Det er så vanskelig ;-(

[ayonna]

Hei! Jeg føler at det begynner å koke over. Som om jeg er en trykkoker. Jeg føler at jeg ikke har noen grunn til det. Jeg har aldri blitt voldtatt, ja, jeg ble misbrukt. Men selv om jeg var 7, og det føltes feil, så var det ikke som om han slo meg eller banket meg opp. Jeg lot jo han gjøre det. For alt det jeg vet syntes jeg at det var helt greit.

Hvorfor har jeg all denne smerten, hvor kommer den fra? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. jeg tenker stadig på å få fred, forsvinne. Det enkleste ville være å dø. Forsvinne. Bli borte eller bare sove. Sove resten av livet mitt. Det er så vanskelig å forholde seg til at dette er meg. Denne delen av meg har alltid vært min hemmelighet. Tenk om jeg bare finner det hele opp, kanskje jeg er gal. Kanskje jeg i virkeligheten er helt tuppa. Kanskje jeg er mentalt syk og blåser opp en ubetydelig hendelse for å kunne skylde på noen andre enn meg. Jeg isolerer meg fra venner, de vet ikke hvorfor, de forstår ikke, og så mister jeg dem. Jeg har 2 venner fordi de lar meg komme tilake, de månedene det tar. De spør ikke, de graver ikke, de forventer ikke mer enn det jeg sier. Men jeg sier ingenting. Jeg ler, jeg smiler og virker vellykket. Så forsvinner jeg, "jeg har jo så mange jern i ilden, jeg holder jo alltid på med noe – det er jo helt fornuftig at jeg mister kontakt med folk, venner, skolen."

Det hele er så tåpelig, men jeg vet jeg må gjøre noe før jeg tar livet. Jeg går ut i veien uten å se meg for, jeg leker med kniver og lurer på om jeg har lav nok smerteterskel til å kutte pulsåra. Det er ikke det at jeg vil død, men i noen perioder vil jeg bare bort. Hvor kan jeg gå, hvor kan jeg ringe, hvem kan jeg prate med. Jeg tror ikke jeg kan se noen inn i øynene å si høyt hva jeg har skrevet. Da ville alt bli en realitet, kanskje også en sannhet. Det virker så mye tryggere med det hele som min hemmelighet.

[firebird1365380441]

Vet at det er vanskelig, at det er tøft, tungt, slitsomt, at det tar livsgnisten fra en, selvtilliten, ....med vær så snill å ikke gi opp!

Kunne du f.eks ta kontakt med Støtte Senteret Mot Incest (SMI)?

Eller snakke med fast legen din om dette?

Du skal ikke behøve å bale med disse tankene helt alene.

Jeg ønsker deg alt godt framover!

Jeg har vært i en veldig lik situasjon som deg , så om du vil skrive til meg, kan du gjøre det på følgende mail adresse:

tuula@itookmyprozac

Med vennlig Hilsen

[Embi]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver..

Det var mye "tryggere" å ha alt sammen som min hemmelighet. Jeg har store problemer med å nevne det som skjedde med meg - nettopp fordi jeg ikke vil virkeliggjøre det.. Men.. jeg er pent nødt nå, for jeg har engasjert advokat for å anmelde. Og.. jeg har fortalt familien min at jeg har blitt utsatt for misbruk. Men.. aldri SAGT hva som skjedde.. Skal til dixi i dag, for å ha en enesamtale og kanskje få bli med i en samtalegruppe der.. Ellers har en jo også smi som firebird har nevnt..

Jeg tror, eller forteller iallefall meg selv, at det ikke nytter å tie dette i hel.. Det forsvinner ikke av seg selv.. Det er vondt, fordi vi ikke var klar for det som ble gjort mot oss. Selv om man ikke gjorde motstand, om det så opplevdes som "helt greit" eller til og med nesten litt godt, så er det IKKE greit å utnytte et barn på den måten. Og det å ikke har gjort motstand til noe som føltes feil, kan ikke et barn klandres for..

Jeg skriver vel egentlig dette til meg selv også.. Fordi jeg sliter med så mye av det samme som deg.

Ikke gi opp.. Den som utsatte deg for misbruk er ikke verdt at du gir opp.. Og.. forsøk å snakke om det med noen.. tro meg, jeg vet at det ikke er lett, for jeg har knapt snakket om det selv enda.. Fortrengning funker ikke. Så mye vet jeg iallefall..

Jeg vet ikke om jeg har vært noe til hjelp jeg, men.. uansett så må du bare ta kontakt på e-mail: [email protected]