Balanse husarbeid / lønnet arbeid

[Gjest Trenger litt støtte]

Hva mener dere om følgende:

Når en ikke makter en liten del engang av arbeid i hjemmet, kan det da forlanges at en skal prøve nok et attføringsopplegg?

Har vært ikke fungerende, utbrent eller hva det skal kalles i seks år nå. Før var det full jobb, hus, barn og hele pakka.

Nå begynner jeg nesten å gråte hvis jeg skal TO ting på samme dagen, feks lege og syforening, eller til tannlegen med en av ungene og psykolog for meg på samme dag. Min mann har overtatt mye av det jeg hadde før, alt det økonomiske, klesvask, middagslaging, hagen (som forøvrig forfaller).

Jeg skal liksom ta meg av å holde huset i orden sånn noenlunde, vanne stueplantene og følge opp barnas fritidsaktiviteter, i tillegg til mine egne lege og psykologbesøm. Jeg er også med i noen foreninger som holder meg oppe i hverdagen, nå som jeg ikke har noe kollektivt sosialt i jobbsammenheng mer.

Men saken er at jeg er utslitt bestandig, SELV om jeg ikke gjør mye, så det ror igjen rundt meg av skitt og rot. Ved forrige attføringsforsøk ble dette bare enda verre. Ungene har blitt flinkere til å hjelpe til, mannen min kan ikke overta mer, da han har en krevende jobb utenfor huset.

KAN de virkelig forlange at jeg skal prøve jobb i tillegg, når jeg ikke makter en brøkdel av det hjemme engang? Blir så frustrert. Da blir jeg så sliten at jeg ender opp som hysterisk kjeftende eller gråtende, og jeg synes ungene burde slippe en slik periode til.

Inge FORSTÅ liksomhvor dårlig jeg fungerer. Tror de skulle vært hjemme for å se, men det har de jo ikke tid til.

Blir så skuffet når jeg tenker på hvor dårlig jeg fungerer, og så skal de tyne meg i jobb en gang til. Og så snakker jeg med folk som er uføretrygdet. Skulle jo tro de slet med samme hverdagslige ting som meg, men nei da, de gjør rent hver uke og hage og hus ser pent ut. De stryker til og med klærna. Her hjemme går vi alle i skrukkete klær og ser ut som noen bumser. Det er deprimerende, men jeg takler ikke slikt som jeg gjorde uten å tenke over det da jeg var frisk. Jeg har verken omsorg eller annet å gi mer. Har blitt helt ubrukelig og til ingen nytte for verken familie eller samfunn.

Men HVOR lenge skal en tynes før de enter sender en på flere undersøkelser (noe som ikke anses som nødvendig av legen) eller lar en få 'fred' til å stable seg på bena uten korte tidsfrister mellom hver ny vurdering av rehabilitering eller attføring.

Jeg mener, hvis en er ufør, men greier å holde hjemmet i god stand, så har en da et bedre liv enn å bli pushet rundt og mistenkes for ikke å ville jobbe. Men en må jo ha energi for å jobbe! Og kan de forlange at en skal bruke det lille en har på jobb utenfor hjemmet når en ikke har nok til det innenfor husets fire vegger engang?

Hvordan takler dere slik utslitthet mitt oppi det, når leger og trygdekontor har sitt å si? Og ikke skjønner hvor ille det er.

Skal til legen i morgen, derfor surrer og går dette oppi hjernen nå! Han ønsker meg nemlig i jobb nå. Men da faller ALT enda mer i fisk her hjemme. Somd et er nå så vasker jeg ALDRI gulv. Jeg støvsuger alt rasket før jeg kan vaske, men da er jeg så sliten at jeg nesten gråter, og kommer ikke lenger. Tar bare opp klissent søl med ett vått tørkepapir. Det er min form for gulvvask. Jeg hater å ha det slik.

Og alle rundt meg misunner meg siden jeg må ha det så deilig som bare går hjemme!

Takke meg til å være frisk og i full jobb!! Jeg har prøvd begge deler, og VET at jobb er det beste alternativet. Men hvem vil ha en arbeidstager som griner for den minste påkjenning?

[frosken]

Jeg vet ikke hva som vil være best for deg i den situasjonen du nå har kommet i.

Men innlegget ditt får meg til å tenke på alle de som tror at de skal bli bedre av å slippe alle belastninger over lang tid. Akkurat som om evnen til å tåle belastninger skal bli bedre igjen av å ikke møte motgang.

Innen rehabilitering av fysiske skader forsøker man hele tiden å flytte grensen for hva man kan klare. Man anser for lite belastning som like skadelig som for mye. Erfarne ryggleger sier f.eks. at den største feilen som er blitt gjort i behandlingen av mange ryggpasienter, er at man ba dem være forsiktige med ryggen sin...

Kanskje bør man tenke tilsvarende i forhold til enkelte psykiske lidelser. Overdreven forsiktighet i forhold til å utsette seg for belastninger er kanskje like skadelig som det motsatte på lang sikt?

[Gjest Trenger litt støtte]

Jeg vet ikke hva som vil være best for deg i den situasjonen du nå har kommet i.

Men innlegget ditt får meg til å tenke på alle de som tror at de skal bli bedre av å slippe alle belastninger over lang tid. Akkurat som om evnen til å tåle belastninger skal bli bedre igjen av å ikke møte motgang.

Innen rehabilitering av fysiske skader forsøker man hele tiden å flytte grensen for hva man kan klare. Man anser for lite belastning som like skadelig som for mye. Erfarne ryggleger sier f.eks. at den største feilen som er blitt gjort i behandlingen av mange ryggpasienter, er at man ba dem være forsiktige med ryggen sin...

Kanskje bør man tenke tilsvarende i forhold til enkelte psykiske lidelser. Overdreven forsiktighet i forhold til å utsette seg for belastninger er kanskje like skadelig som det motsatte på lang sikt?

Jeg er jo åpen for den tanken der. Og også det med at en er redd for å bli frisk pga at det betyr mye ansvar som en er redd for å ikke kunne takle.

Men jeg lurer liksom på om noen har erfaring med om en kan bli bra i det hele tatt når en har hanglet så lenge.

Gikk ikke så bra på forrige attføringstiltak. Har brukt et år på å komme meg etter det. Så er redd for å gå på en ny smell og bli enda dårligere.

Men en får vel bare prøve. Egentlig så er det jo legen og ikke meg som bestemmer.

[Kizza1365380506]

Har du tatt stoffskifte prøver i det siste. Det å gå i veggen, være utslitt, deprimert ha angst osv. er veldig like symptomer til lavt stoffskifte. Det at du er sliten hele tiden og ikke orker mer enn en ting om gangen f.eks. Blir du ekstra sliten dersom du blir utsatt for mange inntrykk, f.eks. at mange prater i munnen på hverandre, at noen snakker til deg og radioen står på? Dette er nemlig klassiske symptomer på lavt stoffskifte. Sjekk det når du alikevel skal til legen i morgen.

Lykke til!

[Gjest Trenger litt støtte]

Har du tatt stoffskifte prøver i det siste. Det å gå i veggen, være utslitt, deprimert ha angst osv. er veldig like symptomer til lavt stoffskifte. Det at du er sliten hele tiden og ikke orker mer enn en ting om gangen f.eks. Blir du ekstra sliten dersom du blir utsatt for mange inntrykk, f.eks. at mange prater i munnen på hverandre, at noen snakker til deg og radioen står på? Dette er nemlig klassiske symptomer på lavt stoffskifte. Sjekk det når du alikevel skal til legen i morgen.

Lykke til!

Legen mener at jeg er ferdig utredet. Jeg synes ikke han har fulgt opp dette stoffskifteprøvene godt nok, men nå orker jeg ikke mase mer. Ikke akkurat nå iallefall.

Det stemmer godt det med mye inntrykk og lyder. Bl.a. tåler jeg ikke ha på dampen på strykejernet, det blir for mye lyd. Støvsuging er også en plage pga lyden. Men radio og TV tåler jeg å ha på, bare det ikke blir for høyt. Trafikkstøy blir jeg 'gal' av.

Jeg får ta et framstøt når jeg har samlet litt mer krefter til å 'krangle' med legen og forlange flere prøver. Orker ikke bytte lege en gang til.

[Gjest lykkelig og frisk i dag]

Jeg har nok hatt det som deg, lantidssykemeldt, attføring, omplassering, you name it. Jeg var deprimert, utslitt, utbrent, verking overalt, og orket absolutt ingenting.

Selvfølgelig ble jeg presset ut i aktivitet, grudde meg som bare det og kunne ikke fatte hvordan jeg skulle makte både lønnet arbeid og hjemmet.

Så viste det seg at det er det beste som har hendt meg. I ettertid ser jeg at det å bare gå hjemme, sulle rundt seg selv og sine mørke tanker, nærmest isolere seg, kjede seg, hvile når man vil, var jamen ikke det beste for meg. Jeg ble sløv og mistet troen på at jeg noensinne skulle makte å komme meg ut av hengemyra.

Etter at jeg kom meg ut, fikk faste rutiner på dagen min, traff andre folk, var nødt til å kle meg i annet enn joggebukeser og t-skjorter, det gjorde noe med meg. Det fikk selvtillitten min opp igjen, og etter kort tid fikk jeg overskudd til så mye annet også.

Nå merker jeg at i ferier og lange helger så kommer tankene tilbake om jeg egentlig makter å arbeide. Det er på en måte så deilig å gå hjemme og sulle samtidig som det ikke er bra for meg.

Jeg synes du ikke skal sloss imot det å komme på attføring, prøv å komme tilbake til et normalt yrkesaktivt liv, kan hende det er den beste medisinen for deg også.

Jeg sier ikke at vi med vilje blir "late og giddalause" men jeg merker i allefall at jeg blir det av å "bare" gå hjemme....(med fire små barn!!)

Jeg sluttet med medisiner også kort tid etter at jeg begynte å jobbe igjen, og har ikke hatt behov for det etterpå.

Lediggang er roten til alt vondt sies det, og jeg tror på det. Legene og trygdevesenet vet nok også at jo lenger man blir gående uten noe å gjøre, desto vanskeligere er det å folk tilbake i arbeid igjen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har nok hatt det som deg, lantidssykemeldt, attføring, omplassering, you name it. Jeg var deprimert, utslitt, utbrent, verking overalt, og orket absolutt ingenting.

Selvfølgelig ble jeg presset ut i aktivitet, grudde meg som bare det og kunne ikke fatte hvordan jeg skulle makte både lønnet arbeid og hjemmet.

Så viste det seg at det er det beste som har hendt meg. I ettertid ser jeg at det å bare gå hjemme, sulle rundt seg selv og sine mørke tanker, nærmest isolere seg, kjede seg, hvile når man vil, var jamen ikke det beste for meg. Jeg ble sløv og mistet troen på at jeg noensinne skulle makte å komme meg ut av hengemyra.

Etter at jeg kom meg ut, fikk faste rutiner på dagen min, traff andre folk, var nødt til å kle meg i annet enn joggebukeser og t-skjorter, det gjorde noe med meg. Det fikk selvtillitten min opp igjen, og etter kort tid fikk jeg overskudd til så mye annet også.

Nå merker jeg at i ferier og lange helger så kommer tankene tilbake om jeg egentlig makter å arbeide. Det er på en måte så deilig å gå hjemme og sulle samtidig som det ikke er bra for meg.

Jeg synes du ikke skal sloss imot det å komme på attføring, prøv å komme tilbake til et normalt yrkesaktivt liv, kan hende det er den beste medisinen for deg også.

Jeg sier ikke at vi med vilje blir "late og giddalause" men jeg merker i allefall at jeg blir det av å "bare" gå hjemme....(med fire små barn!!)

Jeg sluttet med medisiner også kort tid etter at jeg begynte å jobbe igjen, og har ikke hatt behov for det etterpå.

Lediggang er roten til alt vondt sies det, og jeg tror på det. Legene og trygdevesenet vet nok også at jo lenger man blir gående uten noe å gjøre, desto vanskeligere er det å folk tilbake i arbeid igjen.

Jeg vil støtte dette innlegget + innlegget til frosken fullt ut.

Å tro på at videre hvile og skjerming plutselig en dag skal gi en overskuddet tibake, er som å tro på julenissen.

Om seks år hos psykologen ikke har fått deg bedre, ville jeg vurdert å kutte ut psykologen og heller brukt tiden på fjellturer eller 3T.

[Kizza1365380506]

Legen mener at jeg er ferdig utredet. Jeg synes ikke han har fulgt opp dette stoffskifteprøvene godt nok, men nå orker jeg ikke mase mer. Ikke akkurat nå iallefall.

Det stemmer godt det med mye inntrykk og lyder. Bl.a. tåler jeg ikke ha på dampen på strykejernet, det blir for mye lyd. Støvsuging er også en plage pga lyden. Men radio og TV tåler jeg å ha på, bare det ikke blir for høyt. Trafikkstøy blir jeg 'gal' av.

Jeg får ta et framstøt når jeg har samlet litt mer krefter til å 'krangle' med legen og forlange flere prøver. Orker ikke bytte lege en gang til.

Ja jeg forstår deg bare så altfor godt.

Lykke til hos legen og så får vi håpe du snart får en skikkelig diagnose, det betyr så utrolig mye! Da harman noe konkret å kjempe mot/med.

Mvh

[Gjest Trenger litt støtte]

Ja jeg forstår deg bare så altfor godt.

Lykke til hos legen og så får vi håpe du snart får en skikkelig diagnose, det betyr så utrolig mye! Da harman noe konkret å kjempe mot/med.

Mvh

Jeg har jo egentlig fått en diagnose da, i tillegg til angst og depresjon, og det er fibromyalgi. Men mange mener at DET ikke er noen diagnose å ta hensyn til, så ikke vet jeg.

[Gjest Trenger litt støtte]

Jeg vil støtte dette innlegget + innlegget til frosken fullt ut.

Å tro på at videre hvile og skjerming plutselig en dag skal gi en overskuddet tibake, er som å tro på julenissen.

Om seks år hos psykologen ikke har fått deg bedre, ville jeg vurdert å kutte ut psykologen og heller brukt tiden på fjellturer eller 3T.

Jeg kan ikke kutte ut psykologen siden det er den 'behandlingen' jeg får under rehabiliteringen. Siden jeg ikke tar medisiner, så msiter jeg rehab.penger hvis jeg kutter ut psykologen. Jeg tror heller ikke det hjelper meg.

Nå har jeg ikke BARE gått hjemme i seks år da. Jeg har både tatt skole og hospitert på en arbeidsplass. Det gikk bra en periode, men så kom det en nedtur. Og etterhvert har jeg i tillegg fått problemer med kroppen (bevegelsesapparatet).

Men jeg skal prøve å se hvordan det går. Skal være flinkere til å si ifra denne gangen, så slipper jeg å kjøre meg helt i bånn igjen. Men det er det med å si fra da, jeg har bestandig vært slik overansvarsfull på jobb, så det ligger ikke for meg å ta det rolig når jeg først har påtatt meg noe.

Den som lever får se!

[frosken]

Jeg er jo åpen for den tanken der. Og også det med at en er redd for å bli frisk pga at det betyr mye ansvar som en er redd for å ikke kunne takle.

Men jeg lurer liksom på om noen har erfaring med om en kan bli bra i det hele tatt når en har hanglet så lenge.

Gikk ikke så bra på forrige attføringstiltak. Har brukt et år på å komme meg etter det. Så er redd for å gå på en ny smell og bli enda dårligere.

Men en får vel bare prøve. Egentlig så er det jo legen og ikke meg som bestemmer.

Hvor mange prosents stilling prøvde du deg i?

[Gjest Trenger litt støtte]

Hvor mange prosents stilling prøvde du deg i?

Jeg jobbet 50% i et års tid.

Tidligere i livet har jeg bestandig jobbet full tid.

Den gangen syntes jeg halv tid var for mye når jeg tok hensyn til hvordan jeg følte meg, men 'andre' mente jeg måtte jobbe halvt skulle det være noen vits i det.

Nå føler jeg for å begynne noen få timer en dag i uka for å se om det går bra, for deretter å øke til to halve dager i uka feks.

Mitt håp er at jeg en gang skal greie en halv jobb. Har sluttet å tro at jeg kommer til å jobbe fulltid mer.

Men problemet er at sist jeg var i kontakt med aetat vedr attføring så mente de fortsatt at å jobbe bare noen timer hver uke var bortkastet. Og problemet er at alle de som mener ditt og datt om meg de snakker ikke med hverandre, bare med meg i tur og orden. Jeg trodde det var fornuftig å ha nytt basismøte engang i året, men det var visst ikke vanlig praksis å ha det SÅ ofte.

Så problemet er at MEG hører de ikke ordentlig på all den tid de sannsynligvis regner med at jeg ikke VIL jobbe, og lege, psykolog, trygdekontor, aetat sitter på hver sin tue, og følger antagelig stort sett samme saksgangen som de gjør for alle andre som er i min situasjon, men allikevel helt forskjellig fra meg.

[PieLill]

Jeg har jo egentlig fått en diagnose da, i tillegg til angst og depresjon, og det er fibromyalgi. Men mange mener at DET ikke er noen diagnose å ta hensyn til, så ikke vet jeg.

Hvis du har fibromyalgi har jeg større tro på fysioterapi og trening enn psykolog når du i alle fall ikke synes dette hjelper.

Fibromyalgi er en reell diagnose, men har ikke spesielt høy status. Kvinnesykdom etc.

Ved smertelidelser blir man ofte redd for smertene og utslittheten. Dette fører inn i en negativ spiral.

Selv slet jeg med bekkenløsning i noen år. For meg ble vendepunktet en kombinasjon av riktig trening, behandling og avlastning.

Men det aller viktigste var en fysioterapeut som lærte meg å fokusere på hva jeg kunne gjøre, hvor mye smerte jeg kunne tåle, i stedet for å bare være forsiktig. (For øvrig var det en fysioterpeut som hadde lært meg å være så alt for forsiktig.) Det var som å slippe ut av et fengsel. Jeg likte dårlig å være forsiktig og lagd av porselen.

Frykten for at det skal skjære seg, kan nesten være verre, enn det man faktisk må gjøre. Kan-ikke-identiteten blir så fort så alt for stor.

For å kompensere får man lett en trang til å gjøre noe fullkomment. Så mister man syn for at bedre, men ikke fullkomment faktisk er ganske bra. Når man har gjort noe tenker man på at dette taklet jeg SÅ dårlig, i stedet for å være glad for at man fikk gjort det. Man ser på det man ikke har gjort, i stedet for det man har klart. Vi tenker mer på hvor elegant vi har løst oppgaven, enn at vi faktisk er i havn.

Noen ganger er det slik at det vi ikke klarer, er tanken på at vi ikke skal klare det. Og den tanken lar vi vokse seg stor og sterk.

For noen år siden så jeg en TV-reportasje om en fysioterapeut som hadde satt fibromyalgipasienter i hardtrenig. (I forhold til deres nivå, selvsagt.) En dame fortalte hvor sint hun først hadde vært på denne fysioterapeuten som presset henne til å gjøre alt dette som hun følte hun ikke orket og som gjorde vondt. Men etter hvert hadde hun opplevd at hun faktisk ble bedre og tålte mer.

Kanskje ikke alt dette er like relevant for deg, men jeg håper du har nytte av noe.

Lykke til!

mvh

[Gjest utbrent ja]

Hei

Jeg er akkurat i samme situasjon som deg, er sykemeldt pga utbrenthet. Veldig vanlig diagnose nå til dags. Men nå har jeg tenkt å begynne å LEVE igjen. La mann ta over hus og barn...han er da frisk er han ikke. Kom deg ut i jobb igjen, om ikke full tid så deltid. Ikke mist kontakten med de irundt deg. Bruk de som terapi, syt og klag når de spør hvordan det går. Det er jo vedlig lett å gå hjemme å kjenne på formen er det ikke. I dag er jeg litt mere nervøs osv.....

Det aller viktigste er at du kommer igang igjen. Tenk først å fremst på deg selv en stund. Barna trenger mor lenge enda.

[Gjest Magna]

Jeg jobbet 50% i et års tid.

Tidligere i livet har jeg bestandig jobbet full tid.

Den gangen syntes jeg halv tid var for mye når jeg tok hensyn til hvordan jeg følte meg, men 'andre' mente jeg måtte jobbe halvt skulle det være noen vits i det.

Nå føler jeg for å begynne noen få timer en dag i uka for å se om det går bra, for deretter å øke til to halve dager i uka feks.

Mitt håp er at jeg en gang skal greie en halv jobb. Har sluttet å tro at jeg kommer til å jobbe fulltid mer.

Men problemet er at sist jeg var i kontakt med aetat vedr attføring så mente de fortsatt at å jobbe bare noen timer hver uke var bortkastet. Og problemet er at alle de som mener ditt og datt om meg de snakker ikke med hverandre, bare med meg i tur og orden. Jeg trodde det var fornuftig å ha nytt basismøte engang i året, men det var visst ikke vanlig praksis å ha det SÅ ofte.

Så problemet er at MEG hører de ikke ordentlig på all den tid de sannsynligvis regner med at jeg ikke VIL jobbe, og lege, psykolog, trygdekontor, aetat sitter på hver sin tue, og følger antagelig stort sett samme saksgangen som de gjør for alle andre som er i min situasjon, men allikevel helt forskjellig fra meg.

Spennede tema du skriver om.

Jeg er i samme situasjonen, men jeg har selv resisert min yrkesaktivitet og mitt arbeidsforhold.

Jeg har vært kjempeknekt. I to år har jeg virkelig hatt det kjempetøfft psykisk.

Men en ting har jeg stått på for å få til for meg selv, og det er min egen yrkesdeltagelse og behandling.

Jeg har mann og voksne barn. Jeg kjente også på at jeg ikke orket stort, men det er viktig å holde kontakten med samfunnet utenfor de fire veggene.

Jeg trener også hver dag for å bygge meg opp igjen.

Jeg jobber 50%. Og jeg vet at jeg med tiden vil jobbe mer. Det er viktig å ha struktur på dagene.

Jeg tenkte også da jeg leste innlegget ditt at jeg skulle ønske du fant en ting å glede deg over hver dag, som oppgave.

[Gjest Trenger litt støtte]

Hvis du har fibromyalgi har jeg større tro på fysioterapi og trening enn psykolog når du i alle fall ikke synes dette hjelper.

Fibromyalgi er en reell diagnose, men har ikke spesielt høy status. Kvinnesykdom etc.

Ved smertelidelser blir man ofte redd for smertene og utslittheten. Dette fører inn i en negativ spiral.

Selv slet jeg med bekkenløsning i noen år. For meg ble vendepunktet en kombinasjon av riktig trening, behandling og avlastning.

Men det aller viktigste var en fysioterapeut som lærte meg å fokusere på hva jeg kunne gjøre, hvor mye smerte jeg kunne tåle, i stedet for å bare være forsiktig. (For øvrig var det en fysioterpeut som hadde lært meg å være så alt for forsiktig.) Det var som å slippe ut av et fengsel. Jeg likte dårlig å være forsiktig og lagd av porselen.

Frykten for at det skal skjære seg, kan nesten være verre, enn det man faktisk må gjøre. Kan-ikke-identiteten blir så fort så alt for stor.

For å kompensere får man lett en trang til å gjøre noe fullkomment. Så mister man syn for at bedre, men ikke fullkomment faktisk er ganske bra. Når man har gjort noe tenker man på at dette taklet jeg SÅ dårlig, i stedet for å være glad for at man fikk gjort det. Man ser på det man ikke har gjort, i stedet for det man har klart. Vi tenker mer på hvor elegant vi har løst oppgaven, enn at vi faktisk er i havn.

Noen ganger er det slik at det vi ikke klarer, er tanken på at vi ikke skal klare det. Og den tanken lar vi vokse seg stor og sterk.

For noen år siden så jeg en TV-reportasje om en fysioterapeut som hadde satt fibromyalgipasienter i hardtrenig. (I forhold til deres nivå, selvsagt.) En dame fortalte hvor sint hun først hadde vært på denne fysioterapeuten som presset henne til å gjøre alt dette som hun følte hun ikke orket og som gjorde vondt. Men etter hvert hadde hun opplevd at hun faktisk ble bedre og tålte mer.

Kanskje ikke alt dette er like relevant for deg, men jeg håper du har nytte av noe.

Lykke til!

mvh

Ja, jeg kan nok kjenne meg igjen i det der. Jeg har slitt med bekkensmerter etter en fødsel for over ti år siden. De sier jo at det gjerne utvikler seg til fibromyalgi etter noe år. Så jeg er 'i rute'.

Jeg har ikke trent siste året pga for dårlig form, men nå skal jeg igang igjen, så får håpe det gir litt ny energi.

[Kizza1365380506]

Jeg har jo egentlig fått en diagnose da, i tillegg til angst og depresjon, og det er fibromyalgi. Men mange mener at DET ikke er noen diagnose å ta hensyn til, så ikke vet jeg.

Veldig mange med stoffskifteproblemer, meg selv innbefatet, får diagnosen fibromyalgi. Føler det er en slags sekkediagnose som de setter dersom du har muskelsmerter og de ikke helt vet hva de skal gjøre med deg.

Mitt inntrykk.