vanskelig tid

[Gjest kasiopeia]

Leser om mange av dere hvor overgriper der død. Slik er det ikke hos meg. Det var mamma som døde, ikke pappa. Den trygge mamma, selve stillaset i livet mitt. Snart ett år siden nå. En lastebil bare kjørte over henne da hun sykla. Knas. Flatt hue med dertil griseri. Fikk bare sagt farvel til hendene. Resten var ikke anbefalt å se... Verdens beste mormor forsvant. Hvordan hadde det gått med gutten min under den verste depressive perioden min uten henne? Mormor var ekstramamma da mamma ble innlagt pga suicidal adferd. Nå er det bare pappa'n min igjen. Morfar. Overgriper. Tør jeg la han være barnevakt? Jeg vil ikke tro noe så vondt om min egen far. Han trenger meg så sårt etter å ha blitt alene så brått og tidlig. Jeg er jo jenta hans... Vil ikke være det, men vil det likevel. Kan ikke bare bryte med han. Han er morfar, han er alene. Var på hytta sammen han ei uke nå i sommer. Kjempevanskelig. Mye angst. Kvalme. Sliter nå. Sunket ned i ny depresjon. De samme gamle negative tankene, de samme gamle leie løsningene. Angsten. Og i neste uke begynner jobb igjen. Trappa opp til nesten full stilling.... Hjelp meg den som kan. Hvordan greier man å leve side om side med overgriper? Jeg må, men jeg takler det ikke. Er langt nede nå. Kjemper hardt for ikke å miste taket. Kan ikke. Vil ikke. Men det hadde vært så uendelig godt bare å kunne lagt fra seg alt ansvar og andre gjøremål for en periode. Bare sovet....

[Kizza1365380506]

*Strekker ut en hånd til deg*

[Gjest kasiopeia]

*Strekker ut en hånd til deg*

Takk Kizza. Jeg begynner faktisk å grine fordi noen vet hvordan jeg har det....

[Kizza1365380506]

Takk Kizza. Jeg begynner faktisk å grine fordi noen vet hvordan jeg har det....

Jeg kan vel ikke sette meg helt inn i hvordan du har det for alle opplever ting forskjellig. Har vært utsatt for overgrep men ikke noe så alvorlig, så jeg kan øyne din smerte men ikke dybden i den.

Har også gått ett år nå og delt arbeidsplass med min "overgriper", han har heldigvis permisjon i tre år så nå slipper jeg den smerten å bli påminnet det hver gang jeg ser ham. Jeg blir kvalm bare med tanken.

Mvh

[Gjest en_venn]

Hei

Det høres ut som det har vært ei veldig tøff tid...

Har du noen du stoler på og kan snakke med?

Det er vanskelig å komme med råd i slike sammenhenger, men jeg håper du vet at du ikke er alene...

En forsiktig klem