Å ha råd til

[Gjest ikke undertegnet]

Synes det ofte hørses dumt ut når noen sier at de ikke har råd til, f.eks ikke råd til å være hjemme med barna. Hvorfor ikke heller si at en ønsker å prioritere hus og ting i stedet?

De fleste har råd om man bare vil. Klær kan kjøpes på loppemarked. Man kan kjøpe seg en mindre bolig osv. og mange kjøper svært mye som ikke er livsnødvendig. Så råd har man, det som det kommer ann på er hva man velger å prioritere og hva en ønsker å bruke pengene på.

[Gjest ikke sign]

Det er ikke så lett alltid.. Jeg vil være hjemme med barna, men skal snart ut og jobbe litt igjen. Kvelder og helger. Vi bor ikke dyrt, men har jo utgifter til studielån/forsikring/kommunale avgifter m.m. Vi reiser ikke på ferie annet enn at vi besøker familien i annen by. Jeg må rett og slett jobbe litt for at vi skal få det til å gå. Men hadde vi hatt råd ville jeg vært hjemme. Mannen har endret arbeidstider og får mindre utbetalt også nå, så vi har lite å rutte med. Handler ikke på loppemarked, men når det er salg! Er du hjemme kanskje?

[Gjest hos oss]

Selvsagt har du rett, de fleste kan ha råd til mange ting de ikke tar seg råd til, hvis de hadde prioritert annerledes.

For oss er det faktisk dyrere at begge jobber enn om en av oss hadde vært hjemme med barna, vi betaler så mye i barnehage for to og sfo for eldstemann, pluss at vi må ha to biler for at vi begge skal jobbe, og at det påløper flere utgifter til klær både til voksne og barn (jobbeklær er dyrere enn bare "hjemme"-klær osv), og vi hadde også fått kontantstøtte hvis barna ikke var i barnehage)..

Så vi prioriterer bevisst jobb og barnehage (det er det beste for oss), selv om det er dyrere.

De fleste burde være flinkere til å se hvilke valg de faktisk har.

Men for de som gjerne ville vært hjemme, vil vel det å flytte (kanskje ut av skolekretsen til barna), si opp jobb, ikke kunne reise på de feriene man liker, ikke kunne kjøpe ting man liker osv være for store offer til at man føler man har reelt valg.

I mange år prioriterte vi å ha råd til å reise, og hadde heller liten leilighet, ingen bil osv. Mange sa at de misunte oss som kunne dra på dyre ferier, men det var de samme som hadde dyr bil og stort hus..

Og det vil alltid være en de som gjerne skulle prioritert annerledes, men som ikke kan det. Kanskje man har kjøpt hus mens prisene var høye, slik at man ikke har anledning til å selge når prisene er lave, kanskje man er aleneforsørger, at man har utgifter andre ikke vet om osv.

[Gjest ikke undertegnet]

Enig. Synes det høres så stakkarsli ut når noen kommer å sier de ikke har råd samtidig sitter de der i flotte biler og boliger.

[Gjest har ikke råd]

Det er vel et spørsmål om hvor langt ned man vil i levestandard. Hvordan vil f.eks. barna reagere hvis de må møte på skolen i klær fra loppemarked?

Som alenemor MED både hus og bil vil jeg likevel si at jeg ikke har råd til å være hjemme. Et sted går grensen, det er klart man kan bo i kummerlige boliger og sykle dit man vil, men det tror jeg faktisk ikke barna er tjent med. Å vokse opp uten noensinne å ha råd til ferie, nye klær, leker og andre ting som andre barn tar som en selvfølge kan da ikke være verd det å ha en hjemmeværende mor?

[Gjest ova]

Jeg synes dette blir litt for enkelt, ikke undertegnet.

Kan hende det ikke er snakk om "å ha råd". Kanskje man heller må ut i arbeid for å få det hele til å henge sammen?

For vår del var det slik at vi begge hadde gått på skole, og hadde lite eller ingen ting å starte med. Hus måtte vi ha - og bil. Det ble nok ikke noen dyre ferieturer heller, med den begynnerlønna vi hadde.

Jeg vil bare si at jeg er ganske sikker på at det er flere som ikke har hatt, eller har noe reelt valg i dette spørmålet om å kunne være hjemmeværende eller ikke.

[asterix]

Jeg er enig med deg. Å få det livet en ønsker kommer svært mye an på prioriteringer.

Men grunnen til at mange protesterer og sier at de ikke har noe valg er at prioriteringene må gjøres helt fra starten av for at en greit skal kunne få det livet en ønsker seg.

Når en først sitter der langt uti livet med masse ting og masse lån vil det jo bli vanskelig å endre livet sitt totalt. Umulig er det jo ikke da heller, men det krever en mye større vilje til omstilling.

Men altså om en bestemmer seg for hva slags liv en ønsker seg og jobber bevisst mot det målet gjennom flere år er det meste mulig uansett hvor en "kommer fra".

[Gjest må jo ha penger til regningene..]

Jeg er enig med deg. Å få det livet en ønsker kommer svært mye an på prioriteringer.

Men grunnen til at mange protesterer og sier at de ikke har noe valg er at prioriteringene må gjøres helt fra starten av for at en greit skal kunne få det livet en ønsker seg.

Når en først sitter der langt uti livet med masse ting og masse lån vil det jo bli vanskelig å endre livet sitt totalt. Umulig er det jo ikke da heller, men det krever en mye større vilje til omstilling.

Men altså om en bestemmer seg for hva slags liv en ønsker seg og jobber bevisst mot det målet gjennom flere år er det meste mulig uansett hvor en "kommer fra".

Man slipper ikke unna regningene... (de "vanlige") Enig i at det tar tid om man skal endre på ting.

[Gjest ikke sign]

Jeg synes dette blir litt for enkelt, ikke undertegnet.

Kan hende det ikke er snakk om "å ha råd". Kanskje man heller må ut i arbeid for å få det hele til å henge sammen?

For vår del var det slik at vi begge hadde gått på skole, og hadde lite eller ingen ting å starte med. Hus måtte vi ha - og bil. Det ble nok ikke noen dyre ferieturer heller, med den begynnerlønna vi hadde.

Jeg vil bare si at jeg er ganske sikker på at det er flere som ikke har hatt, eller har noe reelt valg i dette spørmålet om å kunne være hjemmeværende eller ikke.

Er enda i etableringsfasen også, og mangler div. (kjøleskap og komfyr låner vi f.eks.). Hver måned spises lønningen opp... Av nødvendige ting. Liten/ok husleie, men strømmen slipper vi ikke unna selv om vi sparer.. Jeg må faktisk jobbe litt for å få det til å gå, men skal ikke jobbe mer enn litt under halv stilling. Det blir stramt økonomisk, og jeg ville helst vært hjemme med barna!!