Mine erfaringer - litt hjelp, kanskje?

[Viljemor]

Hei alle sammen.

Det er ei god stund siden jeg har vært her inne - sikkert over et år, og jeg skjønner det dersom ingen husker meg.

Jeg vil gjerne fortelle om mine erfaringer og håper noen kan finne trøst i dem...

Jeg ble seksuelt misbrukt av min høyt elskede storebror da jeg var ca. 6 år. Da jeg var 14, ble jeg dopet, avkledd, grovt nedverdiget og seksuelt misbrukt av en hel gjeng...

Jeg fortalte aldri noen om disse tingene før jeg var voksen, og selv da kun for å konstatere fakta: "Det og det skjedde med meg...men jeg klarer meg fint nå..."

Det trodde jeg faktisk..! Det var ikke før jeg fødte en datter at alt kom ramlende ut og slo meg brutalt i dørken.

Jeg holdt på å bli gal - skikkelig gal, fordi jeg måtte gjenoppleve hele mitt 37-årige liv igjen og igjen, hele døgnet. Måtte erkjenne og skjønne så forferdelig mye vondt og galt, foraktet meg selv og kroppen min, kunne ikke forstå hvordan det hadde vært mulig å ikke _forstå_ hvordan alt hang sammen for lenge siden...

Men - alt er mulig, bare man har energi nok til å gjemme bort det som er for vondt.

I dag er jeg glad for at sammenbruddet endelig kom... Nå er jeg fri - fri til å korrigere det som er feil, og fri til endelig å _føle_ når den tid kommer. Jeg ser frem til å kunne gråte, være svak, bli sterk og uredd. Ser frem til å kunne sette pris på kjærlighet og ømhet - å kunne gi og ta imot, oppriktig og ærlig.

Jeg har endelig våget å trosse redselen: Var hos politiet og anmeldte alt den 6. juni... Venter i spenning på hvordan de vil se på saken, men selv om dette skulle være foreldet, så kommer jeg til å gå til erstatningssøksmål. Da vil jeg iallefall få en offentlig dom på at det var DE som gjorde noe galt mot MEG...

Til slutt vil jeg råde dere som virkelig sliter: VÅG å gå til bunns, men søk profesjonell hjelp og vær 100% innstilt på å benytte denne hjelpen. Det er forferdelig vondt og skremmende mens det står på, men man får det bedre..! Det tar bare tid...og tid har man.

Hadet sålenge.

[Gjest pomona]

Hei Viljemor. Kjekt at du ville dele erfaringene med deg. Ønsker deg lykke til med saken din. Er på god vei selv til å "mestre" livet, fikk også døra i trynet etter fødsel. Da gikk det opp for meg at min barndom slett ikke var normal. Nå tar jeg og setter en fot foran den andre, og går ikke lenger enn at jeg mestrer det. Klem

[Viljemor]

Hei Viljemor. Kjekt at du ville dele erfaringene med deg. Ønsker deg lykke til med saken din. Er på god vei selv til å "mestre" livet, fikk også døra i trynet etter fødsel. Da gikk det opp for meg at min barndom slett ikke var normal. Nå tar jeg og setter en fot foran den andre, og går ikke lenger enn at jeg mestrer det. Klem

Glad for at du er på vei opp du også! Jeg sliter fortsatt med bølgedaler, men på langt nær så høye og dype som for et par år siden.

Nå har jeg endelig funnet mot til å "sladre"...og fortsatt gir det meg den velkjente angstfølelsen - men fra nå av har jeg bestemt meg for å bekjempe den!

Håper livet ordner seg til det bedre for deg og alle andre også.

Klem fra

[DIXI]

Kjære Viljemor!

Tusen takk for at du deler dette med oss, det er kjempeviktig å få slike tilbakemeldinger her inne - det gir både håp og innsikt!!!

Du har vært både modig og flink som endelig tør å jobbe med det du har vært utsatt for!!! Lykke til med saken, og JA - klart du skal søke om erstatning!

Jeg synes det var interessant at det var da datteren din ble født at du falt sammen. Kan du si litt mer om dette? Var det selve fødselen - eller var det kanskje det at du fikk en datter?

Jeg skal holde et foredrag for jordmødre i morgen tidlig, og dette kunne være veldig interessant å fortelle dem!

Vennlig hilsen Grete :-)

[Viljemor]

Kjære Viljemor!

Tusen takk for at du deler dette med oss, det er kjempeviktig å få slike tilbakemeldinger her inne - det gir både håp og innsikt!!!

Du har vært både modig og flink som endelig tør å jobbe med det du har vært utsatt for!!! Lykke til med saken, og JA - klart du skal søke om erstatning!

Jeg synes det var interessant at det var da datteren din ble født at du falt sammen. Kan du si litt mer om dette? Var det selve fødselen - eller var det kanskje det at du fikk en datter?

Jeg skal holde et foredrag for jordmødre i morgen tidlig, og dette kunne være veldig interessant å fortelle dem!

Vennlig hilsen Grete :-)

Hei Grete!

Flott om mine erfaringer kan komme andre til nytte - samme hvor vonde de er. Jeg skal prøve å forklare litt dypere:

Jeg fikk endelig litt orden og glede i livet mitt da jeg traff min mann, og da jeg fødte en sønn i -98 var jeg svært glad. Men - i 2000 fødte jeg en datter. Jeg husker en merkelig og vag tanke da jeg så henne første gang: "Ei jente - jaha, ja. Greit..!" Må også si at jeg ikke gledet meg til dette barnet, og jeg følte aldri den kjærligheten jeg skulle følt overfor henne. I ettertid tror jeg faktisk jeg sluttet å føle noe som helst (bortsett fra negativt) etter hennes fødsel. Selvforsvar antakelig – fordi underbevisstheten tok over.

Da hun sluttet å være en baby i mine øyne (rundt 1 år), så begynte alt å ramle totalt sammen rundt meg.

Jeg trengte ikke sammenligne min sønn med meg selv - han var jo gutt - men en jente satte i gang en ubevisst prosess i hukommelsen min. Det var umulig å slippe unna... Jeg hadde alltid en uforståelig vegring mot å kjærtegne mine nakne barn, og en kveld "utfordret" jeg denne ekle følelsen. Jeg lå og strøk min datters nakne lår, tvang meg til å fortsette selv om det føltes både skittent og galt, og plutselig skjønte jeg så altfor mye... Det var vel omtrent her sammenbruddet virkelig skjøt fart. Jeg fikk det psykologen kalte "et ras".

De hendelsene og erfaringene som hadde "skadet" meg ble plutselig sluppet løs, og døgnet rundt måtte jeg gjennomleve ALT. Måtte innse hvor mye de hadde påvirket livet mitt på en så negativ og vond måte. Måtte erkjenne og forstå hvorfor jeg har levd så "umoralskt" - alt på grunnlag av det jeg hadde "lært" som lita og som tenåring, og også hvordan jeg så på meg selv: Skitten og verdiløs.

Kunne skrevet en kjempelang historie nå, men det viktigste er at jeg (og min familie) klarte dette helvetet vi har vært gjennom. Etter 2 år er jeg på vei opp, og selv om denne gamle redselen fortsatt ligger på lur, så har jeg ikke tenkt å gi etter for den mer. De som ødela livet mitt fortjener en straff - jeg har lidd nok..!

Skal skrive litt her etter hvert om hvordan det går. Min advokat er optimistisk mht. at sakene kan ha funnet et smutthull i loven – det kan være at de ikke er foreldet.

Kryss fingrene! )

Mvh.

[DIXI]

Kjære Viljemor!

Tusen takk for at du deler dette med oss, det er kjempeviktig å få slike tilbakemeldinger her inne - det gir både håp og innsikt!!!

Du har vært både modig og flink som endelig tør å jobbe med det du har vært utsatt for!!! Lykke til med saken, og JA - klart du skal søke om erstatning!

Jeg synes det var interessant at det var da datteren din ble født at du falt sammen. Kan du si litt mer om dette? Var det selve fødselen - eller var det kanskje det at du fikk en datter?

Jeg skal holde et foredrag for jordmødre i morgen tidlig, og dette kunne være veldig interessant å fortelle dem!

Vennlig hilsen Grete :-)

Takk for godt og veldig lærerikt svar! Jeg leste opp innlegget ditt under foredraget i dag, og jeg så at det gjorde veldig inntrykk på de 50 deltakerne.

Så nå har du hjulpet noen til større forståelse rundt dette temaet. Er det ikke en herlig følelse???!!!

Lykke til videre!!

Varm klem fra Grete :-)

[Viljemor]

Takk for godt og veldig lærerikt svar! Jeg leste opp innlegget ditt under foredraget i dag, og jeg så at det gjorde veldig inntrykk på de 50 deltakerne.

Så nå har du hjulpet noen til større forståelse rundt dette temaet. Er det ikke en herlig følelse???!!!

Lykke til videre!!

Varm klem fra Grete :-)

Kjempefint!!!! )

Håper noen kan dra nytte av det.

Min datter har ikke tatt skade av manglende morskjærlighet (jeg var flink med "skuespillet" så lenge jeg hadde energi), men hun har likevel lidd et uerstattelig tap - og det gjør meg veldig sint og lei.

Er veldig spent på fortsettelsen fra det offentlige...

Mvh.

[gyrken]

Kjære Viljemor!

Tusen takk for at du deler dette med oss, det er kjempeviktig å få slike tilbakemeldinger her inne - det gir både håp og innsikt!!!

Du har vært både modig og flink som endelig tør å jobbe med det du har vært utsatt for!!! Lykke til med saken, og JA - klart du skal søke om erstatning!

Jeg synes det var interessant at det var da datteren din ble født at du falt sammen. Kan du si litt mer om dette? Var det selve fødselen - eller var det kanskje det at du fikk en datter?

Jeg skal holde et foredrag for jordmødre i morgen tidlig, og dette kunne være veldig interessant å fortelle dem!

Vennlig hilsen Grete :-)

Hei dixi.

Jeg opplevde å "ramle sammen" i forbindelse med fødsel også. Det var helt fryktelig å føde første gangen. Jeg hadde nok "fortrengt" fødselen gjennom hele svangerskapet, hadde rett og slett ikke våget å tenke på det. Var veldig uforberedt og fikk sjokk! Hele den greia med å miste kontrollen, ligge der nesten naken med folk som går ut og inn av rommet, og oppleve at jeg ikke engang orket å dekke meg til når jeg følte at jeg trengte det! Man blir så innmari sårbar i den situasjonen og i tiden etterpå. Bare de følelsene en nyfødt baby vekker i en.. Nytt for meg - kontrollfriken, verdensmester i å "føle med fornuften".

Men jeg brukte masse energi på å skjerpe meg og dytte ting og tang tilbake i skuffen igjen, glemme overgrep og fødsel og alt sammen. Det gikk ganske fint det, helt til jeg ble gravid på nytt..

Andre svangerskap var bare styr, nerver og panikkangst og jeg synes jeg var hos lege/psykolog/jordmor annenhver dag fordi det alltid var noe. Det ble kalt fødselsangst, men jeg visste at det var mer enn det. Men det var på en måte greit å konsentrere seg om fødselsangsten, lettere enn å tenke på at det ligger mer bak.

Det var en utrolig skremmende periode, jeg ble skikkelig "psyk". Jeg som liksom alltid har vært så psykisk sterk bare datt sammen og klarte ikke ta meg sammen igjen. Og fødselen ble fæl fordi jeg var fullstendig vettskremt, igjen følelsen av å miste kontrollen, at alt skled ut og at jeg mistet meg selv for godt. Jeg trodde aldri at jeg kunne bli normal i hodet igjen etter det der. Noen følelser er så sterke at det føles som om man skal bli gal om man slipper dem til.

Når man er gravid og føder er det så innmari mye som skjer, fysisk og psykisk, at alle de kreftene man vanligvis bruker på å fortrenge og fungere ikke strekker til. Og så kommer ting opp til overflaten enten man vil eller ikke.

Jordmor er en utrolig viktig person. Det er viktig å bli sett, å bli tatt på alvor, at hun er en samarbeidspartner man kan stole på. Jeg opplevde dessverre et par av de jordmødrene jeg hadde (lange fødsler som gikk over flere skift) som lite villige til å møte meg der jeg var. I andre svangerskap hadde jeg vært innlagt og hadde en journal tjukk som en roman. Jeg hadde fått masse løfter på forhånd om epidural og div., men opplevde at en jordmor som kom på vakt ikke hadde lest journalen. At jeg opplevde løftebrudd og at hun nektet å følge opp avtalene jeg hadde med overlegen på fødeavdelingen gjorde at jeg fikk et forferdelig panikkanfall midt under fødselen. Jeg hylte så de sikkert hørte meg på hele Ullevål, sto naken i en dusj og skjønte ikke opp ned på meg selv, bare hylte. Jeg opplevde hele fødselen som (et nytt) overgrep. Det er nok viktig for alle å føle at de har mest mulig kontroll i en sånn situasjon, men det er enda viktigere for de som har traumer fordi kontrollen har blitt fratatt dem tidligere i livet.

Dagen etter hadde hun lest og kom for å unnskylde seg. NÅ angrer jeg på at jeg ikke ga henne inn, men der og da orket jeg ikke engang å se på henne. Jeg sa at alt var i orden bare for å få henne til å gå igjen.

Psykologen jeg ble sendt til i andre svangerskap sa til meg at tiden etter en fødsel er veldig bra for bearbeiding fordi man da har så "god kontakt med følelsene sine". Det tror jeg stemmer veldig bra. Jeg syntes ihvertfall at den tiden var fryktelig slitsom, for jeg skulle selvfølgelig igang med å dekke over igjen. ;-)

Jeg skulle ønske at jeg kunne følge Viljemor sine råd, men det ligger visst ikke for meg. Synes det hangler og går etter siste fødsel for to år siden, men vet ikke noen annen måte å takle det på enn å tenke på noe annet. Jeg kan, sånn som Viljemor nevnte, konstatere at noe har skjedd, men klarer ikke kjenne mer på det. Rart egentlig, skulle ønske jeg var flinkere med de følelsesgreiene. Kanskje det ordner seg når jeg blir 50 år eller noe sånt..