Trenger råd!!

[Gjest slitenvenninne]

Vi er en gjeng jenter i 20-åra hvor en av oss har forandret seg drastisk de siste årene. Hun har gått fra å være snill til å bli konstant aggressiv, hatefull, kritisk og hånlig - og ikke minst PARANOID. Vi skjønner at hun er deprimert, men vi skjønner ikke hva vi kan gjøre med det. Dette sliter oss ut.

Det blir galt uansett hva vi gjør. Tar vi kontakt, blir det galt - vi blir møtt med sinne og fiendtlighet, tar vi ikke kontakt blir det også galt. Prøver vi å prate med henne om problemet, blir vi også møtt med raseri - uansett hvordan vi ordlegger oss.

Når hun drikker blir hun ekstra ille, mer paranoid og hatefull. Så kan hun plutselig være den gode gamle jenta igjen, eller være "bare" nedstemt og trist. En uke hater hun den ene av oss, neste uke den andre. Så får hun seg en ny "bestevenn" (gjerne en veldig dominerende jente), og knytter seg overdrevent sterkt til henne, før hun blir skuffet - og dermed hater hun den jenta også.

Et par av oss har opplevd alvorlige ting (verre enn henne!) som vi til tider sliter med enda, men når VI har hatt nedturer, har vi blitt kjeftet opp "fordi vi som ser så bra ut har ingenting å klage over". (Som om utseendet er alt her i verden..) Et par av oss har rett og slett knekt sammen etter at hun har sagt stygge ting til oss. Vi kan tåle mye, men skjer disse "angrepene" på en dag vi sliter litt selv, ja da er det vanskelig å takle. Nå har jeg kommet dithen at jeg bare har lyst til å kjefte tilbake, men det kan jeg selvfølgelig ikke gjøre, for det _Vet_ jeg bare vil gjøre det enda verre for henne.

Finnes det noen gode måter vi kan nå inn til henne på, f.eks. skrive et brev? Er det noen spesielle måter vi bør ordlegge oss på? Jeg kan nesten tenke meg til hvordan hun vil reagere med forakt nesten uansett hva jeg skriver.

En ting til er at hun helt klart trenger psykolog, men bare det raseriet det vil utløse at vi i det hele tatt hinter om noe sånnt? Løsninger, noen?

[snilen]

har hun foreldre dere kan prate med? som kan betale psykolog for henne?

hun har tydligvis alvorlige problemer med selvbildet sitt da, vekt eller annet utseendet. men det er veldig slitsomt å være venn når det er slikt. dere har snakket med henne om dette?

[Gjest slitenvenninne]

har hun foreldre dere kan prate med? som kan betale psykolog for henne?

hun har tydligvis alvorlige problemer med selvbildet sitt da, vekt eller annet utseendet. men det er veldig slitsomt å være venn når det er slikt. dere har snakket med henne om dette?

Foreldrene er superdominerende og egoistiske og barnslige, så det tror jeg IKKE er rette veien å gå.

Vi har prøvd å snakke med henne. Men ALT utløser sinne, hat, eller tilbaketrekning.

[mil1365380270]

Og hun bruker ikke amfetamin?

Har en venninne, som har noen av de samme trekkene, bare mildere. der er det ikke snakk om stoff, bare forferdelig lav selvtillit, tror jeg. Etter at hun fikk litt orden på livet (nådde noen mål hun hadde satt seg) ble hun litt bedre. Men - du får jo ikke mange venner av å holde på sånn...

Jeg tok det opp med henne, for det var det eller å ikke ha kontakt, og da bedret det seg også mye.

Har lagt merke til at om jeg viser mine svakheter, så kommer hun meg i møte som en engel. Trenger tydeligvis å være den ressurssterke.

Kanskje en god (vond?) prat er det som skal til, og at dere er oppmerksomme på at dere viser dere litt "svake" av og til?

Om dere er innstilt på å fortsette vennskapet, er det bare å hoppe i det!

[soleil]

Foreldrene er superdominerende og egoistiske og barnslige, så det tror jeg IKKE er rette veien å gå.

Vi har prøvd å snakke med henne. Men ALT utløser sinne, hat, eller tilbaketrekning.

Hun innrømmer ikke at hun har det vondt eller at hun fungerer dårlig?

For å ikke slite dere selv ut bør dere gi henne et ultimatum: Enten gjør du noe med sinnet ditt, ellers kan vi ikke omgås.

Dere kan jo godt skrive et brev om hvordan det er å være venninne med henne. Ikke skriv bare negativt. Skriv feks. at dere er bekymret for henne og at hennes tilstand smitter over på dere og at dere blir slitne.

Hun trenger antagelig profesjonell hjelp. Det naturlige er å starte hos fastlegen og eventuelt få henvising videre til psykolog eller psykiater.