Er jeg psyk?

[Gjest trenger jeg hjelp?]

Jeg har alltid vert litt "skjenert". Ikke så pratsom i forsamlinger der jeg ikkje føler meg trygg og kjenner de som er der godt. men jeg synes det gikk litt bedre før... Fra å bo i byen og være mye med venner, har jeg nå gått til å bli småbarnsmamma, og vert hjemmeværende i 4 år. Jeg går fremdeles ut avogtil, men liker det ikke så godt. Blir flau over meg selv, for alt jeg sier er dumt/føles dumt. I familie besøk, liker jeg meg best på kjøkkenet, med oppvasken eller lignende, for da slipper jeg å snakke så mye. Jeg tar meg selv i å se mye ned i bakken, og å stamme(!Har aldri gjort det før...) når jeg må snakke med folk jeg kjente før. Jeg klarer heller ikke snakke naturlig med folk jeg kjenner, som familien og svigerfamilien. Det blir så klønete og teit, og alt jeg tenker er: hvorfor gidder han være gift med meg, og hvorfor gidder folk ville være med meg...

I en liten del av hodet mitt vet jeg at jeg er likt av venner og tilogmed venners venner, men i en stor del avhodet mitt HATER jeg meg selv intenst.

Jeg klarer visst ikke formulere meg så bra ser jeg, men kanskje noen forstår...

På butikken, så ser jeg i gulvet, og tør ikke hilse på folk før de har hilst først. Jeg er overbevist om at de ikke vet hvem jeg er, helt til de plutselig hilser, og jeg nikker pinlig tilbake. Jeg har SÅ LYST å være sosial og omgjengelig. Jeg har lyst å engasjere meg i nærmiljøet og få ting til å skje, men om jeg prøver å bli med på noe, så blir jeg bare stående å stampe i bakken.

Jeg er ganske tykk, og har stygge klær, så det kan jo ha litt med det å gjøre kanskje, men jeg klarer ikke slanke meg, og alle fine klær jeg kjøper, er stygge på meg.

Jeg orker ikke skrive mer nå, men dere forstår kanskje hva jeg mener? Finnes det flere som har det slik? Er jeg psyk?

[happy1365380345]

Hadde jeg truffet deg hadde jeg sikkert ikke oppfattet deg som psyk - men litt sjenert og tilbakeholden.

Du blir imidlertid psyk i det momentet dette er det som opptar deg mesteparten av tiden.

Det kommer klart frem av innlegget ditt at du ikke trives i deg selv slik ting er og at du ønsker endringer.

Jeg er sikker på at du er ei sjarmerende jente, med masse kvaliteter som andre setter pris på. Det du trenger hjelp til er å selv se deg selv slik også.

Lykke til!

[Kizza1365380506]

Kjære deg så vondt du har det. Jeg kjenner meg selv igjen fra min ungdom. Jeg følte meg og sånn. Kjempesjenert. Jeg var tynn og lang og hadde briller. Men jeg var godt likt av klassen. Det hjalp meg litt når jeg fikk kontaktlinser. Da løsnet det liksom litt iallefall. Jeg giftet meg tilogmed av litt feile grunner. Trodde bare det var han som ville ha meg, jeg var blitt vraket av tre før det, men alle disse hadde jenter fra før så det var jo egentlig min egen feil.

Jeg fikk også litt mer selvtillit med at jeg sa til meg selv at jeg ikke måtte være så innbilsk og tro at alle syntes jeg var så spesiell at de gikk rundt og brydde seg om hvordan jeg så ut og hva jeg sa. Vet ikke om det kan hjelpe deg, er egentlig litt teit men det hjalp altså meg.

Jeg sitter her og tenker at du kanskje kunne ha godt av litt kognitiv terapi. Kanskje du skal ta kontakt med fastlegen din og få en henvisning til psykolog el.l.

En annen ting, har du ingen god venninne som kan være med deg til byen og hjelpe deg å kjøpe klær. Det hjelper utrolig godt på selvtilliten å føle seg vel. Kanskje du kan gjøre noe med håret el.l. nå når det er sommer og vår.

Du har sikkert kjempemange gode kvaliteter du kan konsentrere deg om og utvikle som oppveier det du føler du mangler.

En kjempe oppfordrende klem til deg fra