gruer meg til i morgen...

[vanilje]

Sitter her og føler meg ganske liten. I morgen er det familieselskap, greit nok det, hadde det ikke vært for en liten ting... Overgriper skal ikke dit, for han er død, men en slektning av overgriper skal dit og denne slektningen er dessverre helt identisk utseendemessig med overgriper. Jeg vet, sånn rent intellektuelt at det ikke er overgriper, men jeg skvetter til hver gang jeg ser denne slektningen og får mest lyst til å springe avgårde.

I morgen må jeg holde meg rolig i mange timer, gi denne slektningen en klem, snakke med ham, smile og være sosial sammen med ham, UTEN å få panikk. Jeg vet ikke om jeg klarer det... akkurat nå har jeg mest lyst til å trekke meg fra hele selskapet...men jeg kan ikke det....

...tror jeg trenger noen oppmuntrende ord....

[DIXI]

Kjære Vanilje!

Jeg tror jeg skjønner hvordan du har det, jeg kan få fnatt av et bilde som henger på veggen, da skulle det bare mangle om ikke du steiler når det er en person som likner på overgriper.

Men må du gi ham en klem da? Kan du ikke bare hilse vanlig, og så holde deg på avstand? Hvis det er mange folk i selskapet er det ikke sikkert han vil merke det engang. Og om så var?

Du klarer helt sikkert å gå, ikke vurder å la være. Det er en mye større seier for deg å takle det enn å la være - ikke sant? Det kan bare bli bedre enn du frykter!

Go for it!

Varm klem fra Grete :-)

[Sør]

Si til deg selv "Det er ikke kreket. Kreket er død, så det kan ikke være personen som er her."

Og husk at det er andre der, og at du kan gå når du vil. Du er utrolig sterk bare ved at du går. Du behøver ikke være der i ørten timer.

*sender deg masse styrke, Vaniljen*

*klem*

[vanilje]

Kjære Vanilje!

Jeg tror jeg skjønner hvordan du har det, jeg kan få fnatt av et bilde som henger på veggen, da skulle det bare mangle om ikke du steiler når det er en person som likner på overgriper.

Men må du gi ham en klem da? Kan du ikke bare hilse vanlig, og så holde deg på avstand? Hvis det er mange folk i selskapet er det ikke sikkert han vil merke det engang. Og om så var?

Du klarer helt sikkert å gå, ikke vurder å la være. Det er en mye større seier for deg å takle det enn å la være - ikke sant? Det kan bare bli bedre enn du frykter!

Go for it!

Varm klem fra Grete :-)

...nei, jeg trenger vel ikke gi ham en klem, sånn strengt tatt, men jeg kan jo ikke virke avvisende heller...

...jeg skal gå, men akkurat nå driver hjernen min og svartmaler situasjonen helt, maner frem bilder og alt... huff, skal ikke være lett...men takk for støtten...

[vanilje]

Si til deg selv "Det er ikke kreket. Kreket er død, så det kan ikke være personen som er her."

Og husk at det er andre der, og at du kan gå når du vil. Du er utrolig sterk bare ved at du går. Du behøver ikke være der i ørten timer.

*sender deg masse styrke, Vaniljen*

*klem*

du har rett, det er andre der og jeg trenger ikke være der lenge, jeg kan skylde på hodepine elns....

jeg hadde liksom blitt enig med meg selv om å ikke la det gå ut over denne slektningen at han ligner sånn på overgriper, men akkurat nå så virker det ikke så viktig... jeg er redd og da tenker jeg mye dumt...

[Sør]

du har rett, det er andre der og jeg trenger ikke være der lenge, jeg kan skylde på hodepine elns....

jeg hadde liksom blitt enig med meg selv om å ikke la det gå ut over denne slektningen at han ligner sånn på overgriper, men akkurat nå så virker det ikke så viktig... jeg er redd og da tenker jeg mye dumt...

Hei,

Men denne slektningen vet jo ikke at det er derfor du går, eller ikke snakker med ham. Du kan jo være sammen med andre, og i en forskjellig aldersgruppe.

Minn deg selv på at "det er ikke kreket", og forsøk å finne noen som er koselige å snakke med.

Og husk - bare det at du går der er en seier. Selv om du bare er der 1 minutt så er det en seier. Vær stolt over det du klarer, og ikke fortvilet over at du ikke klarer alt her og nå!

*klem*

[Gjest piriom]

Slektningen din kan da ikke noe for at han ligner på overgriperen. Hvis slektningen din er en ok fyr, så tror nå jeg du kommer til å greie å være sammen med ham.

Skjønner jo problemet ditt.

Ofte viser det seg at ting man gruer for, ikke blir så ille likevel.

Tenk for en seier det blir for deg om du takler familiesammenkomsten godt!

Lykke til!

[firebird1365380441]

...nei, jeg trenger vel ikke gi ham en klem, sånn strengt tatt, men jeg kan jo ikke virke avvisende heller...

...jeg skal gå, men akkurat nå driver hjernen min og svartmaler situasjonen helt, maner frem bilder og alt... huff, skal ikke være lett...men takk for støtten...

Vennen!

Jeg håper det gikk bra i familie selskapet?

Se på dette som et hinder du en gang må prøve å komme deg over...en oxer med vanngrav under ...

Dette lyder vel noe kryptisk, men jeg tror du skjønner hva jeg mener.

Mailer deg på e post i kveld, er offline på sms til pengene ruller inn om noen dager...

Du er uansett kjempe flink , synes jeg , og du har greid utrolig masse bare det siste året som har gått!

Vær stolt av det og tro at du skal greie stadig mer i framtiden.

Glad i deg, lille venn!

Stor klem fra