du må prøve å bare ta det med ro. Når helgen er over tar du kontakt med fastlegen din og får medisin for angsanfallene dine. Kroppen din må ikke bli utsatt for store påkjenninger. Jeg vil ikke skremme deg men du må ta det med ro.

Finn en god bok eller krøll deg opp i en stol og sløv foran fjernsynet.

Det kan ta tid for deg å godta at du er syk så du må ikke stresse med det. Og ja medisinen hjelper sakte men sikkert. Men du bør få hjelp med angsten og depresjonen din og. Det kan også føles som ett nederlag å innrømme at en er kronisk syk, men prøv å se på det som en begynnelse på noe bedre. Det tar tid men forbedringen kommer.

)

Hei igjen:)

Jeg tar det helt med ro og forsøker virkelig akseptere sykdommen og at ting vil ta tid. Det er bare det at jeg har slitt så lenge fra før - så jeg er så sliten.......

Jeg gråter og gråter, føler at hele verden raser. Men jeg får vel samlet meg igjen

Og ja jeg tar det med ro, jeg har ikke noe valg dessverre...

[Kizza1365380506]

Hei igjen:)

Jeg tar det helt med ro og forsøker virkelig akseptere sykdommen og at ting vil ta tid. Det er bare det at jeg har slitt så lenge fra før - så jeg er så sliten.......

Jeg gråter og gråter, føler at hele verden raser. Men jeg får vel samlet meg igjen

Og ja jeg tar det med ro, jeg har ikke noe valg dessverre...

Bare la tårene trille. Det er bare forløsende. Du har godt av det. Nå er det tid og omtanke du trenger. Og så MÅ du få hjelp til å komme deg ut av depresjonen du tydeligvis er kommet inn i.

Fint at du innser at det vil ta tid. Da er halve slaget vunnet, helt sikkert. Nå er du så utkjørt at du ser ingen ende på det og det er helt naturlig. Slik hadde jeg det og. Var sykemeldt i 9-10 mnd og trodde jeg skulle klare meg selv men gikk rett i veggen etter ett nytt år. Så lær av mine feil og bruk tiden godt og start ikke igjen for tidlig.

)