Soleil

[Mimmy]

Hei igjen....jeg maser nok litt nå, kanskje, men jeg er så interessert i hva du synes om den boken du har lest, av Donna Williams. Når jeg leste den trilogien (selvbiografi) av Donna Williams, ble jeg så fascinert av den kampen hun førte for å fungere bedre som menneske, og syntes hun var så modig. Så modig er ikke jeg, jeg bare strever for å få dagene til å fungere.

Selv om moren min, og slektningene mine syns jeg har vært modig, som har satset så friskt på å finne ut hva det var som feilte meg, blant annet med å ta Weiss-test. Jeg har inntrykk av at de prøver på en måte å trøste meg med det. Noen på arbeidet syntes også det var fint at jeg var åpen om det, men jeg tror de egentlig lyver, og at det er for å trøste meg, det også. Men jeg trenger egentlig ingen trøst.

I det hele tatt, så greier jeg meg ganske bra, selv om det er endel ting som ikke fungerer så bra, ennå. Og noe vil aldri fungere særlig bra. Slik er det nå bare. Jeg lurer også på, om jeg kanskje skulle skrive en bok, jeg også. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skulle begynne. Det er i så tilfelle noe jeg gjør, for eventuelt å hjelpe andre som også har asperger syndrom. Vet ikke om jeg er modig nok, heller. Fordi den måtte i så tilfelle inneholde ALLE vanskene mine. Og jeg har heller ikke levd noe særlig spennende liv, hverken utsvevende eller særlig utenfor A4-formen.

Mannen min tok kontakt for ikke så lenge siden, med ei dame som leder en forsknings/fritidssyssel for mennesker med asperger syndrom/autisme (den jeg er med på). Han var interessert i å lage en weekend for mennesker med asperger syndrom/autisme. Men ble frarådet det, fordi en slik Weekendsamling også burde ha med seg psykiatere/sykepleiere. For hva skulle vi gjøre, dersom noen av dem f.eks. "slo seg løs" i baren? Et poeng jeg ikke hadde tenkt på, nettopp fordi jeg lever et så "eksemplarisk" liv.

Så det er kanskje ikke så "spennende" å lese om?