Nå tilter jeg!

[Gjest Windsong]

Selvmordstanker, selvmordstanker, selvmordstanker...planer..bestemt musikk til begravelsen min.

Gnager, gnager, gnager. Men jeg er ambivalent, for det som skjer er at jeg blir redd meg selv. Jeg bare orker ikke mer av dette livet, smerten i sjelen. Det tar så lang tid med alt som kalles hjelp til å komme på rett kjøl, men jeg vet ikke en gang om jeg klarer å holde meg i live så lenge...Er så utrolig pesimistisk til alt. Ser ingen framtid, ser ingen verdi i livet, skjønner ikke hvorfor jeg i det hele tatt ble født. Lurer nesten på om jeg kan ha vært Hitler i mitt forrige liv. Bruker timevis til å lese faqs om forskjellige selvmordsmetoder på nettet.

Får ikke i meg noe særlig mat, og jeg har nesten ikke energi til noe. Selv ting jeg egentlig liker godt er et veldig ork. Mareritt om nettene.

Jeg vil skade meg selv, men foreldrene mine "overvåker" meg så jeg ikke får gjort det. Jeg får ikke en gang sove i hybelen jeg leier av dem - må sove på gjesterommet vis a vis deres soverom så de kan oppdage om jeg gjør meg selv noe. Synes det er så forferdelig at de skal ha det ansvaret. De er dessuten i mot at jeg skal legges inn igjen, fordi jeg var uheldig med psykologen sist jeg var inne. Men om ikke annet holdt det meg i live. Tror det ville være viktigere for dem. For nå føler jeg det virkelig begynner å bi seriøst her.

Kan jo alltids ringe en eller annen krisetlf., men jeg vet ikke hvordan de "angriper" slike oppringninger - noe som skremmer meg fra det. Har noen der ute erfaringer, så setter jeg pris på om dere vil dele dem!

[frosken]

Hei windsong!

Hva tror du selv kan være til hjelp for deg?

Har du en god terapeut som du går til poliklinisk?

Og - hva gjør du på dagtid? Finnes det et dagsenter der du bor?

Det er mange som har hatt det slik som du har det over lenger tid - og som når det er over synes det er rart å tenke på at det kunne være så ille. Livet kan bli ok for deg også, men det virker ikke som om det helt har gått i riktig retning den senere tid.

Poenget nå må være å forsøke å tenke gjennom hva som kan medføre en positiv endring på sikt.

[Gjest Windsong]

Hei windsong!

Hva tror du selv kan være til hjelp for deg?

Har du en god terapeut som du går til poliklinisk?

Og - hva gjør du på dagtid? Finnes det et dagsenter der du bor?

Det er mange som har hatt det slik som du har det over lenger tid - og som når det er over synes det er rart å tenke på at det kunne være så ille. Livet kan bli ok for deg også, men det virker ikke som om det helt har gått i riktig retning den senere tid.

Poenget nå må være å forsøke å tenke gjennom hva som kan medføre en positiv endring på sikt.

Jeg driver og venter på plass ved dagsenteret. Synes det tar lang tid. Skal til inntakssamtale i morgen, og deretter vil jeg få nærmere beskjed om inntak på slutten av neste uke.

Ellers må jeg nok innrømme at jeg føler meg en smule opprådd... Hadde jeg visst og vært sikker på hva som ville være bra for meg hadde jeg gjort det pronte.

Har time hos psykiateren min til mandag. Regner ikke med at han vil komme med svaret på alt eller noen mirakelkur, men kanskje, kanskje et ørlite håp.

[frosken]

Jeg driver og venter på plass ved dagsenteret. Synes det tar lang tid. Skal til inntakssamtale i morgen, og deretter vil jeg få nærmere beskjed om inntak på slutten av neste uke.

Ellers må jeg nok innrømme at jeg føler meg en smule opprådd... Hadde jeg visst og vært sikker på hva som ville være bra for meg hadde jeg gjort det pronte.

Har time hos psykiateren min til mandag. Regner ikke med at han vil komme med svaret på alt eller noen mirakelkur, men kanskje, kanskje et ørlite håp.

Du kan selvfølgelig ikke med sikkerhet vite hva som kan være bra. Men det er nok allikevel viktig å forsøke å formulere for seg selv hva som kan være nyttig og ikke bare la det være opp til andre å definere.

Hvis du synes du har en konstruktiv relasjon til psykiateren din, så hadde jeg satset på poliklinisk terapi og dagsenter. Innleggelser løser jo som regel bare problemet der og da - langsiktige endringer krever litt andre tiltak.

Før fantes det såkalte "ettervernshjem" for pasienter som var ferdigbehandlet i sykehus, men som fortsatt trengte en del støtte i hverdagen. Jeg vet ikke om slike tilbud fortsatt finnes, men hvis så er tilfelle så kunne det kanskje vært et godt alternativ for deg? På lang sikt er det kanskje slitsomt både for deg og dine foreldre at du bor så nærme dem.

[org]

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive til deg, Windsong, men jeg prøver.

For 1 1/2 år siden tok min bror livet sitt. Den tunge, altoppslukende sorgen kan ikke beskrives. Jeg kan ikke fatte at han kunne gjøre noe slikt, ikke i det heletatt.

Nå høres jeg sikkert egoistisk ut, men det får stå sin prøve: Han påførte meg (altså sin søster), vår mor og hennes ektefelle en sorg som faktisk ikke kan bæres. Vi kommer aldri over den sorgen.

Og tro meg, Windsong, en slik sorg_vil_ikke du påføre dine nærmeste. Det å skulle forfatte hans dødsannonse er faktisk det tøffeste jeg noen sinne har gjort.

Du må ikke tro at du sparer dine nærmeste for lidelse, hvis du tar livet av deg. Det kan jeg fortelle deg, min venn.

Da påfører du dem en ufattelig lidelse, som faktisk kan lede til tragedier for dem. Undersøkelser har vist at pårørende av folk som har begått selvmord, har mye større "sjanse" til selv å ta livet sitt. Og det vil du vel neppe, at en av dem skal gå gjennom samme helvete som du er i nå?

Er jeg krass, synes du? Jeg skulle gjerne ha møtt deg. Da skulle jeg sett deg inn i øynene, tatt tak rundt skuldrene dine og ristet deg forsiktig! Nøyaktig så krass er jeg...

Jeg ønsker deg alt godt, min venn.

[Kizza1365380506]

Kjære Windsong!

Jeg har ikke så mye å si vedrørende dette. Jeg kjenner ikke din smerte, men jeg føler med deg. Og ingenting er verre enn ventetiden. Hold ut. Husk hvor mye du er verd for familien din. Husk hvor mye kjærlighet og glede du har bragt dem oppover årene.

Jeg krysser fingrene fordeg og sender en oppmyntrings klem over eteren.

Mvh

[Gjest Little Madam]

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive til deg, Windsong, men jeg prøver.

For 1 1/2 år siden tok min bror livet sitt. Den tunge, altoppslukende sorgen kan ikke beskrives. Jeg kan ikke fatte at han kunne gjøre noe slikt, ikke i det heletatt.

Nå høres jeg sikkert egoistisk ut, men det får stå sin prøve: Han påførte meg (altså sin søster), vår mor og hennes ektefelle en sorg som faktisk ikke kan bæres. Vi kommer aldri over den sorgen.

Og tro meg, Windsong, en slik sorg_vil_ikke du påføre dine nærmeste. Det å skulle forfatte hans dødsannonse er faktisk det tøffeste jeg noen sinne har gjort.

Du må ikke tro at du sparer dine nærmeste for lidelse, hvis du tar livet av deg. Det kan jeg fortelle deg, min venn.

Da påfører du dem en ufattelig lidelse, som faktisk kan lede til tragedier for dem. Undersøkelser har vist at pårørende av folk som har begått selvmord, har mye større "sjanse" til selv å ta livet sitt. Og det vil du vel neppe, at en av dem skal gå gjennom samme helvete som du er i nå?

Er jeg krass, synes du? Jeg skulle gjerne ha møtt deg. Da skulle jeg sett deg inn i øynene, tatt tak rundt skuldrene dine og ristet deg forsiktig! Nøyaktig så krass er jeg...

Jeg ønsker deg alt godt, min venn.

Til org

Fra ei som selv har hatt tanker om selvmord mange ganger..

Det du skrev var veldig sterkt!

Fikk helt klump i halsen og tårer i øynene. Vondt å lese om ditt ubeskrivelige tap...

Vil bare si:

TAKK for dine ord.

Har aldri lest noe på DOL som har gjort et så sterkt inntrykk på meg. Skal gjemme dine ord i mitt hjerte.

TAKK

[Gjest annette]

Kjære deg!

Jeg skjønner du har det vanskelig nå.Man finner liksom ikke lys i noe av det leter etter.Men uansett,tror jeg du alltid har positiviteten inni deg,om å finne det lille lysglimtet.Bare at du klarer å skrive ned her hva du tenker og føler,viser at du har god innsikt i hva du tenker.Du vil ha hjelp.Og den finnes.Jeg vet du er en flott jente!Er ikke alltid jeg klarer å få i meg mat heller.Livet føles ille.Men så var det noe med det lysglimtet igjen.Har du en diagnose slik at du kan ta medisiner som passer for deg?

KLem

[Gjest Windsong]

Kjære deg!

Jeg skjønner du har det vanskelig nå.Man finner liksom ikke lys i noe av det leter etter.Men uansett,tror jeg du alltid har positiviteten inni deg,om å finne det lille lysglimtet.Bare at du klarer å skrive ned her hva du tenker og føler,viser at du har god innsikt i hva du tenker.Du vil ha hjelp.Og den finnes.Jeg vet du er en flott jente!Er ikke alltid jeg klarer å få i meg mat heller.Livet føles ille.Men så var det noe med det lysglimtet igjen.Har du en diagnose slik at du kan ta medisiner som passer for deg?

KLem

Hei :-)

Jeg har diagnosene depresjon og generalisert angstlidelse.

Bruker Efexor 225mg, men jeg synes ikke det hjelper mot depresjonen... Regner med psykiateren ber meg øke dosen til 300mg, eller at han vil prøve noe annet på meg.

[snufseguri]

Hei, Windsong!

Det er ikke stort jeg kan si,for jeg er redd for å si noe galt.

Egentlig vil jeg bare sende deg en stor klem.

Jeg vil også sende deg en varm solstråle, som skinner på deg, og bare er til for deg. For det fortjener du.