Ord

[Gjest dukkelise]

Jeg har lenge vært inne på DOL fordi jeg følte der kunne jeg si hva jeg følte om dagen var svart og kjip...selv om det gikk over lang tid,så traff jeg folk som ikke gav meg opp.Jeg har skrevet mangt ett innlegg der det mest er syt fra meg,rett og slett fordi jeg følte for kansje føle ha sagt til noen i det hele tatt åssen jeg hadde det.

ETTER å ha lest de siste månder også her inne,så kommer det frem flere og flere som jeg føler tenker over de sitter på ett psykitari forum eller overgrepsforum om så er....Å bruke ord som 'se til å våkne å få ut fingern' eller'ett spark bak'..jeg blir kvalm av sånt.Det sårer meg fakta att noen kan få seg til å skrive sånt til folk som ligger nede og kaver.

Det en mest trenger er enten ett godt råd eller ei hand å ta tak i når en ligger nede.Man sparker ikke folk som liger nede.Man slenger ikke bemerkninger til de som allerede har fått nok sånt..

I og med jeg selv ikke er av typen som tåler så veldig mye dritt av ord,så trekker jeg meg stille vekk fra dol nå..

Tenk etter hva dere sier heretter!!

Og det gjelder ikke en/ei men alle..

Takk for meg!!

[frosken]

Det er trist at du opplever at tonen her inne er så tøff at du ikke ønsker å være her mer.

Jeg er enig at det av og til kommer ett innlegg som jeg gjerne skulle ha sett uskrevet, men mener allikevel at for mye "jatting" kan bli et like stort problem.

Det er ikke farlig å bli såret eller lei seg - verken over ting som blir sagt til en i RL eller her på dol. Folk som sliter med psykiske vansker er ikke laget av glass, så man går ikke i stykker av å bli lei seg. Hvis man for tiden er så skjør at man ikke tåler noe, så bør man vel holde seg unna nettet. Hvis man skal få ærlige innspill fra andre mennesker må man regne med at noen ganger kommer det reaksjoner som sårer mer enn de hjelper. Sånn er livet - også her på dol.

Håper du fortsetter å skrive her, dukkelise - og heller sier fra om din uenighet på andre måter enn å trekke deg.

[Gjest opstra]

At du velger å trekke deg ut fra Dol må du jo velge selv. Men jeg vil ikke råde deg til å ha flukt som forsvarsmekanisme.

Psyke mennesker er ikke svake, tvertimot skal man være sterk for å bære en sykdom.

Jeg fikk en gang et spark i baken, det var sårende og vondt. Men istedet for å sette meg ned og synke sammen av selvmedlidenhet, bestemte jeg meg for å slå tilbake. Dette endte med at jeg brøt en isolert tilværelse med angst og kom meg tilbake til samfunnet igjen.

Det er jo kjekt med omsorgsfulle personer som hele tiden jatter med og synes synd i, men en kan ikke forvente at familie og venner over tid skal lulle med en og behandle en som et barn. Ikke blir man frisk av det heller.

Det overordnede målet må vel over tid tross alt være og bli frisk, enkelte nyter såpass mange fordeler med å være psyke at de opprettholder en viss beredskap slik at de blir værende i situasjonen. Bevisst eller ubevisst.

Det kan være mange grunner til dette en av de kan være personlighetsforstyrrelser som unnvikende eller avhengighet.

Jeg synes ikke Dol er spesielt moraliserende, tvert imot. Vondt skal vondt fordrive heter det i et ordtak.

[Gjest Stjernemor]

Samme hva en mener om dette, så finner en iallefall verken lege eller psykolog som kan presentere et fiks ferdig opplegg akkurat for deg og GJØRE deg frisk. JOBBEN må en gjøre selv! Det krever mye innsats over lang tid, ofte iallefall.

At privatpersoner/pasienter 'går over streken' ved å si at en må prøve å ta seg sammen, gjøre endringer, ellers så blir en gitt opp av de som skal hjelpe, da kan de ikke gjøre mer for deg, beklager, beklager, det er vel ikke noe 'bog deal'. VI er jo ikke profesjonelle. Jeg har jo faktisk hørt det samme av både lege og psykiater. Og siden DE sier det så kan det jo ikke være så til de grader forferdelig og ødeleggende som du skal ha det til!

De innen helsevesenet som jeg har vært mest forbannet på, fordi jeg ikke har fått nok 'forståelse' er faktisk de som har hjulpet meg framover. Men DET har jeg først sett i ettertid. Jeg hadde en nydelig,til de grader empatisk, kvinnelig lege som forsto meg i hjel en stund. Det hjalp ikke ihvertfall, det holdt meg bare tilbake i den situasjonen jeg var i. Jeg fikk bekreftelse på at det VAR synd på meg. Men hva hjalp det? Ingenting.

[farzam]

Det er nok mange hobby psykologer her. Jeg føyer meg selv inn i rekken. Er man nede, trenger man hjep. Men det er en selv som må ta det overordnede ansvar. Det er m.a.o. ikke enten eller, men snarere både og, og ubalanse mellom disse som er problemet. Mener du at det er for mye av det ene; balanser med det andre. Finner du ikke medfølelse her, men et annet sted så dra dit. Jeg sier det i beste hensikt. De fleste spør en eller annen gang "Hva som er meningen med livet" og kompliserer det og kommer fram til at det ikke finnes et svar. Dalai Lama er en modig mann. Han svarer på strak arm: "Selve hensikten med livet er å søke lykken". Gjør mest mulig av det du liker og minst mulig av det du ikke liker (Dette må ikke forveksles med nytelse, som er kortvarig og det ikke gir glede å tenke tilbake på. Igjen: hart arbeid kan gi smerte, men glede i ettertid).

Hører du mye negativt her til ingen nytte, men bare sorg, så finn noe bedre. Kommer du sterkere/ lykkeligere ut etter bemerkningene, så bli. Lykke behøver ikke, men kan komme gjennom lidelse.

"Lykke" til:)

Det er nå min mening..