klarer ikke snakke...

[vanilje]

Var hos legen min i dag, en fantastisk ok fyr jeg har snakket med i masse år. Hadde en fin samtale helt til det begynte å gjøre vondt inni meg, da ble jeg helt taus som vanlig og stengte han helt ute. Han prøvde å få meg til å fortelle hva som skjedde, men jeg klarte ikke si noe.

Det er akkurat som om ordene stopper, hjernen er bare innstilt på å holde ut til smerten går over. Jeg klarer ikke tenke klart, det er akkurat som om alt blir tåkete. Jeg prøver virkelig å forme noen ord eller setninger når det gjør vondt, jeg vet jo at legen min klarer å høre dem, men allikevel stopper alt opp.

Jeg vil så gjerne få hull på byllen, vil så gjerne få fortalt, men jeg klarer bare ikke. Av og til så tror jeg nesten ikke jeg selv vet hva det er som skjer inni meg, det er akkurat som om følelsene lager en mur for det som er bak, at jeg skal slippe å se det som skjuler seg.

Jeg vet ikke jeg, er vel bare lei av å stå på stedet hvil. Har gått i terapi i snart åtte år nå og har ennå ikke begynt å snakke, jeg lurer på når jeg skal begynne...

[firebird1365380441]

Det med snakkingen tror jeg kommer etterhvert, selv om du har gått i terapi i 8 år.

Jeg vet at du synes det er kjempe vanskelig og det kan jeg være helt enig med deg i at det faktisk er!

Å skulle snakke om så private og skremmende ting er noe en må bruke tid til å venne seg til...

Og det er jo heller ikke så lenge siden det gikk hull på din byll om hva som har skjedd med deg.

Det tror jeg legen din skjønner , og han vil sikkert ikke presse deg mer enn hva du har godt av.

Kan du prøve å skrive ned noen av de tankene du har om dette til legen? Du trenger jo ikke å skrive om de mest fæle detaljene, men kanskje du kunne fortelle han at du ikke greier å snakke ? Fortelle litt om hvordan det føles inni deg når denne muren dukker opp?

At det du vil si er så vondt at det stopper inni deg når du skal til å si det?

Jeg tror han vil fatte det - som du selv sier er han en veldig ok type.

Vet ikke hva mer jeg kan si for å trøste deg - vet du trenger oss nå, men er bare redd jeg kommer til å gjøre ting verre....

Sender deg uansett en masse positive tanker og håper du får noen ideer om hva du kan gjøre.

Vi kan jo mailes i kveld om du vil?

Klemmer deg !

[vanilje]

Det med snakkingen tror jeg kommer etterhvert, selv om du har gått i terapi i 8 år.

Jeg vet at du synes det er kjempe vanskelig og det kan jeg være helt enig med deg i at det faktisk er!

Å skulle snakke om så private og skremmende ting er noe en må bruke tid til å venne seg til...

Og det er jo heller ikke så lenge siden det gikk hull på din byll om hva som har skjedd med deg.

Det tror jeg legen din skjønner , og han vil sikkert ikke presse deg mer enn hva du har godt av.

Kan du prøve å skrive ned noen av de tankene du har om dette til legen? Du trenger jo ikke å skrive om de mest fæle detaljene, men kanskje du kunne fortelle han at du ikke greier å snakke ? Fortelle litt om hvordan det føles inni deg når denne muren dukker opp?

At det du vil si er så vondt at det stopper inni deg når du skal til å si det?

Jeg tror han vil fatte det - som du selv sier er han en veldig ok type.

Vet ikke hva mer jeg kan si for å trøste deg - vet du trenger oss nå, men er bare redd jeg kommer til å gjøre ting verre....

Sender deg uansett en masse positive tanker og håper du får noen ideer om hva du kan gjøre.

Vi kan jo mailes i kveld om du vil?

Klemmer deg !

Jeg kan ikke komme på noe som du kan si som kan gjøre ting verre, jeg er glad for alle gode råd.

Jeg prøver å skrive, men det blir bare feil, eller jeg får ikke skrevet det jeg egentlig vil. Jeg vet jeg ikke skal pushe ting, at jeg skal la ting komme når jeg er klar for det, men jeg synes dette har tatt lang nok tid nå, jeg vil begynne å leve.

[goliane]

Jeg kan ikke komme på noe som du kan si som kan gjøre ting verre, jeg er glad for alle gode råd.

Jeg prøver å skrive, men det blir bare feil, eller jeg får ikke skrevet det jeg egentlig vil. Jeg vet jeg ikke skal pushe ting, at jeg skal la ting komme når jeg er klar for det, men jeg synes dette har tatt lang nok tid nå, jeg vil begynne å leve.

Kan du ikke leve litt mens du venter på at du blir i stand til å snakke?

Hvis du slapper av og ikke prøver så veldig, skal du se ordene kommer en dag.

Du har fortjent å ha det veldig bra etter så mange år med psykdom!

[vanilje]

Kan du ikke leve litt mens du venter på at du blir i stand til å snakke?

Hvis du slapper av og ikke prøver så veldig, skal du se ordene kommer en dag.

Du har fortjent å ha det veldig bra etter så mange år med psykdom!

Hva om det ikke er sånn? Hva om man egentlig ikke trenger å snakke om alt mulig? Kanskje det egentlig bare er et feil behov fra min side, et behov som må drepes?

Det er liksom så opp og avgjort at alt må snakkes om, men kanskje Freud gjorde en bitteliten feil akkurat der? Enten det, eller så har jeg noen jævlig sterke forsvarsverk inni meg et sted...

forvirret hilsen

[goliane]

Hva om det ikke er sånn? Hva om man egentlig ikke trenger å snakke om alt mulig? Kanskje det egentlig bare er et feil behov fra min side, et behov som må drepes?

Det er liksom så opp og avgjort at alt må snakkes om, men kanskje Freud gjorde en bitteliten feil akkurat der? Enten det, eller så har jeg noen jævlig sterke forsvarsverk inni meg et sted...

forvirret hilsen

Vet ikke, vanilje, om alt bør snakkes om. Tror det varierer fra person til person om en trenger å snakke,og hvor mye en trenger å snakke. Det vil også variere fra tema til tema.

Hva mener du selv, da? Har du behov for å få snakket om tidligere erfaringer eller vil du helst "glemme"?

Kanskje kan det om å snakke om ting være et tema du kan drøfte med lege/psykolog?

Gamle Freud har vel ikke svar på alt han, heller.