Det kommer tilbake!

[firebird1365380441]

Drev og ryddet inne på mitt gamle pike rom hjemme hos foreldrene mine tidligere i dag. Kom over en pappeske med gamle papirer som jeg absolutt måtte kikke igjennom.

Og der var plutselig alle de F*** dokumentene fra da jeg hadde anmeldt han som misbrukte meg.

Jeg knakk bare helt sammen - fra å være glad, rolig og fornøyd i det ene sekundet, ble jeg nesten hysterisk, rasende, fortvilet...Datt sammen i krampegråt og hikstet og skalv.

Og jeg som var så dum og naiv at jeg trodde jeg hadde klart å "glemme"...

Hah!

Hele verden raste i hodet på meg , alle "minnebildene" spratt fram og jeg greide overhodet ikke å slutte å gråte.

Etter å ha ligget i fosterstilling i over 1 time, klarte jeg i det minste å hive hele den fordømte esken med papirene inn i et kott i kjelleren.

Nå føler jeg at "han" er etter meg...at ånden hans lå blandt papirene og bare ventet på en sjanse til å ta igjen.

Tror ikke jeg tør å legge meg der nede på rommet mitt nå i natt...men føler at jeg bør gjøre det likevel - for å si i fra om at jeg ikke er redd han.

Han er død og kan ikke få tak i meg...eller?

Er redd, føler meg som en 5 åring igjen , redd for mørket og det jeg ikke kan se. Ser det inni hodet mitt, men vet at det ikke er reelt.Men det skremmer meg likevel. Jeg trodde jo at jeg var trygg nå.

Skjønner jo nå at jeg ikke er trygg lenger - det kommer tilbake , han har kommet tilbake.

Vær så snill...jeg orker ikke dette...

[Sør]

Han er død, og han kommer aldri tilbake. Helt sikkert ikke.

Du er levende, og du vil overvinne de jævlige minnene. Noen ganger (som idag) vil minnene få deg "i ubalanse", men du vil rette deg opp og gå videre.

Jeg har forresten ment å skrive det flere ganger, men jeg er oppriktig imponert over de svarene jeg ser du gir andre på DOL.

Firebird - du har overlevd mye, du har kommet deg ut på andre siden, og du har alle grunner i verden til å være stolt over det du har klart.

*klem*

[firebird1365380441]

Han er død, og han kommer aldri tilbake. Helt sikkert ikke.

Du er levende, og du vil overvinne de jævlige minnene. Noen ganger (som idag) vil minnene få deg "i ubalanse", men du vil rette deg opp og gå videre.

Jeg har forresten ment å skrive det flere ganger, men jeg er oppriktig imponert over de svarene jeg ser du gir andre på DOL.

Firebird - du har overlevd mye, du har kommet deg ut på andre siden, og du har alle grunner i verden til å være stolt over det du har klart.

*klem*

Tusen takk for svaret ditt! Det varmer langt inn i sjelen.

Blir så fort sentimental av slike svar...jeg er nok litt rar sånn sett.

Faktisk greide jeg å sove på rommet mitt i natt, våknet noen ganger av at jeg trodde "han" var der. Men innså at det kun er tankene mine som seiler av gårde noen ganger.

Jeg skal til psykologen min i morgen - tror det blir fint. Jeg har i hvert fall bestemt meg for å ta opp dette med han, vet at han vil lytte og kanskje finne ut om vi bør snakke mer om det.

Jeg trodde at jeg hadde greid å komme over de tingene, men skjønner at det ikke er så enkelt likevel.

Men i fengselet var det ingen som ville snakke med meg om overgrepne - ikke psykiateren eller den psykiatriske sykepleieren, ikke betjentene( skjønner dem egentlig godt...)...

Det var kanskje sunt for meg at jeg måtte "fortrenge" overgrepene da jeg var der inne, men nå merker jeg at veldig mye her på hjemstedet mitt setter minnebildene i fritt gir. Her er det så mye som minner meg om "han".

Heldigvis kan jeg benytte meg at SMI så mye jeg vil nå, uten å bli kroppsvisitert og strippet etterpå...det satte en effektiv stopper for samtalene jeg skulle hatt på SMI i Oslo.

Jeg er bare så sjokkert over måten jeg reagerte på i går. De siste 2 årene har jeg jo vært så rolig og avbalansert at det har vært en gru..hehe..

Har kun hatt 2 "sammenbrudd" på de årene og kom meg på beina igjen rimelig kjapt.

Men så knakk jeg rett og slett helt sønder og sammen og var sikker på at jeg kom til å bli gal.Sånt skremmer meg vanvittig.

Jeg blir jo fullstendig satt ut og oppfører meg som en galning - hyler, skriker,. slår meg i ansiktet med knytta never, banner, kaster ting rundt meg...svimer omtrent av etterpå.

Er glad jeg var alene her , ellers hadde jeg sikkert skremt livskiten av foreldrene mine.

Det skremmer meg at jeg reagerer sånn.

Skremmer meg at kanskje jeg må gå lenge i terapi før jeg greier å reagere på en litt roligere måte.

Er redd for å bli skikkelig psyk hvis jeg begynner å snakke om det igjen- det var det de mente hos helseavdelingen i fengselet, i hvert fall.

Nå tror jeg ( mot min vilje) at de kanskje har rett. Men på den andre siden sier noe inni meg at den eneste måten å komme igjennom dette på, er å snakke om det.

Har innsett at jeg ikke kan gjemme meg eller fortrenge det som skjedde.

Må nok bite tenna sammen og "face" dette, enten jeg tør eller ei.

F***s bedritne jævel! Måtte han brenne der han er nå!!!

Hjelp!Mamma!

[huufsa]

Tusen takk for svaret ditt! Det varmer langt inn i sjelen.

Blir så fort sentimental av slike svar...jeg er nok litt rar sånn sett.

Faktisk greide jeg å sove på rommet mitt i natt, våknet noen ganger av at jeg trodde "han" var der. Men innså at det kun er tankene mine som seiler av gårde noen ganger.

Jeg skal til psykologen min i morgen - tror det blir fint. Jeg har i hvert fall bestemt meg for å ta opp dette med han, vet at han vil lytte og kanskje finne ut om vi bør snakke mer om det.

Jeg trodde at jeg hadde greid å komme over de tingene, men skjønner at det ikke er så enkelt likevel.

Men i fengselet var det ingen som ville snakke med meg om overgrepne - ikke psykiateren eller den psykiatriske sykepleieren, ikke betjentene( skjønner dem egentlig godt...)...

Det var kanskje sunt for meg at jeg måtte "fortrenge" overgrepene da jeg var der inne, men nå merker jeg at veldig mye her på hjemstedet mitt setter minnebildene i fritt gir. Her er det så mye som minner meg om "han".

Heldigvis kan jeg benytte meg at SMI så mye jeg vil nå, uten å bli kroppsvisitert og strippet etterpå...det satte en effektiv stopper for samtalene jeg skulle hatt på SMI i Oslo.

Jeg er bare så sjokkert over måten jeg reagerte på i går. De siste 2 årene har jeg jo vært så rolig og avbalansert at det har vært en gru..hehe..

Har kun hatt 2 "sammenbrudd" på de årene og kom meg på beina igjen rimelig kjapt.

Men så knakk jeg rett og slett helt sønder og sammen og var sikker på at jeg kom til å bli gal.Sånt skremmer meg vanvittig.

Jeg blir jo fullstendig satt ut og oppfører meg som en galning - hyler, skriker,. slår meg i ansiktet med knytta never, banner, kaster ting rundt meg...svimer omtrent av etterpå.

Er glad jeg var alene her , ellers hadde jeg sikkert skremt livskiten av foreldrene mine.

Det skremmer meg at jeg reagerer sånn.

Skremmer meg at kanskje jeg må gå lenge i terapi før jeg greier å reagere på en litt roligere måte.

Er redd for å bli skikkelig psyk hvis jeg begynner å snakke om det igjen- det var det de mente hos helseavdelingen i fengselet, i hvert fall.

Nå tror jeg ( mot min vilje) at de kanskje har rett. Men på den andre siden sier noe inni meg at den eneste måten å komme igjennom dette på, er å snakke om det.

Har innsett at jeg ikke kan gjemme meg eller fortrenge det som skjedde.

Må nok bite tenna sammen og "face" dette, enten jeg tør eller ei.

F***s bedritne jævel! Måtte han brenne der han er nå!!!

Hjelp!Mamma!

Jeg vet nesten hvordan du har det, firebird.

Men tenk over hvor langt du har kommet.

Jeg har kommet langt ut 'på den andre siden' jeg også, som Sør kaller det. Og jeg ser av innleggene dine at du også har det.

Du har fortsatt mye du må kjempe imot. Men det er bare inni deg selv. Det er allikevel en jævli' tøff kamp. Jeg vet du vinner denne kampen.

Løft hodet, rett deg opp! Du har overlevd til nå, og ingen kan ta det fra deg. Nå er det bare en retning å gå, og det er fremover. Tenk på alt du har vært igjennom. Det er over nå.

*klem*

[firebird1365380441]

Jeg vet nesten hvordan du har det, firebird.

Men tenk over hvor langt du har kommet.

Jeg har kommet langt ut 'på den andre siden' jeg også, som Sør kaller det. Og jeg ser av innleggene dine at du også har det.

Du har fortsatt mye du må kjempe imot. Men det er bare inni deg selv. Det er allikevel en jævli' tøff kamp. Jeg vet du vinner denne kampen.

Løft hodet, rett deg opp! Du har overlevd til nå, og ingen kan ta det fra deg. Nå er det bare en retning å gå, og det er fremover. Tenk på alt du har vært igjennom. Det er over nå.

*klem*

Klemmer deg tilbake, jeg!

Vi kommer til å klare oss, det er jeg sikker på ...noen skritt tilbake må en kanskje regne med.

Ha en kjempefin dag!

P.S Jeg har vært på blåbær tur i skogen nå nettopp. Det var så deilig og stille der , alle de vonde tankene forsvant!! Anbefaler derfor en blåbær tur til alle som sliter med vonde tanker.

Mvh