Nå er han død...

[Gjest Over grensen]

Så er min farfar død. Det var med blandede følelser jeg var i hans begravelse. Jeg har så utrolig mange fine minner, men to jeg skulle ønske ikke eksisterte. Min farfar var en flott, snill og humørspredende mann. Men han gikk over grensen med meg.

Da jeg var 14-15v år og begynte å utvikle bryster, var vi en gang alene i stuen. Han kommenterte da at "ja, du blomstrer til nå..." og smilte. Så tok han tak i meg bakfra og sa "Ja, la nå gamle farfaren din få en klem"...og han klemte meg bakfra og befølte meg på brystene. Jeg rev meg løs og løp derifra.

Det var det ene vonde minnet.

Det andre var en gang da jeg bodde hos dem en helg. Jeg hadde gjesterommet for meg selv, og ble vekket tidlig en morgen av min farfar som sa det var på tide å stå opp. Javel, sa jeg og sto opp av sengen da han lukket døren igjen. Jeg sto der helt naken og skulle kle meg, da han igjen lukket opp døren uten å banke på. Jeg holdt rundt brystene mine og skrittet, og ba ham gå. Jeg ble flau, men unnskyldte ham inni meg for han skulle jo sikkert bare gi en ny beskjed eller noe. Men han gikk ikke. Han sto der og så på meg, Jeg fikk lukket døren men han åpnet den igjen. Da lukket jeg den igjen , stilte meg med ryggen til mens jeg kledde på meg i full fart. Jeg var redd, sint og lei meg. Der og da ble bildet av min konservative, høy-moralske farfar ødelagt. Hva var det han drev med?

Etter dette passet jeg på hva jeg gikk kledd med de gangene jeg var der inne hos dem. Jeg kom også sjeldnere og sjeldnere, til farmors fortvilelse. Jeg sa aldri noe til noen. Det gikk i grunnen greit, men jeg fikk et anstrengt forhold til min farfar. Men vi snakket sammen...ettersom årene gikk var det som om det hele ble "glemt". Men et barn i puberteten glemmer ikke. Helt til i dag husker jeg dette som om det var i går...

Og nå er han død.

Sa jeg var 21 år ble jeg voldtatt. Dette har selvsagt ingenting med min farfar å gjøre. Men etter voldtekten forsto jeg mer av hvor utrolig galt det er å utsette noen for den slags overgrep. Voldtekten holdt på å ødelegge meg, men de "små, uskyldige overtredelesene" de godtok jeg nesten.

Vel, de godtas ikke, det er sikkert. Men hvor alvorlig var det, det vet jeg ikke...? Jeg lærte meg å bare "stenge det ute" og syns der og da ikke det var såååå galt. Men det er jo det?

Vil gjerne ha noen andres synspunkter på dette.

Og du? Bør jeg snakke med min far eller mor om dette nå som farfar er død...eller skal de aldri , aldri få vite...?

[huufsa]

Kjære deg..

Det er vonde minner du har om farfar... - og det er heller ikke så lett å huske de gode minnene, det er lettere å minnes det som er vondt.

Han gikk tydelig over grensen, ja! Det skal du ikke være i tvil om.

Du får kjenne på deg selv, om det er viktig for deg å snakke med foreldrene dine om dette. Husk at han er pappa'n til pappa'n din, og dette kan gå svært innpå han.

Kanskje bedre å snakke med din mor? Kanskje hun også vet hvordan han var? Han 'kan' ha gått over grensen men henne også.

Men gjør det som føles riktig for DEG! Det skal du alltid gjøre.

Lykke til.

[Gjest ikke signatur]

Kjære deg..

Det er vonde minner du har om farfar... - og det er heller ikke så lett å huske de gode minnene, det er lettere å minnes det som er vondt.

Han gikk tydelig over grensen, ja! Det skal du ikke være i tvil om.

Du får kjenne på deg selv, om det er viktig for deg å snakke med foreldrene dine om dette. Husk at han er pappa'n til pappa'n din, og dette kan gå svært innpå han.

Kanskje bedre å snakke med din mor? Kanskje hun også vet hvordan han var? Han 'kan' ha gått over grensen men henne også.

Men gjør det som føles riktig for DEG! Det skal du alltid gjøre.

Lykke til.

Enig med Huufsa. Men jeg ville ikke sagt det til noen i familien.. heller en "fagperson". Det kan være godt å si det til noen, men du må selv velge.

[trist24]

Enten bør du si noe nå,eller aldri tror jeg!Tror det beste for deg er at de får vite det!

Men vær forberedt på at de vil få sjokk,så kanskje du får en merkelig reaksjon fra de med en gang!

Klem

[Gjest stoiker]

Enig med Huufsa. Men jeg ville ikke sagt det til noen i familien.. heller en "fagperson". Det kan være godt å si det til noen, men du må selv velge.

Du har fått mange gode svar her, så jeg skal ikke si så mye.Men - jeg vil ikke råde deg til å snakke med din far om dette så kort tid etter dødsfallet. Da er det vanlig i sorgarbeid at man idylliserer den døde - og dersom du da bringer inn dette, som er negativt, vil du kunne få svært kraftige reaksjoner - og det tror jeg du skal la deg selv slippe. Fortell det heller ved et litt seinere tidspunkt, når den største sorgen til dine foreldre har lagt seg. Eller fortell det til din mor dersom du tror hun tåler det og kan støtte deg. For du skal tenke mest på deg selv. Passe på deg selv. Lykke til.