MS-pasient

[Gjest ikke undertegnet]

Min mor har langtkommen MS. Hun er 60 år og sitter i rullestol, uten språk, med sterke leddsmerter og spasmer. På en god dag kan hun løfte glasset til munnen og drikke litt, alt annet må hun ha hjelp til. Hun har også fått epilepsi, samt at hun får antidepressiva.

I den senere tid har hun også blitt plaget av gjentatte urinveisinfeksjoner og blærekatarer.

Sykehuset foreslår å legge inn nytt permanent kateter, for om mulig å redusere antallet infeksjoner. Dette vil også mest sannsynlig forhindre nyrebekkenbetennelse, som kunne ført til nyresvikt.

Jeg og hennes ektefelle har diskutert dette. Et slikt kateter vil forlenge livet hennes. Men - hvilket liv? Er det ikke til hennes beste å få slippe nå? Hjemmesykepleien foreslo det, at hun_ikke_skulle få nytt kateter.

Men er dette etisk forsvarlig? Hun har ingen utsikter til bedring. Hun lider.

Jeg tror vi har tatt vårt valg; vi ønsker at hun ikke blir gitt livsforlengende behandling, kun smertelindring. Ingen respirator, ingen gjenopplivning.

Hva synes dere? Hjelp meg å sortere tankene rundt dette... For til uka skal vi snakke med behandlende lege og fylle ut skjemaet som sier at vi lar henne dø - så fort som mulig...

[tiliti]

Min samboers mormor bestemte det selv (hun kunne snakke for seg) at hun ikke ville ha intravenøs næring eller medisiner, kun ting som gjorde at hun fikk mindre smerter.

Smertepumpe, kateter, og en slange i magen som sugde opp alt hun drakk.

Hun døde av kreftsvulst i magen som blokkerte for all fordøyelse. Ikke mulig å behandle.

Det kom på en måte som en overraskelse at det tok utrolig lang tid før hun døde. Og det var litt hardt, å stå for det valget som hadde blitt tatt.

Men hun sa det selv, hun var smertefri og hadde det fint. Tilbringte de siste dagene sammen med familien.

Hun ville hjem, i siste liten, men rakk det ikke.

Jeg vil påstå det var et forsvarlig valg, og en verdig måte og dø på, om sådan finnes.

[Dorthe]

Har ikke damen selvbestemmelsesrett? Du sier ingen ting om hva hun selv vil.

Jeg synes det er deres oppgave å gi livet hennes mening. Jeg kjenner flere med like store funksjonshemninger som henne som synes at livet absolutt er verdt å leve. Prøv og hjelp henne å bli så smertefri som mulig, dempe spasmene og aktiviser henne. Damen er jo bare 60 år.

[Gjest ikke undertegnet]

Min samboers mormor bestemte det selv (hun kunne snakke for seg) at hun ikke ville ha intravenøs næring eller medisiner, kun ting som gjorde at hun fikk mindre smerter.

Smertepumpe, kateter, og en slange i magen som sugde opp alt hun drakk.

Hun døde av kreftsvulst i magen som blokkerte for all fordøyelse. Ikke mulig å behandle.

Det kom på en måte som en overraskelse at det tok utrolig lang tid før hun døde. Og det var litt hardt, å stå for det valget som hadde blitt tatt.

Men hun sa det selv, hun var smertefri og hadde det fint. Tilbringte de siste dagene sammen med familien.

Hun ville hjem, i siste liten, men rakk det ikke.

Jeg vil påstå det var et forsvarlig valg, og en verdig måte og dø på, om sådan finnes.

Ja, tiliti, det var et forsvarlig valg. Fordi at hun valgte det_selv_. Men har man som nærmeste pårørende mulighet til å ta et slikt valg?

Jeg er klar over at både leger og sykepleiere enkelte ganger foretar såkalt "barmhjertighetsdrap", men det er en annen diskusjon.

Jeg er ikke helsepersonell. Jeg skal leve med det valget som nå blir tatt...

[Gjest ikke undertegnet]

Har ikke damen selvbestemmelsesrett? Du sier ingen ting om hva hun selv vil.

Jeg synes det er deres oppgave å gi livet hennes mening. Jeg kjenner flere med like store funksjonshemninger som henne som synes at livet absolutt er verdt å leve. Prøv og hjelp henne å bli så smertefri som mulig, dempe spasmene og aktiviser henne. Damen er jo bare 60 år.

Nytteløst. Beklagerligvis.

[Gjest serafin]

Ja, tiliti, det var et forsvarlig valg. Fordi at hun valgte det_selv_. Men har man som nærmeste pårørende mulighet til å ta et slikt valg?

Jeg er klar over at både leger og sykepleiere enkelte ganger foretar såkalt "barmhjertighetsdrap", men det er en annen diskusjon.

Jeg er ikke helsepersonell. Jeg skal leve med det valget som nå blir tatt...

Å få et nytt kateter som gjør at det blir færre uvi'er må da sies å høyne lisvkvaliteten. Synes ikke det er din oppgave å bestemme hvor vidt mennesket skal leve eller ikke, vi driver strengt tatt ikke med eutanasi i Norge.

[Zirine]

Å få et nytt kateter som gjør at det blir færre uvi'er må da sies å høyne lisvkvaliteten. Synes ikke det er din oppgave å bestemme hvor vidt mennesket skal leve eller ikke, vi driver strengt tatt ikke med eutanasi i Norge.

Jo, vi gjør det og det er noe alle vet.

[tiliti]

Ja, tiliti, det var et forsvarlig valg. Fordi at hun valgte det_selv_. Men har man som nærmeste pårørende mulighet til å ta et slikt valg?

Jeg er klar over at både leger og sykepleiere enkelte ganger foretar såkalt "barmhjertighetsdrap", men det er en annen diskusjon.

Jeg er ikke helsepersonell. Jeg skal leve med det valget som nå blir tatt...

Jeg personlig ville ikke stoppet dem fra å sette inn kateter.

Det vil fremprovosere sykdom, som ellers ikke hadde vært der.

Forøvrig er det et "umulig" valg å ta .. sett fra min side.

Det er fullstendig umulig, sett utenfra har hun et grusomt liv, uten noe videre positive sider.

Men livsvilje kan være en sterk ting, og man skal aldri undervurdere en persons ønsker om å leve.

Det er nok fordi dette er et moralsk umulig valg at det ikke direkte er lovlig (så vidt jeg vet).

[Dorthe]

Nytteløst. Beklagerligvis.

Har hun prøvd Baklofenpumpe? Smertepumpe? Tar dere henne med ut og lar henne leve et så normalt liv som mulig?

Det er mange ting som kan heve livskvaliteten til et så funksjonshemmet menneske. Så lenge hodet er med er livet verdt å leve for de fleste.

[SoriaMoria]

Du sier hun er uten språk - men hun kommuniserer vel på andre måter, eller? Om hun har den minste form for ikke-verbal kommunikasjon, må dere bruke krefter på å få "snakket" med henne om hva HUN mener om dette? Dersom dere ikke er oppnevnt som verger for henne, kan dere strengt tatt ikke bestemme for henne heller - men selvsagt er da deres råd viktige for legene uansett.

I forhold til hvilket valg dere bør ta, er det umulig å gi noe råd, egentlig - dette er et personlig valg, som man ikke kan ta fordi andre mener noe - det er en selv som må stå for valget og vurderingen bak valget.

Personlig ville jeg nok tenkt at tiden var inne for å stoppe den livsforlengende behandlingen (forutsatt at jeg trodde det var det hun ville). Men kateter tror jeg likevel jeg ville fått lagt inn. Nyrebekkenbetennelser og nyresvikt er smertefullt, så jeg anser kateter som noe som kan være å dø med minst mulig plager. Intravenøs ernæring, gjennopplivning og slikt ville jeg nok takket nei til.

Hvis hun har mye smerter, ville jeg absolutt ha krevd at hun fikk en smertepumpe. Det forlenger ikke livet, men senker lidelsen.

Ellers synes jeg du fikk et meget godt råd i tråden på åpent forum om å ta kontakt med Hospice Lovisenberg - forhåpentligvis kan de hjelpe dere å sortere tankene litt.

Jeg har stor respekt for situasjonen deres og det vanskelige valget dere kanskje må ta. Håper dere kommer fram til et valg som dere føler er det rette, og at moren din kan få ha det så godt som mulig uansett hvor lang tid hun har igjen.

Jeg ønsker dere alt godt i den vanskelige tiden fremover.

mvh