Trenger råd og støtte.

[Gjest ei som er sliten nå.]

Hei.

Sliter med senskader etter incest og overgrep.

Liten hukommelse, liten læringsevne, tunge perioder, angst, asosial i tider...

Konstante smerter i rygg og hofter. Anfall med tunge smerter i hoftene som sprer seg nedover bena og smerter ved vannlating.

Gikk over et år til terapi. Pga. vanskeligheter med å knytte kontakt ble det anbefalt at jeg begynte i psykomotorisk fysioterapi.

Har gått dit en 14 uker nå og selv om jeg bruker tid på å finne tillit hos behandler så jobber jeg hardt og kan se at dette kan være en behandling som kan hjelpe meg.

Så kommer bomben...trygdekontoret avslår videre rehabiliteringspenger fra august. Behandleren sier det er vanskelig å se min grad av arbeidsevne og da sier trygdekontoret at jeg må ansees som mere enn 50 % arb.før.

Jeg orker ikke dette mere. Har gjort alt de har bedt om, gjør alt jeg kan for å bli bedre. Samtidig har jeg hus og barn å ta hånd om. Er alene med dem.

Jeg tror ikke det går lengre for meg å være syk.

Lurer derfor på om jeg helt enkelt skal prøve å legge dette bak meg, avslutte behandling og prøve å komme meg i jobb. Heller spise litt smertestillende og bite tenna sammen.

Men hvordan skal jeg klare det ? Hva skal jeg klare å jobbe med med den kroppen og det mentale jeg har ?

Hvor skal jeg få energien og kreftene fra ?

Mottar veldig gjerne råd om stillinger og alt ellers som kan hjelpe. Føler liksom at mine egne tanker står fast akkurat nå.

Er det noe jeg ikke har tenkt på selv? Finnes det stillinger som kan passe meg?

I det hele tatt...hvordan skal jeg gå frem for å klare å "lure" meg selv slik at dette går.

Alle råd, hjelp og støtte mottas med stor takk fra...

[Gjest bebba]

Tenk godt igjennom hva du har lyst å drive med, hva du er god til osv. Det finnes helt sikkert noe du vil trives med og det kan være en god terapi. Lykke til videre.

[Embi]

Bor du inærheten av noe som helst hjelpetiltak for incestutsatte? Senter mot incest eller dixi eller noe hvor de kanskje kan ha samtalegrupper? Det har jeg tenkt å prøve nå.. Jeg skal begynne å studere fulltid+jobbe med fritidstiltak for tenåringer+skal anmelde min overgriper. Er også sliten..

Jeg forstår meg ikke på politikerne våre.. de kutter ned på alt som er livsnødvendig.. Behandlingstilbud osv..

Som sagt.. prøv Dixi eller SMI hvis du har mulighet til det.. Jeg tror ikke det egentlig nytter å bare "legge det bak seg".. jeg tror det blir det samme som å fortrenge.. Og det har iallefall ikke gjort meg noe godt..

Uansett ønsker jeg deg lykke til! Og viss du ønsker å skrive til meg, så er min e-mailadr: [email protected]

[Gjest lurer så...]

Tenk godt igjennom hva du har lyst å drive med, hva du er god til osv. Det finnes helt sikkert noe du vil trives med og det kan være en god terapi. Lykke til videre.

Det er ikke lett å finnen noe en liker når en har det vondt. jeg kan ikke jobbe med det jeg helst vil.. blir for psyisk tungt.. Det verste er at jeg ikke vet om det har kjedd meg,og klarer ikke finne au av det eller. Gikk te psykolog men det hjalp ikke stort. snakket bare om angsten min og raseriet mitt. Ikke det jeg kom for.. Fikk ikke støtte til behandlingen eller.(som jeg skulle hat fått,siden jeg er elev)

Det er vanskelig å snakke om det. Noen som har noe rå om åssen eg skal finne ut at det, Jeg har lurt på det siden eg var 7 år. da drømte jeg at jeg var 4 år at pappa missbrukte meg. man drømmer vel ikke sånt vist det ikke er sant. sliter så etter det. jeg fortalte det ikke før eg var 17 år. er ¨nå 19..

[Gjest bebba]

Det er ikke lett å finnen noe en liker når en har det vondt. jeg kan ikke jobbe med det jeg helst vil.. blir for psyisk tungt.. Det verste er at jeg ikke vet om det har kjedd meg,og klarer ikke finne au av det eller. Gikk te psykolog men det hjalp ikke stort. snakket bare om angsten min og raseriet mitt. Ikke det jeg kom for.. Fikk ikke støtte til behandlingen eller.(som jeg skulle hat fått,siden jeg er elev)

Det er vanskelig å snakke om det. Noen som har noe rå om åssen eg skal finne ut at det, Jeg har lurt på det siden eg var 7 år. da drømte jeg at jeg var 4 år at pappa missbrukte meg. man drømmer vel ikke sånt vist det ikke er sant. sliter så etter det. jeg fortalte det ikke før eg var 17 år. er ¨nå 19..

Du sier at det du har lyst til er for psykisk tungt for deg. Du sier også at du ikke har prøvd det. Jeg synes du burde prøve først, nå vet ikke jeg hva du har lyst til men ta sjansen og prøv. Det er verdt det.