spiseforstyrrede mennesker..les dette!

[Gjest ikke undertegnet]

Har to spørsmål som jeg håper noen er villige til å svare på:

jeg sliter med bulimi, vært igjennom det meste av behandling, ernæringsfysiolog, leger, psykologer, innleggelser på sykehus..barne og ungdomspsykiatriske avdelinger osv..

bulimien min har blitt litt bedre med årene, men svært lite..er sånn at jeg overspiser og kaster opp mange ganger daglig, og dette går seriøst ut over livskvaliteten min. Mitt sosiale liv er begrenset fordi jeg ikke kommer meg ut rett og slett( dere som sliter med det samme skjønner sikkert hva jeg mener)jeg er deprimert i perioder på grunn av all tiden jeg bruker på mat og spying, jeg føler rett og slett at jeg ikke lever et liv.

jeg har et kosthold som bare er et rot, og jeg har prøvd å ordne opp i dette mange ganger. Spiser jeg normalt er jeg skrubbsulten, og spiser jeg mindre enn normalt overspiser jeg og spyr..føler at kroppen min er helt i ubalanse. Er litt undervektig..har en bmi på 18, og er sykelig redd for å legge på meg..men det jeg lurer på er om noen har vært i behandling i Sverige? har lest så mye om det, og jeg lurer på om kanskje det hadde vært noe? har fått tilbud om det, men vet ikke om det fungerer og er derfor litt redd for å satse på det..redd for å mislykkes enda en gang.jeg er dritt lei av hvordan avdelingene fungerer. når jeg har vært innlagt har jeg ikke fått noe som helst kontroll..bare at noen passer på meg en halvtime etter hvert måltid, men jeg kaster opp etterpå det..jeg overspiser masse når jeg er innlagt også, så jeg er lei av det å måtte ta kontroll helt alene, for det er umulig. jeg har jo ikke kontroll. så derfor har jeg gitt opp helsenorge!men føler jeg må få ordnet opp i dette problemet nå før jeg tar fatt på studier osv( er forresten 19 år) så er det noen der ute som har noen erfaringer med innleggelse og bulimi. hva fungerer og hva fungerer ikke?og er det noen som har positive erfaringer med behandling i sverige( hørt at de kjører et mye strengere opplegg der)

mitt andre spørsmål er om det er noen der ute med spseforstyrrelser som føler at sykdommen ikke er så mye psykisk? jeg føler nemlig at mye er fysisk..at kroppen min har kommet i ubalanse pga slanking. skjønner jo at det er noe psykisk i det, men føler ikke at det er den store betydningen. Lurer til og med om det bare kan være sukkeravhengighet? er jo som en narkoman når det gjelder mat..

nei, er litt forvirra jeg altså!

håper noen kan svare!

[Gjest ikke undertegnet]

Hei.

Må først få si at jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver - håpløsheten, tankene om at man ikke orker å gå gjennom et nytt opplegg som kanskje ikke engang kan føre til en bedring. Selv har jeg hatt anoreksi i flere år, og etter utallige innleggelser (har ikke fylt 20 år enda), har jeg nå fått et tilbud ved MHE-kliniken i Sverige.

Jeg har bare ett råd å gi deg, og det er at du bør gripe den sjansen du nå har fått. Jeg kan selvfølgelig bare uttale meg om MHE-klinken, men den hjelpen man får der, er veldig bra og garantert helt annerledes enn hva du har opplevd i Norge. Bla. hjelper de deg mye med det fysiske (hvordan takle sug osv.), og jeg vet at flere med bulimi føler at de har fått god hjelp der.

Du har ingenting å tape! ønsker deg lykke til

[turbobolla]

Hei.

Må først få si at jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver - håpløsheten, tankene om at man ikke orker å gå gjennom et nytt opplegg som kanskje ikke engang kan føre til en bedring. Selv har jeg hatt anoreksi i flere år, og etter utallige innleggelser (har ikke fylt 20 år enda), har jeg nå fått et tilbud ved MHE-kliniken i Sverige.

Jeg har bare ett råd å gi deg, og det er at du bør gripe den sjansen du nå har fått. Jeg kan selvfølgelig bare uttale meg om MHE-klinken, men den hjelpen man får der, er veldig bra og garantert helt annerledes enn hva du har opplevd i Norge. Bla. hjelper de deg mye med det fysiske (hvordan takle sug osv.), og jeg vet at flere med bulimi føler at de har fått god hjelp der.

Du har ingenting å tape! ønsker deg lykke til

Hei!er i samme situasjon som deg,vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og hvor jeg skal få hjelp lenger.

Jeg kjenner en som var i Sverige.Er du undervektig tror jeg du skal gå opp en kilo i uka,og det kan være tøft,men tror de er veldig flinke på det psykiske og de tar det gradvis.det er jo forskjell fra person til person hvordan man opplever det,men hun jeg kjenner var der et år,og var fornøyd med det,og hun er blitt bedre.

Jeg har bulimi og tvangsspising,og med den kombinasjonen legger jeg fort på meg..og det er forferdelig.Jeg klarer ikke yrkeslivet fordi jeg bare tenker på mat i vekt,og sånn har det vært i ellve år...men det er vel håp.Jeg har lært noe viktig i det siste og det er at jeg må ville med hele meg.Ikke bare fornuften,men med hjertet og.jeg vil nødig slippe min mat som forsvarsmekanisne,og jeg tror det er det som stoppper oss i å bli friske.Det handler om å ville leve med hele seg,og å våge det.Det er skummelt,men tenk noen tanker rundt det.Så sakte men sikkert så kanskje det virker på deg..

Lykke til!

[turbobolla]

glemte å skrive at når man har en spiseforstyrrelse så ødellegger det hormonbalansen og man mister mange mineraler og vitaminer.Dette gjør at suget på mat blir enda større fordi man ikke har fått de næringsstoffene man skal ha.Klarer du å ta en mineralvitaminpille hver dag uten å spy det opp,hjelper det mye,og du får mer energi.