svimmel og nummen - fysisk eller psykisk?

[Gjest kjærlighetsbarnet]

Jeg føler meg svimmel og ør -balansen er upåvirket, men har følelsen av å være utenfor meg selv, fjern, lett i hodet som etter et glass vin, men ikke behagelig - skremmende og ubehagelig. Det stikker og prikker i hender og føtter, føler vekselvis at jeg har dårlig blodsirkulasjon, eller at jeg er veldig varm eller kald i hender og føtter. Innimellom lett hodepine, dotter i ørene og en følelse av trykk i hodet. Dette har pågått de siste 3 ukene. I begynnelsen følte jeg det var noe mer sporadisk, mens nå opplever jeg at jeg er mer eller mindre svimmel omtrent hele tiden, stikkingen i hender og føtter går litt opp og ned, men det er aldri helt borte. Det blir verre når jeg går ut, eller på butikken. Jeg synes støyende omgivelser er særlig vanskelige, har problemer med å filtrere lyden. Jeg får ikke tanken på svimmelheten og prikkingen ut av hodet, og tenker på det nesten hele tiden.

Jeg mistenker at dette er psykisk, men er livredd for at det er fysisk sykdom.

Dette taler for at det er psykisk: Jeg har lenge bekymret meg for sykdom hos familiemedlemmer; Min mann har hatt Guillain-Barre-syndrom og jeg er innimellom livredd for tilbakefall. Min bror har diagnosen hereditær ataksi (MR viser atrofi i cerebellum) og jeg er redd for at andre i familien eller mine barn skal rammes (Jeg har to barn, en på 3 år og en på 4 mnd), da mitt barn på 3 år fikk en forstørret lymfeknute var jeg livredd for kreft (min far har hatt leukemi).Vi er tidligere ufrivillig barnløse, mitt eldste barn er resultatet av ivf-behandling. Det siste barnet er "hjemmelaget". I starten av siste svangerskap var jeg redd for at en episode med alkohol (før jeg var klar over graviditeten) skulle ha skadet fosteret. I løpet av de siste 4 månedene har vi kjøpt nytt hus, fått barn, solgt det gamle huset og flyttet. Jeg har vært utrolig energisk i svangerskapet og de første 3 månedene etter fødselen, men føler ikke at jeg har overanstrengt meg. Men plutselig er jeg slett ikke bra, jeg ønsker å være i sengen, men føler også at det ikke hjelper å sove. Angsten er verst om morgenen, fordi jeg hver dag våkner med håp om å være bra, og hele dagen bearbeider jeg skuffelsen over å være like svimmel. Om kvelden tenker jeg at dette takler jeg, og jeg sovner greit, men jeg sover avbrutt, våkner innimellom med angst, og når jeg er oppe om natten (3-åring som gråter, amming av yngstemann) tenker jeg på om jeg er svimmel og nummen. Og det er jeg.

Jeg føler for øyeblikket at jeg har lite kapasitet som mor, omsorgsperson og ektefelle, og det fortviler meg, særlig hvis denne tilstanden fortsetter. Jeg er redd for at det feiler meg noe fysisk, og jeg er innimellom redd for å dø. Jeg føler at det er uakseptabelt at jeg skulle være syk, fordi min rolle er å være frisk og å være en trygghet for mine barn og min familie for øvrig.

Vi har et stort boliglån, og jeg er redd for at jeg ikke skal kunne arbeide og at det skal gi økonomiske problemer. Akkurat nå er jeg hjemme hos mamma og pappa, og de avlaster og hjelper meg i stor grad, men jeg blir ikke bedre.

Jeg har hatt mindre depresjoner ved et par anledninger tidligere, i forbindelse med barnløshet, studier, i forbindelse med barseltiden etter den første fødselen, og etter en spontanabort for halvannet år siden. Men jeg oppfatter egentlig meg selv som psykisk sterk, og med brukbar evne til å forstå meg selv og "psyken". Men det er selvfølgelig alltid lettere å forstå i ettertid, enn når man står midt i det.

Dette taler for at det er fysisk sykdom: Jeg opplever nå at jeg har gode og dårlige dager psykisk, at jeg er mer og mindre redd fra dag til dag - men de fysiske symptomene oppleves til dels uavhengig av situasjoner og psykisk tilstand. Og selv om jeg har vært deprimert og hatt angst før, har jeg aldri hatt de fysiske symptomene som jeg opplever nå. Jeg ammer, og jeg kan være svimmel som bare det, men utdrivningsrefleksen virker likevel - om dagen. Dersom svimmelheten er angstutløst skulle jeg vel være full av adrenalin - og da skal ikke utdrivningsrefleksen fungere. Men om natten, enten jeg har sovet tungt eller bare døst, virker den ikke, og jeg må bruke oxytocinspray for å få melken til å flyte.

Jeg kan føle at jeg er rolig og avbalansert med lav puls, men jeg er likevel svimmel, og det prikker og stikker i hender og føtter. Føttene er ubehagelig kalde. Jeg mener også at ettersom jeg delvis tror at problemet er psykisk burde dette dempe de fysiske symptomene, men det skjer ikke. Altså: Jeg kan være helt rolig en hel dag, tenke på andre ting, slappe ganske godt av, men jeg kjenner fremdeles at det prikker og stikker, og jeg er fremdeles svimmel og ør. Går det an? Kan jeg ha angstsymptomer mens jeg ikke egentlig føler angsten i magen, eller "sjelen"?. Mye av tiden føler jeg meg temmelig stabil, men redd og nervøs. Og innimellom blir jeg fortvilet og gråter.

Tankene skremmer meg, gjør at jeg sover dårlig, og våkner, som i dag, svimmel og ør og iskald på føttene, og prikkende og stikkende i hendene. Jeg synes ikke jeg blir bedre, i beste fall er det likt, i verste fall blir plagene verre eller mer konstante. Jeg tenker og tenker, snakker med familie, ektemann. Jeg føler at jeg oppnår en forståelse hos meg selv for at jeg kan ha overdrevet aktivitetsnivået, og at jeg kan være sliten, men den siste tiden har jeg prøvd å sove og hvile mer, men det hjelper ikke. Jeg er ikke så bare redd for egen fysisk sykdom lenger(har kanskje klart å fortrenge det litt?), men angsten for angsten er like vanskelig. Uansett hva som feiler meg kan jeg ikke ha det sånn, jeg vil være frisk!

Jeg er undersøkt av min fastlege, som ikke finner noe spesielt. Han har tatt en del blodprøver og kikket i øyne og øre + sjekket balansen. Har fått avtale med en psykiatrisk sykepleier neste uke. Er undersøkt av fysioterapeut (Mensendick), som fant stiv nakke og rygg, men hun mente også at plagene mine måtte være psykisk betinget og anbefalte psykomotorisk terapi + kognitiv terapi.

Jeg ønsker å bli undersøkt av nevrolog og øre-nese-hals-lege for å utelukke fysiske sykdommer, og håper at dette vil hjelpe mot sykdomstankene.

Jeg vet at dette ble usigelig langt - håper du har hengt med.

Mitt spørsmål: Synes du det virker sannsynlig at dette er psykisk? Og om det er psykisk - hva skal jeg gjøre med det? Kan jeg forvente å bli bedre? Finnes det medisin som kan hjelpe?

Uendelig takknemlig for svar,

[soleil]

Uansett hva det er så må du til lege. Ta blodprøver på b12, jern, stoffskifte etc og sjekk blodtrykket.

Lykke til!

[PieLill]

Slutter meg helt til soleil; Uansett om det er fysisk eller psykisk bør du komme deg til lege.

En dyktig lege vil ta de prøvene som allerede er foreslått, pluss noen til for å finne / utelukke fysisk lidelese. Det vil kunne gi deg litt fred i sjela.

Om dette er psykisk, bør det tas minst like alvorlig og du bør i samråde med legen prøve å finne ut hva som kan hjelpe deg på beina igjen.

Lykke til og god bedring!

Klem fra

[soleil]

Jeg leste innlegget på nytt nå og ser at jeg ikke fikk med meg alt..

Syns godt legen kan spandere på deg en henvisning til EEG undersøkelse.

Hva med virus på balansenerven? Har du blitt sjekket for det?

Det kan være så mangt det her, så du bør bli sjekket ordentlig en gang til.

[Gjest drue23]

Hei jeg gråt da jeg leste første delen av innlegget ditt.

Jeg har samme symtomene med svimmelhet, dotter i ørene ,trykk i hodet, arm, bein sover tunneelsyn ,hjertebank. legene finner ikke noe spesielt hos meg heller. Dette høres ut som ANGST

Angst er ikke farlig, men ubehagelig, nedbrytende.

Lykke til.

[Vårjente]

Kom over dette innlegget i min søken etter svar på egen sykdomstilstand - og ble skremt over hvor like mine symptomer er de du beskriver! Vet innlegget er veldig gammelt, men skulle gjerne visst: ble du frisk tilslutt? Hva var det som hjalp, hvilke spesialister oppsøkte du og hva var årsaken? Håper inderlig du ble helt bra og har noen tips på veien! Har selv en liten baby som trenger meg, og sliter med mye svimmelhet, ørhet i hodet (blir fjern slik du beskriver, som om hjernen får for lite blod) og har sitringer og andre rare symptomer fra nervesystemet. Hatt "bare" angst tidligere men synes dette er noe mer, noe annet. På forhånd takk hvis du ser innlegget mitt og kan svare! 

[Gjest_123]

Hei!

ble noen av dere kvitt dette? Sliter med det samme etter lang periode med gallesteinsanfall i graviditet, hard fødsel og operasjon to uker etter fødsel. Plutselig kom de psykiske symptomene som beskrevet i innleggene deres.. 

 

[laban]

Gjest_123 skrev (32 minutter siden):

ble noen av dere kvitt dette?

Jeg tror dessverre ikke du skal regne med svar, siden innleggene er nesten 20 år gamle. Brukerne har ikke vært her på mange år.

Håper du får hjelp for plagene dine. 

[Gjest_123]

laban skrev (1 time siden):

Jeg tror dessverre ikke du skal regne med svar, siden innleggene er nesten 20 år gamle. Brukerne har ikke vært her på mange år.

Håper du får hjelp for plagene dine. 

Det er såpass gamle innlegg ja, du har nok rett i at det ikke er sannsynlig med svar da☺️ 

tusen takk!🤗

[ISW]

Gjest_123 skrev (55 minutter siden):

Det er såpass gamle innlegg ja, du har nok rett i at det ikke er sannsynlig med svar da☺️ 

tusen takk!🤗

Angst kan lage ubehag nesten fra et hvert organsystem. 

Forklaringen er at de to signalstoffene adrenalin og noradrenalin virker på hele kroppen, og hhv. øker eller nedsetter sirkulasjonen ettersom hva kroppen anser mest gunstig i forhold til å bekjempe eller unnslippe en fare.

Nervesystemet og kroppen har to hovedtyper reseptorer for adrenalin og noradrenalin. Disse heter alfa-reseptorer og beta-reseptorer. Noradrenalin binder seg mest til alfareseptorer og adrenalin binder seg mest til betareseptorer. 

Adrenalin skilles ut direkte i blodbanen fra binyrene (og er grunnen til at pulsen kan gå fra 60 til 200 i løpet av sekunder ved et panikkanfall) - noradrenalin lekker i større grad ut i blodbanen fra nerveendene og har ikke den samme akutte effekten.

Adrenalinvirkninger (betareseptorstimulering):

- Rask puls, harde hjerteslag, ekstraslag

- Svetting / hetetokter / rødming

- Kvalme

- Skjelving

- Trang til urinering

- Rask pust / hyperventilering

Altså alt som gjør kroppen klar til å slåss eller flykte.

 

Noradrenalinvirkninger (alfareseptorstimulering)

- Nervøsitet

- Kalde hender og føtter

- Ørhet og svimmelhet

- Nummenhet

- Svakhet / utmattelse

Kort sagt: Alfareseptorer trekker sammen blodårer og gir helt andre symptomer, mer av "freeze"-typen. 

Begge deler er angst, men som man kan se er det veldig ulikt hvordan angsten slår ut.

 

PS: Dette var en overforenkling.

 

[Gjest_123]

ISW skrev (6 timer siden):

Angst kan lage ubehag nesten fra et hvert organsystem. 

Forklaringen er at de to signalstoffene adrenalin og noradrenalin virker på hele kroppen, og hhv. øker eller nedsetter sirkulasjonen ettersom hva kroppen anser mest gunstig i forhold til å bekjempe eller unnslippe en fare.

Nervesystemet og kroppen har to hovedtyper reseptorer for adrenalin og noradrenalin. Disse heter alfa-reseptorer og beta-reseptorer. Noradrenalin binder seg mest til alfareseptorer og adrenalin binder seg mest til betareseptorer. 

Adrenalin skilles ut direkte i blodbanen fra binyrene (og er grunnen til at pulsen kan gå fra 60 til 200 i løpet av sekunder ved et panikkanfall) - noradrenalin lekker i større grad ut i blodbanen fra nerveendene og har ikke den samme akutte effekten.

Adrenalinvirkninger (betareseptorstimulering):

- Rask puls, harde hjerteslag, ekstraslag

- Svetting / hetetokter / rødming

- Kvalme

- Skjelving

- Trang til urinering

- Rask pust / hyperventilering

Altså alt som gjør kroppen klar til å slåss eller flykte.

 

Noradrenalinvirkninger (alfareseptorstimulering)

- Nervøsitet

- Kalde hender og føtter

- Ørhet og svimmelhet

- Nummenhet

- Svakhet / utmattelse

Kort sagt: Alfareseptorer trekker sammen blodårer og gir helt andre symptomer, mer av "freeze"-typen. 

Begge deler er angst, men som man kan se er det veldig ulikt hvordan angsten slår ut.

 

PS: Dette var en overforenkling.

 

Tusen takk for svar! Dette var nyttig informasjon!

[tasmus82]

Det som TS opplever kan også være dissosiasjon. Angst kan føre til at man dissosierer, men det kan også være en lidelse for seg selv. Det kan føles som om man opplever verdenen gjennom ett filter som gjør alt fjernt og uvirkelig, eller så kan det være sin egen identitet og kropp som ikke føles helt normal. Årsaken til at det skjer er ofte veldig krevende livssituasjoner eller at man lever med traumer.