NHD, Pers.forstyrrelser og selvskading

[Jente1976]

Jeg så et stykke lenger ned at du (Nils Håvard) svarte en annen at det er sjelden eller aldri at en deprimert person skader seg selv, med mindre personen også har en pf.

Kan man virkelig ikke være alvorlig deprimert, og skade seg selv på grunn av depresjonen alene?

Er det sånn at hvis en "ren" deprimert person skader seg selv, så er det stort sett et selvmordsforsøk, mens hvis man gjør det for å få ut den indre smerten under depresjonen så har man i tillegg pf?

Det må jo finnes noen andre tillfeller også? Kan ikke skjønne at alle de som skader seg under en depresjon fyller andre kriterier for f.eks borderline.

Det må jo bli veldig mange med denne diagnosen etterhvert.

Første gang jeg var innlagt holdt jeg på å få diagnosen borderline. Da sa de at siden jeg haddde symtomene under en sykdomsperiode (depresjon), ville de ikke sette den diagnosen.

Personlighetstrekkene måtte vedvare også etter at depresjonen var over hvis den skulle gjelde.

Hvis det var sånn at de bare kunne se på selvskadingen min, og konkludere med at siden jeg skadet meg så mye hadde jeg i tillegg til depresjonen også en pf, ville jeg jo fått diagnosen den gangen(i2001). Jeg er veldig glad for at ikke jeg fikk den da.

Hva med bipolar lidelse? Når mennesker med denne lidelsen er i en depresjon og skader seg selv, har de en pf i tillegg?

Som du skjønner så er jeg litt intressert i dette og det er endel ting jeg ikke forstår (tror ikke jeg er den eneste), som jeg håper du kan ta deg tid til å svare på.

..Og du, hvis du har mulighet, vær så snill å komme med noen konkrete råd å hjelp til moren med den 17 år gamle datteren (med pf)som skriver litt lenger ned her!! Jeg synes så forferdelig synd på henne!!

Takk!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Med selvskading i mitt forrige svar som du henviser til, regner jeg ikke seriøse selvmordsforsøk. Jeg mener selvskading av typen underarmsrisping/skjæring, brenning (og ekstreme former for piercing/tatovering).

Jeg har ikke vitenskapelige tall for dette. Derimot husker jeg en samling vi hadde med svært erfarne terapeuter, både psykologer og psykiatere. Tilsammen representerte de sikkert flere hundre års erfaring.

Jeg spurte da om noen av dem hadde hatt en "selvskadepasient" uten personlighetsforstyrrelse gruppe B (særlig borderline og antisosiale). Blant alle terapeutene var det en kvinnelig psykolog som mente at hun en gang hadde hatt en slik pasient uten nevnte diagnose.

[Gjest Tussi-jente19]

Med selvskading i mitt forrige svar som du henviser til, regner jeg ikke seriøse selvmordsforsøk. Jeg mener selvskading av typen underarmsrisping/skjæring, brenning (og ekstreme former for piercing/tatovering).

Jeg har ikke vitenskapelige tall for dette. Derimot husker jeg en samling vi hadde med svært erfarne terapeuter, både psykologer og psykiatere. Tilsammen representerte de sikkert flere hundre års erfaring.

Jeg spurte da om noen av dem hadde hatt en "selvskadepasient" uten personlighetsforstyrrelse gruppe B (særlig borderline og antisosiale). Blant alle terapeutene var det en kvinnelig psykolog som mente at hun en gang hadde hatt en slik pasient uten nevnte diagnose.

Så vil det si at jeg som er selvskader (og som skader meg av forskjellige grunner) har borderline???

Er litt uenig i at alle som er selvskadere er borderlinere, for det er jo mange som gjør dette fordi de ønsker oppmerksomhet. F.eks. de som er utsatt for overgrep, kan finne på å gjøre sånne ting fordi de ønsker å bli oppdaga....Skjønner? Vil det da si at de er borderlinere??

[Gjest tod]

Med selvskading i mitt forrige svar som du henviser til, regner jeg ikke seriøse selvmordsforsøk. Jeg mener selvskading av typen underarmsrisping/skjæring, brenning (og ekstreme former for piercing/tatovering).

Jeg har ikke vitenskapelige tall for dette. Derimot husker jeg en samling vi hadde med svært erfarne terapeuter, både psykologer og psykiatere. Tilsammen representerte de sikkert flere hundre års erfaring.

Jeg spurte da om noen av dem hadde hatt en "selvskadepasient" uten personlighetsforstyrrelse gruppe B (særlig borderline og antisosiale). Blant alle terapeutene var det en kvinnelig psykolog som mente at hun en gang hadde hatt en slik pasient uten nevnte diagnose.

Det fins litteratur om dette.

http://www.ericfacility.net/databases/ERIC_Digests/ed465945.html

Flere har argumentert for å skille selvskading ut som egen diagnose (Favazza & Rosenthal, 1993; Zila & Kiselica, 2001).

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Så vil det si at jeg som er selvskader (og som skader meg av forskjellige grunner) har borderline???

Er litt uenig i at alle som er selvskadere er borderlinere, for det er jo mange som gjør dette fordi de ønsker oppmerksomhet. F.eks. de som er utsatt for overgrep, kan finne på å gjøre sånne ting fordi de ønsker å bli oppdaga....Skjønner? Vil det da si at de er borderlinere??

Ingen diagnoseer kan settes ut fra et enkelt symptom eller en bestemt adferd.

Det jeg sier er at "selvskaderne" må utredes mhp borderline evt annen pf. Slik utredning skal gjøres med strukturerte intervjuer som sjekker for alle diagnostiske kriterier.

[soleil]

Så vil det si at jeg som er selvskader (og som skader meg av forskjellige grunner) har borderline???

Er litt uenig i at alle som er selvskadere er borderlinere, for det er jo mange som gjør dette fordi de ønsker oppmerksomhet. F.eks. de som er utsatt for overgrep, kan finne på å gjøre sånne ting fordi de ønsker å bli oppdaga....Skjønner? Vil det da si at de er borderlinere??

Jeg tror at når atferden er knyttet til et traume så kan man ikke gi den en diagnose på den måten. (??)

Men selvskading er selvskading. Det fører ikke noe godt med seg på sikt og det er ikke et friskhets-tegn i alle fall.

[Jente1976]

Med selvskading i mitt forrige svar som du henviser til, regner jeg ikke seriøse selvmordsforsøk. Jeg mener selvskading av typen underarmsrisping/skjæring, brenning (og ekstreme former for piercing/tatovering).

Jeg har ikke vitenskapelige tall for dette. Derimot husker jeg en samling vi hadde med svært erfarne terapeuter, både psykologer og psykiatere. Tilsammen representerte de sikkert flere hundre års erfaring.

Jeg spurte da om noen av dem hadde hatt en "selvskadepasient" uten personlighetsforstyrrelse gruppe B (særlig borderline og antisosiale). Blant alle terapeutene var det en kvinnelig psykolog som mente at hun en gang hadde hatt en slik pasient uten nevnte diagnose.

Takk for svar! Skjønte at du ikke mente de seriøse selvmordsforsøkene. Det var derfor jeg skrev det sånn jeg gjorde.

Jeg hadde håpet å¨få svar på noen fler av spørsmålene mine også, bl.a dette med bipolare.

Er det vanlig at mennesker med bipolar lidelse skader seg under en depresjon som følge av svigningene og sykdommen, eller ville du anta at de da har en annen lidelse (pf) i tillegg? Dette gjelder meg som du sikkert skjønner.

Det betyr egentlig ikke så mye personlig hva slags diagnoser jeg har lenger, for jeg er så stabil på medisiner (Litium og Topimax).

Tidligere klarte jeg nesten ikke leve med en borderline-diagnose som jeg fikk etter et sykehusopphold.

Følte liksom at alt annet var greit, men pf indikerte at det var noe galt med deg "personlig".

Ikke noe syklig over det, som med andre psykiske lidelser, men noe galt med deg som person. Lurer på om andre føler det sånn..

Selv om jeg kanskje har trekk av borderline ved siden av bipolar lidelse, tenker jeg som sagt nå ikke over det, etter at medisinene har gitt meg en normal tilværelse for første gang på 4 år..

[Gjest ensomsinttrist]

Takk for svar! Skjønte at du ikke mente de seriøse selvmordsforsøkene. Det var derfor jeg skrev det sånn jeg gjorde.

Jeg hadde håpet å¨få svar på noen fler av spørsmålene mine også, bl.a dette med bipolare.

Er det vanlig at mennesker med bipolar lidelse skader seg under en depresjon som følge av svigningene og sykdommen, eller ville du anta at de da har en annen lidelse (pf) i tillegg? Dette gjelder meg som du sikkert skjønner.

Det betyr egentlig ikke så mye personlig hva slags diagnoser jeg har lenger, for jeg er så stabil på medisiner (Litium og Topimax).

Tidligere klarte jeg nesten ikke leve med en borderline-diagnose som jeg fikk etter et sykehusopphold.

Følte liksom at alt annet var greit, men pf indikerte at det var noe galt med deg "personlig".

Ikke noe syklig over det, som med andre psykiske lidelser, men noe galt med deg som person. Lurer på om andre føler det sånn..

Selv om jeg kanskje har trekk av borderline ved siden av bipolar lidelse, tenker jeg som sagt nå ikke over det, etter at medisinene har gitt meg en normal tilværelse for første gang på 4 år..

JA!!! Jeg vet hva du snakker om!!

Da fastlegen min antydet personlighetsforstyrrelse, så kom det som et slag i trynet..en ting er å ha en depresjon, eller problemer, symptomer, - noe annet er at det er noe galt med en "personlig"...du satte så godt ord på det der!!! går liksom en grense i mellom, på en måte...

(Nå har jeg vært til utredning og blitt erklært høyst normal og "frisk" da, men..hva nå enn DET er i dagens samfunn...)

[Gjest ensomsinttrist]

Så vil det si at jeg som er selvskader (og som skader meg av forskjellige grunner) har borderline???

Er litt uenig i at alle som er selvskadere er borderlinere, for det er jo mange som gjør dette fordi de ønsker oppmerksomhet. F.eks. de som er utsatt for overgrep, kan finne på å gjøre sånne ting fordi de ønsker å bli oppdaga....Skjønner? Vil det da si at de er borderlinere??

Nei, noen blir feildiagnoserte som borderline - særlig de som har vært utsatt for overgrep e.l. og først og fremst har Post-Traumatisk stresslidelse.

Så er det vel en stor prosent av de som har vært utsatt for overgrep som nettopp "utvikler" personlighetsforstyrrelser...

[Gjest tod]

Takk for svar! Skjønte at du ikke mente de seriøse selvmordsforsøkene. Det var derfor jeg skrev det sånn jeg gjorde.

Jeg hadde håpet å¨få svar på noen fler av spørsmålene mine også, bl.a dette med bipolare.

Er det vanlig at mennesker med bipolar lidelse skader seg under en depresjon som følge av svigningene og sykdommen, eller ville du anta at de da har en annen lidelse (pf) i tillegg? Dette gjelder meg som du sikkert skjønner.

Det betyr egentlig ikke så mye personlig hva slags diagnoser jeg har lenger, for jeg er så stabil på medisiner (Litium og Topimax).

Tidligere klarte jeg nesten ikke leve med en borderline-diagnose som jeg fikk etter et sykehusopphold.

Følte liksom at alt annet var greit, men pf indikerte at det var noe galt med deg "personlig".

Ikke noe syklig over det, som med andre psykiske lidelser, men noe galt med deg som person. Lurer på om andre føler det sånn..

Selv om jeg kanskje har trekk av borderline ved siden av bipolar lidelse, tenker jeg som sagt nå ikke over det, etter at medisinene har gitt meg en normal tilværelse for første gang på 4 år..

Den følelsen tror jeg er veldig vanlig. Jeg tror også en del behandlere vegrer seg mot å stille en PF-diagnose pga dette, og det tror jeg ofte de gjør med rette.

Likevel er det nok noen som opplever det som en befrielse å få en PF-diagnose, særlig hvis de i stor grad selv føler at den stemmer; den tilbyr da en forklaring - eller i alle fall et navn - på en rekke av de tingene de sliter med.

Min mening er derfor at behandlere bør være tilbakeholdne med å stille PF-diagnoser, særlig de som er ekstra stigmatiserende, som borderline; diagnosene bør bare stilles i åpenbare tilfeller, og der en tror det kan gagne pasienten.

En bør også huske at PF-diagnosene er relativt nye - i motsetning til f eks bipolar lidelse og schizofreni, som har vært beskrevet i medisinen svært lenge. PF-diagnosene er derfor - ut fra ett perspektiv - å betrakte som kulturelt og historisk betinga konstruksjoner, uten at de dermed er intetsigende eller verdiløse.

En siste problemstilling er at visse typer PF er økende, dette gjelder i særlig grad borderline. Hvor stor andel av befolkningen skal man kunne diagnostisere som lidende av en PF?

[Gjest KappaGamma]

Den følelsen tror jeg er veldig vanlig. Jeg tror også en del behandlere vegrer seg mot å stille en PF-diagnose pga dette, og det tror jeg ofte de gjør med rette.

Likevel er det nok noen som opplever det som en befrielse å få en PF-diagnose, særlig hvis de i stor grad selv føler at den stemmer; den tilbyr da en forklaring - eller i alle fall et navn - på en rekke av de tingene de sliter med.

Min mening er derfor at behandlere bør være tilbakeholdne med å stille PF-diagnoser, særlig de som er ekstra stigmatiserende, som borderline; diagnosene bør bare stilles i åpenbare tilfeller, og der en tror det kan gagne pasienten.

En bør også huske at PF-diagnosene er relativt nye - i motsetning til f eks bipolar lidelse og schizofreni, som har vært beskrevet i medisinen svært lenge. PF-diagnosene er derfor - ut fra ett perspektiv - å betrakte som kulturelt og historisk betinga konstruksjoner, uten at de dermed er intetsigende eller verdiløse.

En siste problemstilling er at visse typer PF er økende, dette gjelder i særlig grad borderline. Hvor stor andel av befolkningen skal man kunne diagnostisere som lidende av en PF?

Grensen for hva som er "normalt" og "friskt" vil vel også flyttes i dét samfunnet bare blir sykere og sykere...

Tenker med gru på hvordan det vil være om hundre år, skal det fortsette sånn...