Soleil

[Mimmy]

Hei igjen....har du lest bøkene til Donna Williams ennå? Har så langt bare fått positive svar fra slektninger/venner på å være åpen om diagnosen, de syns det er sterkt og svært beundringsverdig av meg å ha gjort så mye for å finne ut av hva det var som feilte meg.

Selv om det for dem var/ er usynlig, og at de ble forbauset over å høre om det. Men at de nok har merket det, de også, at alt ved meg ikke var så veldig A4, da jeg vokste opp.

Selv er jeg nok ikke like imponert over meg selv...men det føles godt allikevel, at det er slik de tenker om meg. Er svært interessert i å høre hva du mener om det, og hva du mener om diagnosen i seg selv, også, om du har fordommer eller noe mot meg, at du kanskje ikke ville like meg, bare fordi jeg har diagnosen?

Og i tilfelle, hvorfor? Fordi jeg er funksjonshemmet?

Fordi det er sånn jeg føler at mine "kollegaer" har det ovenfor meg, ihvertfall en del av de. Og du jobber tross alt innenfor sosiale tjenester, du også. Jeg er blitt så skuffet og såret over at de ikke forstår meg, jeg tror ikke jeg klarer å finne noe særlig godt i disse menneskene som jeg trodde var til å stole på, men som ikke ser noe godt i meg. Slik som jeg føler det.

Og jeg har ikke hatt behov av noen form for sosial økonomisk hjelp, jeg følte jeg trengte medmenneskelig støtte og hjelp i en vanskelig periode av livet mitt, og jeg har også fått noe slik hjelp, men ikke uten å samtidig bli utsatt for svik av de samme menneskene.

Det nytter ikke å stole på dem, fordi de er urettferdige både mot meg, og mot andre. Jeg tåler ikke urettferdighet, da blir jeg så sint. Selv om jeg skjønner jo at også mennesker som jobber i sosialetaten har rett til å gjøre feil, de også, så syns jeg ikke man skal være urettferdig.

Og det har jeg opplevd veldig mye av, her.

Ikke så veldig mye mot meg selv, som overfor andre, og jeg syns det gjør noe med menneskeverdet, at det minsker menneskeverdet.

Det nytter så lite, at man da har nedskrevet at "alle mennesker er like mye verdt" i sine mål for sosialtjenesten.

Ved en forsamling da disse målene ble tatt opp, hadde jeg så lyst som alt i verden, som å stå opp, ta papiret mellom mine hender, rive de i stykker og servere sosialsjefen der og da. Jeg ble så sint, at det var like før jeg gikk ut derfra. Satt der og bet tennene sammen for ikke å begynne å gråte, så følelsesladet ble det.

Og av mennesker som jeg trodde skulle virkelig være gode og hjelpsomme.

[soleil]

Hei, igjen

Jeg har lest noen kapitler i den ene boka av Donna Williams. Begynte å lese den da jeg var på stranda i dag, og tenker å bli ferdig med den i kveld. Veldig fargerikt og godt skrevet bok.

Jeg skal gi deg en tilbakemelding når jeg har lest den ferdig.

Har en annen bok også som jeg skal lese. Den er skrevet av en dame som er lege. Hun har asperger og har en datter med samme diagnose. (Amerikansk bok)

Jeg syns det er trist at du opplever at kollegaene dine er urettferdige og ikke behandler deg med respekt. Vondt å høre at du har opplevd mye urettferdighet av folk som er ansatt for å hjelpe andre som er i en vanskelig situasjon.

Folk er så forskjellige, og mange er mest opptatt av å få sin egen jobb unna. Å "se" andre mennesker med et slikt utgangspunkt er ikke mulig.

Regner med at det er travle dager og mye å gjøre, uten at det unnskylder dem.

Sosialarbeidere SKAL være opptatt av hvordan andre har det og de skal jobbe for at folk skal få meningsfulle liv. Dette står ganske klart i formålsparagrafen til Sosialtjenesteloven og vi har også etiske retningslinjer som går på dette.

Kan virke som slike tanker kan være ganske langt unna i hverdagen noen ganger og at vedtak og budsjetter er i fokus.

På et slikt kontor kan det også fort utvikle seg en kultur hvor en skiller veldig mellom "oss" og "dem", man har kanskje interne spøker som går på enkelte klienter og lignende. Dette er en overlevelsesstrategi. Ikke så respektfullt ovenfor klientene, men det gjør kanskje at en del holder ut i jobben.

Kanskje ble du ikke nok inkludert i "oss"-gjengen?

Uansett: Får håpe du kan legge det bak deg. Hev deg over disse folka. Noen av dem har antagelig surfet gjennom livet uten motgang. Kanskje skjønner de ikke hva de gjør med/mot andre mennesker?

--

Du spurte meg hva jeg tenkte om deg og om asperger syndrom.

Jeg kjenner deg ikke så godt, Mimmy, men jeg kan svare litt likevel. Vi har hatt litt kontakt gjennom Dol og jeg har lest mange av innleggene dine.

Jeg syns du setter ord på det som er vanskelig på en fin måte og du hjelper andre når du kan. Du er åpen og ærlig, har rettferdighetssans og er flink til å formulere deg.

Det er absolutt egenskaper som er positive i mine øyne!

Samtidig er du sårbar. Jeg får inntrykk av at du er en følsom person. Det er et sympatisk trekk, men kan også gjøre vondt for deg.

Det virker som du strever for å bli akseptert og godtatt. Det er sikkert ikke lett alltid å få den bekreftelsen som vi alle har så behov for. ("Vær glad i meg og aksepter for den jeg er!")

Du har en stå-på vilje som det står respekt av og du kan mye om Asperger. Virker som du har lest og satt deg inn i mye.

----

Asperger syndrom visste jeg ikke så mye om før jeg begynte å lese dine innlegg her.

Har lest litt om det før fordi en mann som jeg tidligere var i familie med hadde mange symptomer.

Han fungerer greit i hverdagen så vidt jeg har skjønt. Har høyere utdannelse og jobb. Sosialt har det gått bra i mange år, men nå er han skilt. Han har på en måte aldri blitt voksen og hans tidligere kone syns naturlig nok det var vanskelig å takle. De har også barn. Han er en leken, artig fyr som har mange venner.

Merket før at jeg ikke tålte han så lenge av gangen. Han maser litt på de samme tingene, stiller spørsmål som han egentlig vet svaret på bare for å sjekke at andre vet det og slikt.

Han irriterte meg ikke mer enn andre normale folk som har normale irriterende trekk, for å si det sånn...

Jeg har skrevet mange ganger at folk er forskjellige. Aspier er ikke bare aspier.

Folk generelt er forskjellige og unike og har ulike evner, ressurser, problemer og måter å mestre hverdagen på.

Mulig mitt syn på slike usynlige lidelser henger sammen med mine egne erfaringer. Men jeg antar at de fleste folk aksepterer at vi er som vi er som vi er, bare vi gir dem sjansen. Det er også min erfaring at folk er positive til at en er åpen og ærlig om slikt.

(Når jeg har fortalt om min sykdom i en naturlig sammenheng så kommer det ofte fram at de selv har hatt det vanskelig eller har brukt antidepressiva i en periode og lignende. Når en selv er åpen så tør andre å være åpen sammen med deg)

Syns det er kjempefint at du er åpen om dette blant de du kjenner! Det er den eneste måten slike usynlige lidelser kan bli noe som folk aksepterer, skjønner og kan forholde seg til på en god måte.

[Mimmy]

Hei, igjen

Jeg har lest noen kapitler i den ene boka av Donna Williams. Begynte å lese den da jeg var på stranda i dag, og tenker å bli ferdig med den i kveld. Veldig fargerikt og godt skrevet bok.

Jeg skal gi deg en tilbakemelding når jeg har lest den ferdig.

Har en annen bok også som jeg skal lese. Den er skrevet av en dame som er lege. Hun har asperger og har en datter med samme diagnose. (Amerikansk bok)

Jeg syns det er trist at du opplever at kollegaene dine er urettferdige og ikke behandler deg med respekt. Vondt å høre at du har opplevd mye urettferdighet av folk som er ansatt for å hjelpe andre som er i en vanskelig situasjon.

Folk er så forskjellige, og mange er mest opptatt av å få sin egen jobb unna. Å "se" andre mennesker med et slikt utgangspunkt er ikke mulig.

Regner med at det er travle dager og mye å gjøre, uten at det unnskylder dem.

Sosialarbeidere SKAL være opptatt av hvordan andre har det og de skal jobbe for at folk skal få meningsfulle liv. Dette står ganske klart i formålsparagrafen til Sosialtjenesteloven og vi har også etiske retningslinjer som går på dette.

Kan virke som slike tanker kan være ganske langt unna i hverdagen noen ganger og at vedtak og budsjetter er i fokus.

På et slikt kontor kan det også fort utvikle seg en kultur hvor en skiller veldig mellom "oss" og "dem", man har kanskje interne spøker som går på enkelte klienter og lignende. Dette er en overlevelsesstrategi. Ikke så respektfullt ovenfor klientene, men det gjør kanskje at en del holder ut i jobben.

Kanskje ble du ikke nok inkludert i "oss"-gjengen?

Uansett: Får håpe du kan legge det bak deg. Hev deg over disse folka. Noen av dem har antagelig surfet gjennom livet uten motgang. Kanskje skjønner de ikke hva de gjør med/mot andre mennesker?

--

Du spurte meg hva jeg tenkte om deg og om asperger syndrom.

Jeg kjenner deg ikke så godt, Mimmy, men jeg kan svare litt likevel. Vi har hatt litt kontakt gjennom Dol og jeg har lest mange av innleggene dine.

Jeg syns du setter ord på det som er vanskelig på en fin måte og du hjelper andre når du kan. Du er åpen og ærlig, har rettferdighetssans og er flink til å formulere deg.

Det er absolutt egenskaper som er positive i mine øyne!

Samtidig er du sårbar. Jeg får inntrykk av at du er en følsom person. Det er et sympatisk trekk, men kan også gjøre vondt for deg.

Det virker som du strever for å bli akseptert og godtatt. Det er sikkert ikke lett alltid å få den bekreftelsen som vi alle har så behov for. ("Vær glad i meg og aksepter for den jeg er!")

Du har en stå-på vilje som det står respekt av og du kan mye om Asperger. Virker som du har lest og satt deg inn i mye.

----

Asperger syndrom visste jeg ikke så mye om før jeg begynte å lese dine innlegg her.

Har lest litt om det før fordi en mann som jeg tidligere var i familie med hadde mange symptomer.

Han fungerer greit i hverdagen så vidt jeg har skjønt. Har høyere utdannelse og jobb. Sosialt har det gått bra i mange år, men nå er han skilt. Han har på en måte aldri blitt voksen og hans tidligere kone syns naturlig nok det var vanskelig å takle. De har også barn. Han er en leken, artig fyr som har mange venner.

Merket før at jeg ikke tålte han så lenge av gangen. Han maser litt på de samme tingene, stiller spørsmål som han egentlig vet svaret på bare for å sjekke at andre vet det og slikt.

Han irriterte meg ikke mer enn andre normale folk som har normale irriterende trekk, for å si det sånn...

Jeg har skrevet mange ganger at folk er forskjellige. Aspier er ikke bare aspier.

Folk generelt er forskjellige og unike og har ulike evner, ressurser, problemer og måter å mestre hverdagen på.

Mulig mitt syn på slike usynlige lidelser henger sammen med mine egne erfaringer. Men jeg antar at de fleste folk aksepterer at vi er som vi er som vi er, bare vi gir dem sjansen. Det er også min erfaring at folk er positive til at en er åpen og ærlig om slikt.

(Når jeg har fortalt om min sykdom i en naturlig sammenheng så kommer det ofte fram at de selv har hatt det vanskelig eller har brukt antidepressiva i en periode og lignende. Når en selv er åpen så tør andre å være åpen sammen med deg)

Syns det er kjempefint at du er åpen om dette blant de du kjenner! Det er den eneste måten slike usynlige lidelser kan bli noe som folk aksepterer, skjønner og kan forholde seg til på en god måte.

Hei igjen, så fint å høre fra deg, var litt redd for å få kjeft av deg, for å angripe kollegaer på den måten jeg gjorde. Ting er tross alt ikke svart-hvitt, alle kollegaene mine er ikke slik at de fordømmer andre.

Men jeg syns jeg har opplevd så mye vondt mens jeg har arbeidet der. Jeg har jo hele tiden vært på attføring, og slik sett jobbet "gratis" for dem, dvs det synes ikke på deres egne budsjetter at jeg har arbeidet der.

Jeg begynte å arbeide der, fordi jeg i 1999 mistet min sønn i dødfødsel pga svangerskapsforgiftning, og den prest som forrettet i begravelsen, som jeg av familiære og sorg - depresjonsgrunner gikk til samtaler hos, mente at jeg ville ha godt av å komme ut og arbeide litt, så han henviste meg til sosialtjenestens tiltakstjeneste.

Og slik ble jeg satt i kontakt med et arbeidstreningssenter, der jeg hele tiden siden har arbeidet på kontoret. Men hele tiden vært uenig i hvordan klientene blir/ble behandlet. Ikke hele tiden, naturligvis, men mye av tiden. Og prøvde å påvirke ting, slik at de ikke ble behandlet uvilkårlig, som jeg syns er dypt urettferdig, spesielt dersom det dreier seg om funksjonshemmede mennesker (f.eks. med AD/HD og liknende).

Jeg tror han som var leder der, kanskje tok det som om jeg ikke helt skjønte hva som foregikk, egentlig. Kanskje han har rett i det til tider også, jeg tåler bare ikke urettferdig oppførsel, og da spiller det ingen rolle HVEM som utfører det urettferdige.

Det kunne dreie seg om f.eks. at en av "arbeidstakerne" følte seg mobbet, og sa ifra om dette, men at det ikke ble tatt noen form for affære, eller andre ting også, der leder for arbeidstreningssenteret ignorerte urettferdighet. Og det liker jeg slett ikke. Og hundrevis av andre episoder, der jeg syntes det var voldsomt vilkårlig, hvordan folk ble behandlet.

Og hadde mange tunge stunder. Samtidig så hadde jeg min egen sorg å bearbeide, og har hatt endel konflikter i forhold til nærmeste familie, som jeg også hele tiden var åpen om, fordi jeg ikke klarte å holde det for meg selv lenger.

Om faren min, som er alkoholiker, og som har skaffet og fremdeles skaffer oss mange problemer.

Og opplevde å få meget god hjelp av personer i sosialtjenesten til å takle dette, men også å på en måte bli uglesett, kanskje jeg ikke er verdt så mye, liksom, fordi jeg har foreldre med problemer? Og også har endel problemer selv. Jeg skulle ikke snakke så mye om det, fikk jeg beskjed om. Men hadde enormt behov for å snakke.

Fikk inntrykk av at det beste var, om jeg holdt ting for meg selv, akkurat slik som mor også sa jeg skulle gjøre.

Så moren min, hun hadde rett allikevel, hun da, og det er jeg som har hatt feil hele tiden, da jeg mente at det beste var å være åpen om alkoholmisbruket. Skal man tro enkelte av mine kollegaer, som snart blir ekskollegaer.

Samtidig gikk jeg også hos psykolog, fordi jeg hadde selvmordstanker. Jeg har hele tiden, siden ungdomsskoletiden, stridd med ganske omfattende angstproblemer, uten å vite hva som egentlig lå bak som årsak. Nå vet jeg jo det, at det var pga asperger syndrom, men da visste jeg jo ikke det.

Så jeg trodde det bare var et spørsmål om å ta seg sammen tilstrekkelig, slik som mor sa til meg (hun har også hatt betydelig angst, også før hun traff min far, men har kommet gjennom det på egen hånd, på sett og vis).

Men etter dødfødselen, måtte jeg ta affære og oppsøke psykolog, og først så oppsøkte jeg en privatpraktiserende psykolog, der jeg blant annet tok Weiss-test, som indikerte at jeg burde gå videre til nevropsykologisk utredning. Men hun psykologen, syntes ikke det i utgangspunktet var så viktig, hun syntes heller at jeg skulle utredes for andre ting først.

Så ble jeg så lettet, etter å ha gjennomgått kognitiv angsttrening og også andre opplegg gjennom vop, å endelig bli undersøkt nevropsykologisk. Og få diagnosen. Jeg ble så lettet og glad at jeg gråt, over endelig å få vite hva det var som var galt.

Jeg var åpen om lidelsen, og har fått masse ros for det, fra slekt og venner, men det er et fåtall av de som jeg arbeider sammen med, som syns det samme, eller i hvertfall gir uttrykk for det.

Så jeg antar jeg først og fremst er såret over det, at de ikke ser at jeg har kjempet en beinhard kamp så langt i livet, både privat og jobbmessig.

Jeg blir så veldig skuffet, over at det går an å være så blind. Så du har rett i at jeg ikke føler meg akseptert.

Du skriver at:

"Det er også min erfaring at folk er positive til at en er åpen og ærlig om slikt." Naturligvis har jeg også hatt slike erfaringer, men jeg tror nok, som du sier, at folk tenker først og fremst på seg selv, og den jobben de er satt til å utføre. Så jeg antar det nok fra min side, også dreier seg om å bli sett.

Jeg har blant annet alltid selv måttet be om medarbeidersamtaler. Til tross for at jeg har utført et arbeide for dem, og derfor skulle behandles nokså likt som de andre, noe som kanskje også var intensjonen. Jeg jobbet lenge 2 steder, på sosialkontoret med å arkivere, og på arbeidstreningssenteret med forefallende kontorarbeid, fakturering osv.

Og jeg har gått på jobb, selv om jeg har vært dønn sliten, og måttet forsake enhver form for sosialt liv, fordi da jeg kom hjem, så måtte jeg bare trekke dyna over hodet. Og mannen min måtte fore meg med mat, så sliten har jeg vært, og fremdeles er.

Men nå har jeg endelig tatt fornuften fangen, og er sykemeldt.

Og føler meg derfor mye bedre for tiden. Beklager at innlegget ble så langt, enda jeg sikkert kunne skrevet mye mer også, men jeg tror det får være nok nå. Jeg mener ikke å være utakknemlig for all hjelpen jeg har fått, bare at det hadde vært så godt å bli sett.

[soleil]

Hei igjen, så fint å høre fra deg, var litt redd for å få kjeft av deg, for å angripe kollegaer på den måten jeg gjorde. Ting er tross alt ikke svart-hvitt, alle kollegaene mine er ikke slik at de fordømmer andre.

Men jeg syns jeg har opplevd så mye vondt mens jeg har arbeidet der. Jeg har jo hele tiden vært på attføring, og slik sett jobbet "gratis" for dem, dvs det synes ikke på deres egne budsjetter at jeg har arbeidet der.

Jeg begynte å arbeide der, fordi jeg i 1999 mistet min sønn i dødfødsel pga svangerskapsforgiftning, og den prest som forrettet i begravelsen, som jeg av familiære og sorg - depresjonsgrunner gikk til samtaler hos, mente at jeg ville ha godt av å komme ut og arbeide litt, så han henviste meg til sosialtjenestens tiltakstjeneste.

Og slik ble jeg satt i kontakt med et arbeidstreningssenter, der jeg hele tiden siden har arbeidet på kontoret. Men hele tiden vært uenig i hvordan klientene blir/ble behandlet. Ikke hele tiden, naturligvis, men mye av tiden. Og prøvde å påvirke ting, slik at de ikke ble behandlet uvilkårlig, som jeg syns er dypt urettferdig, spesielt dersom det dreier seg om funksjonshemmede mennesker (f.eks. med AD/HD og liknende).

Jeg tror han som var leder der, kanskje tok det som om jeg ikke helt skjønte hva som foregikk, egentlig. Kanskje han har rett i det til tider også, jeg tåler bare ikke urettferdig oppførsel, og da spiller det ingen rolle HVEM som utfører det urettferdige.

Det kunne dreie seg om f.eks. at en av "arbeidstakerne" følte seg mobbet, og sa ifra om dette, men at det ikke ble tatt noen form for affære, eller andre ting også, der leder for arbeidstreningssenteret ignorerte urettferdighet. Og det liker jeg slett ikke. Og hundrevis av andre episoder, der jeg syntes det var voldsomt vilkårlig, hvordan folk ble behandlet.

Og hadde mange tunge stunder. Samtidig så hadde jeg min egen sorg å bearbeide, og har hatt endel konflikter i forhold til nærmeste familie, som jeg også hele tiden var åpen om, fordi jeg ikke klarte å holde det for meg selv lenger.

Om faren min, som er alkoholiker, og som har skaffet og fremdeles skaffer oss mange problemer.

Og opplevde å få meget god hjelp av personer i sosialtjenesten til å takle dette, men også å på en måte bli uglesett, kanskje jeg ikke er verdt så mye, liksom, fordi jeg har foreldre med problemer? Og også har endel problemer selv. Jeg skulle ikke snakke så mye om det, fikk jeg beskjed om. Men hadde enormt behov for å snakke.

Fikk inntrykk av at det beste var, om jeg holdt ting for meg selv, akkurat slik som mor også sa jeg skulle gjøre.

Så moren min, hun hadde rett allikevel, hun da, og det er jeg som har hatt feil hele tiden, da jeg mente at det beste var å være åpen om alkoholmisbruket. Skal man tro enkelte av mine kollegaer, som snart blir ekskollegaer.

Samtidig gikk jeg også hos psykolog, fordi jeg hadde selvmordstanker. Jeg har hele tiden, siden ungdomsskoletiden, stridd med ganske omfattende angstproblemer, uten å vite hva som egentlig lå bak som årsak. Nå vet jeg jo det, at det var pga asperger syndrom, men da visste jeg jo ikke det.

Så jeg trodde det bare var et spørsmål om å ta seg sammen tilstrekkelig, slik som mor sa til meg (hun har også hatt betydelig angst, også før hun traff min far, men har kommet gjennom det på egen hånd, på sett og vis).

Men etter dødfødselen, måtte jeg ta affære og oppsøke psykolog, og først så oppsøkte jeg en privatpraktiserende psykolog, der jeg blant annet tok Weiss-test, som indikerte at jeg burde gå videre til nevropsykologisk utredning. Men hun psykologen, syntes ikke det i utgangspunktet var så viktig, hun syntes heller at jeg skulle utredes for andre ting først.

Så ble jeg så lettet, etter å ha gjennomgått kognitiv angsttrening og også andre opplegg gjennom vop, å endelig bli undersøkt nevropsykologisk. Og få diagnosen. Jeg ble så lettet og glad at jeg gråt, over endelig å få vite hva det var som var galt.

Jeg var åpen om lidelsen, og har fått masse ros for det, fra slekt og venner, men det er et fåtall av de som jeg arbeider sammen med, som syns det samme, eller i hvertfall gir uttrykk for det.

Så jeg antar jeg først og fremst er såret over det, at de ikke ser at jeg har kjempet en beinhard kamp så langt i livet, både privat og jobbmessig.

Jeg blir så veldig skuffet, over at det går an å være så blind. Så du har rett i at jeg ikke føler meg akseptert.

Du skriver at:

"Det er også min erfaring at folk er positive til at en er åpen og ærlig om slikt." Naturligvis har jeg også hatt slike erfaringer, men jeg tror nok, som du sier, at folk tenker først og fremst på seg selv, og den jobben de er satt til å utføre. Så jeg antar det nok fra min side, også dreier seg om å bli sett.

Jeg har blant annet alltid selv måttet be om medarbeidersamtaler. Til tross for at jeg har utført et arbeide for dem, og derfor skulle behandles nokså likt som de andre, noe som kanskje også var intensjonen. Jeg jobbet lenge 2 steder, på sosialkontoret med å arkivere, og på arbeidstreningssenteret med forefallende kontorarbeid, fakturering osv.

Og jeg har gått på jobb, selv om jeg har vært dønn sliten, og måttet forsake enhver form for sosialt liv, fordi da jeg kom hjem, så måtte jeg bare trekke dyna over hodet. Og mannen min måtte fore meg med mat, så sliten har jeg vært, og fremdeles er.

Men nå har jeg endelig tatt fornuften fangen, og er sykemeldt.

Og føler meg derfor mye bedre for tiden. Beklager at innlegget ble så langt, enda jeg sikkert kunne skrevet mye mer også, men jeg tror det får være nok nå. Jeg mener ikke å være utakknemlig for all hjelpen jeg har fått, bare at det hadde vært så godt å bli sett.

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive til deg. Du har jammen ikke hatt det bare lett.

Håper du har fått snakket ut hos psykologen. Delt sorg er halv sorg, eller hva det heter. Jeg har også fått inntrykk av at du har gode venner og det er du heldig som har!

Jeg syns ikke det er noe galt i å prate og være åpen, men det er en tid for alt. Det passer ikke å være åpen om alt - alltid. Kanskje er det det din mor mener?

Hvordan går det foressten med hobbyene dine? Silkemaling må du prøve om de har det der du drev med slikt.. Du kan lage fine kort med det, pene sjal og bilder som du kan ramme inn.. Kjempefine gaver blir det og artig å ha selv også.

[Mimmy]

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive til deg. Du har jammen ikke hatt det bare lett.

Håper du har fått snakket ut hos psykologen. Delt sorg er halv sorg, eller hva det heter. Jeg har også fått inntrykk av at du har gode venner og det er du heldig som har!

Jeg syns ikke det er noe galt i å prate og være åpen, men det er en tid for alt. Det passer ikke å være åpen om alt - alltid. Kanskje er det det din mor mener?

Hvordan går det foressten med hobbyene dine? Silkemaling må du prøve om de har det der du drev med slikt.. Du kan lage fine kort med det, pene sjal og bilder som du kan ramme inn.. Kjempefine gaver blir det og artig å ha selv også.

Nei, du har vel heller ikke hatt det så lett, jeg har tross alt unngått å fått noen form for (riktignok forbigående) psykose, noe som visstnok er nokså vanlig å få, for en som har asperger syndrom. Og som jeg har fått med meg, at du har vært igjennom, i svært tidlig alder.

Jeg har heller aldri vært sykehusinnlagt (med unntak av på fødeavdelingen, da).

Så det må ha vært nesten uutholdelig tungt å komme igjennom, og jeg syns du må være et flott og sterkt menneske som har klart å komme deg gjennom så mye, og kommet deg gjennom skolegang og ut i jobb.

I det hele tatt, så er det svært vanlig å "pådra" seg psykiatriske tilleggslidelser når man har asperger syndrom.

Du skriver:

"Jeg syns ikke det er noe galt i å prate og være åpen, men det er en tid for alt. Det passer ikke å være åpen om alt - alltid. Kanskje er det det din mor mener?"

Nei, det er ikke det mor mener i denne sammenheng, men i andre sammenhenger kan det nok også stemme at det ER det hun mener, men det er kanskje det de mener i sosialtjenesten, at jeg snakker for mye om ting. Men det er nok en del av mitt handikapp, å ikke vite så godt hva jeg kan snakke om, og hva jeg ikke kan snakke om, når det er greit å snakke om det og når det er greit å la være. Og ikke bare når det gjelder ømtålelige emner heller.

Og så har jeg så lett for å repetere meg selv, fordi jeg tror at det da blir lettere for andre å forstå meg, dersom jeg sier det samme, men med litt andre ord og uttrykk. Det er ihvertfall slik jeg har trodd at det ble lettere å gjøre seg forstått, men jeg har forstått litt mere nå, så jeg tror ikke det lenger.

Mor mente alltid (før i tiden, mens jeg bodde hjemme) at man skal holde kjeft om alt som har med faren min sitt alkoholforbruk å gjøre, men selv hun har måttet gi slipp på dette, fordi far ikke er så veldig opptatt av å skjule det lenger. Men jeg fikk beskjed hjemme, av mor, om å lyve for å dekke over.

Og alkoholforbruket til far, er fremdeles noe som det ikke skal snakkes om. Andre ting kan også være svært ømtålelige, i det hele tatt så er det ikke så lett å vite hva man kan snakke om. Og så sliter jeg med at kanskje ingen tror meg, heller, når jeg snakker om følelsene mine.

Det er noe jeg har slitt med hele tiden. Jeg hadde en fantastisk flott barndom, til tross for mobbing. Hjemme var det helt flott, men når jeg prøver å si dette, så tror jeg kanskje ikke at de tror på meg. Og så føler jeg meg helt råtten, som har hatt det så fint hjemme, og så tror de at jeg har hatt det vondt. Det har ikke foreldrene mine fortjent, ihvertfall ikke mor.

Blir du plaget av slike tanker? At du har forrådt foreldrene dine? Vet det er latterlig, at jeg skal bry meg om slike ting, når jeg er så godt voksen som jeg er, men det gjør jeg altså.

[soleil]

Nei, du har vel heller ikke hatt det så lett, jeg har tross alt unngått å fått noen form for (riktignok forbigående) psykose, noe som visstnok er nokså vanlig å få, for en som har asperger syndrom. Og som jeg har fått med meg, at du har vært igjennom, i svært tidlig alder.

Jeg har heller aldri vært sykehusinnlagt (med unntak av på fødeavdelingen, da).

Så det må ha vært nesten uutholdelig tungt å komme igjennom, og jeg syns du må være et flott og sterkt menneske som har klart å komme deg gjennom så mye, og kommet deg gjennom skolegang og ut i jobb.

I det hele tatt, så er det svært vanlig å "pådra" seg psykiatriske tilleggslidelser når man har asperger syndrom.

Du skriver:

"Jeg syns ikke det er noe galt i å prate og være åpen, men det er en tid for alt. Det passer ikke å være åpen om alt - alltid. Kanskje er det det din mor mener?"

Nei, det er ikke det mor mener i denne sammenheng, men i andre sammenhenger kan det nok også stemme at det ER det hun mener, men det er kanskje det de mener i sosialtjenesten, at jeg snakker for mye om ting. Men det er nok en del av mitt handikapp, å ikke vite så godt hva jeg kan snakke om, og hva jeg ikke kan snakke om, når det er greit å snakke om det og når det er greit å la være. Og ikke bare når det gjelder ømtålelige emner heller.

Og så har jeg så lett for å repetere meg selv, fordi jeg tror at det da blir lettere for andre å forstå meg, dersom jeg sier det samme, men med litt andre ord og uttrykk. Det er ihvertfall slik jeg har trodd at det ble lettere å gjøre seg forstått, men jeg har forstått litt mere nå, så jeg tror ikke det lenger.

Mor mente alltid (før i tiden, mens jeg bodde hjemme) at man skal holde kjeft om alt som har med faren min sitt alkoholforbruk å gjøre, men selv hun har måttet gi slipp på dette, fordi far ikke er så veldig opptatt av å skjule det lenger. Men jeg fikk beskjed hjemme, av mor, om å lyve for å dekke over.

Og alkoholforbruket til far, er fremdeles noe som det ikke skal snakkes om. Andre ting kan også være svært ømtålelige, i det hele tatt så er det ikke så lett å vite hva man kan snakke om. Og så sliter jeg med at kanskje ingen tror meg, heller, når jeg snakker om følelsene mine.

Det er noe jeg har slitt med hele tiden. Jeg hadde en fantastisk flott barndom, til tross for mobbing. Hjemme var det helt flott, men når jeg prøver å si dette, så tror jeg kanskje ikke at de tror på meg. Og så føler jeg meg helt råtten, som har hatt det så fint hjemme, og så tror de at jeg har hatt det vondt. Det har ikke foreldrene mine fortjent, ihvertfall ikke mor.

Blir du plaget av slike tanker? At du har forrådt foreldrene dine? Vet det er latterlig, at jeg skal bry meg om slike ting, når jeg er så godt voksen som jeg er, men det gjør jeg altså.

Jeg føler ikke at jeg har forrådt mine foreldre, akkurat. Jeg fikk litt dårlig samvittighet over at jeg skrev negative ting om dem i et innlegg for noen dager siden, men..

Og jeg føler at jeg har påført dem lidelse når jeg har vært syk. Det har plaget meg.

Samtidig så er sykdommen noe som jeg ikke kan noe for, så jeg har ikke dårlig samvittighet for det slikt sett.

Hvis jeg blir syk igjen nå kan det hende jeg vil få mer skyldfølelse og kommer til å slite mer. I samarbeid med fastlegen har jeg bestemt meg for å slutte med medisiner. Sannsynligheten for tilbakefall er nå større enn da jeg brukte Litium. Jeg slutta på grunn av vektøkning.

Jeg har et godt forhold til foreldra mine. De støtter meg og det virker som de er stolte av at jeg greier meg såpass bra. Spesielt min mor. Faren min er mer av den stille typen, men jeg vet at han ser mye av seg selv i meg.

[Mimmy]

Jeg føler ikke at jeg har forrådt mine foreldre, akkurat. Jeg fikk litt dårlig samvittighet over at jeg skrev negative ting om dem i et innlegg for noen dager siden, men..

Og jeg føler at jeg har påført dem lidelse når jeg har vært syk. Det har plaget meg.

Samtidig så er sykdommen noe som jeg ikke kan noe for, så jeg har ikke dårlig samvittighet for det slikt sett.

Hvis jeg blir syk igjen nå kan det hende jeg vil få mer skyldfølelse og kommer til å slite mer. I samarbeid med fastlegen har jeg bestemt meg for å slutte med medisiner. Sannsynligheten for tilbakefall er nå større enn da jeg brukte Litium. Jeg slutta på grunn av vektøkning.

Jeg har et godt forhold til foreldra mine. De støtter meg og det virker som de er stolte av at jeg greier meg såpass bra. Spesielt min mor. Faren min er mer av den stille typen, men jeg vet at han ser mye av seg selv i meg.

Mora mi er veldig grei å ha med å gjøre, og er en veldig god støtte for meg. Og far er også omsorgsfull, på sin måte. Av og til. Men jeg ville lyve hvis jeg sa han var enkel å ha med å gjøre, det synes ikke engang mor, hun blir så sint på han til tider. Men skal hele tiden unnskylde ham, også. Jeg tror kanskje ikke at far mener å være ondskapsfull, men han er urimelig masete, hvis han først har satt seg noe i hodet.

Jeg trodde først, at han kanskje hadde asperger syndrom, han også, fordi han møter endel av kriteriene, men det kan hende han "bare" er alkoholiker, og at oppførselen matcher den av en alkoholiker bedre, enn den av en som har asperger syndrom.

[Mimmy]

Jeg føler ikke at jeg har forrådt mine foreldre, akkurat. Jeg fikk litt dårlig samvittighet over at jeg skrev negative ting om dem i et innlegg for noen dager siden, men..

Og jeg føler at jeg har påført dem lidelse når jeg har vært syk. Det har plaget meg.

Samtidig så er sykdommen noe som jeg ikke kan noe for, så jeg har ikke dårlig samvittighet for det slikt sett.

Hvis jeg blir syk igjen nå kan det hende jeg vil få mer skyldfølelse og kommer til å slite mer. I samarbeid med fastlegen har jeg bestemt meg for å slutte med medisiner. Sannsynligheten for tilbakefall er nå større enn da jeg brukte Litium. Jeg slutta på grunn av vektøkning.

Jeg har et godt forhold til foreldra mine. De støtter meg og det virker som de er stolte av at jeg greier meg såpass bra. Spesielt min mor. Faren min er mer av den stille typen, men jeg vet at han ser mye av seg selv i meg.

Du må kanskje bli litt lei meg nå, jeg er jo beskyldt for å være intens.....men jeg prøver meg allikevel. Den lidelsen, asperger syndrom, er jo medfødt, og det er nok den som har skaffet meg det meste av det jeg har av problemer.

Selv om faren min har skaffet meg mye å handskes med, han også. Jeg føler ikke så dårlig samvittighet for å "rakke ned" på far, det jeg kan føle dårlig samvittighet for, er at mor blir med i dragsuget. Faren min er slik, at han setter opp feller for folk, som han venter på at de snubler i, for deretter å gjøre narr av vedkommmende.

Slik føles det ihvertfall.

Jeg vet ikke om han gjør dette bevisst. Jeg har blitt forklart, at pga alkoholmisbruket, så føler han antakeligvis at han ikke mestrer livet så godt, og må prøve å finne metoder for å mestre det (tilsynelatende) bedre. Og at lyvingen (han er lystløgner og finner på de mest fantasifulle historier), selvhevdingen og det å rakke ned på andre og skremme andre med sin oppførsel, hører med til alkoholikeradferden.

Jeg tror kanskje ikke han er klar over hvor mye smerte han påfører andre. For meg er det ikke så ille, og jeg syns jeg håndterer dette bra, siden jeg ikke bor der lenger, men for øvrig familie så er det jo fremdeles vanskelig. Det som er verst for meg, syns jeg, er at det forhindrer meg fra naturlig, spontan omgang med de andre i familien.

Og mannen min påstår, at det virker som om jeg har satt ham i samme bås som faren min, til tider, og forsøker å forstå ham utifra det, og at det blir helt feil. Fordi han ikke er ute etter å gjøre ting vanskelig for meg, og at han ikke har en ondskapsfull hensikt som ligger bak ting.

Ofte blir jeg redd, og forsøker å flykte unna samtaler med mannen min, fordi jeg føler at jeg er under konstant verbalt angrep. Mens det mannen min gjør, er å forsøke å snakke om problemene, fordi det ikke går an å ta det "ikke verbalt", fordi det plukker jeg ikke opp, sier han. Og det kan nok stemme. Vi hadde en lengre, svært fruktbar, samtale i går, om det å være redd, og andre ting. Så nå er jeg ikke riktig så redd. Det føles faktisk fantastisk bra.

Alt i alt har vi et fantastisk godt forhold, mannen min og jeg, til tross for så mye motgang vi har hatt, så har vi holdt sammen i tykt og tynt i 10 år, og vært gift i 8 av disse. Måten det kan fungere på, selv om jeg har asperger, er nemlig at vi er 100% dønn ærlige mot hverandre. Og flinke til å kommunisere verbalt. Jeg føler vi mangler en del på det punktet, enda, så vi skal nok være enda flinkere.

Tusen takk for alle gode, varmende ord, det gjør så godt for en litt frossen sjel. Varm deg litt, du også.....det har du så hjertelig fortjent. Du er et godt menneske, og glem det aldri, om ting fremdeles skulle gå deg litt imot, slik det gjør for de aller fleste, sykdom eller ikke sykdom.