hjelp

[hyl1365380564]

Hei. Går rett på sak jeg... Har for en del år tilbake blitt utsatt for overgrep gjennom en år rekke,gikk gjennom rettsak og dom ,og fikk god hjelp av støtteapparatet rundt meg. Underveis stilte psykriater mange "prøve"diagnoser..som manisk depresiv,psykotiske tendenser og jeg ble medisinert med Litium og Zyprexa(?)og mye mer...Er en veldig sosial og utadvent person ,men sliter tydligvis enda. for 5 år siden,etter jeg fikk førstmann ble jeg først veldig langt nede og så sa det "pang" og jeg tok helt av..pengeforbruket økte,festing økte og jeg gav blaffen i det meste..Forholdet røk og jeg ble aleine.Nå har jeg giftet meg og fått en liten til...har vært som folk flest i lange tider og nå..Har slitt med depresjoner etter fødselen og så skjedde det som jeg frykter aller mest..jeg begynner å ta av. jeg føler for å stikke fra alt og jeg merker at jeg er blitt knall "hard" igjen. Min mann har myknet meg opp og gjort meg til et godt og rolig menneske og en god mor..men nå? Jeg er helt imot utroskap og har ikke vært utro på de 3 årene vi har vært sammen. Før den tid var jeg notorisk utro..hadde ikke kontroll. Merker at den "sprøe" meg er på vei tilbake..og jeg kan gjøre det mest utrolige. Nå har jeg panikk,tør ikke gå ut i fare på å finne på noe tull og er livredd for å gjøre noe som ender med at jeg mister alt som jeg er så glad i ! Hva i all verden er det med meg?...Det er jo som om en annen tar over kroppen min!..HJELP! Kan ikke snakke med mannen min om dette. Han er forferdelig sjalu og hadde blitt fra seg av bekymrimg om hadde hadde fått vite at jeg sliter enda. Han vet alt jeg har gjort fra tidligere. Familien kan jeg heller ikke snakke med..endelig er jeg blitt den som "takler" livet,mens søskene mine sliter. Alle er så glad for at jeg endelig er blitt "frisk"..kan ikke skuffe dem mer nå... Hva feiler det meg?Noen som vet?

Stilte "spm'et" på psykisk helse også...men ser at dette er kanskje et mer passende sted.

Må innrømme at åresvis med terapi,innleggelser og oppripping i fæle ting,gjør at jeg får totalt panikk følelse,med tanke på å søke hjelp igjen!

Mannen min har vekket meg til live igjen,han har lokket frem moralen som ligger så langt der inne og han har myknet meg opp,slik at folk tør nærme seg..men nå....... jeg er på vei tilbake

- hyl

[gust]

Sannelig om jeg vet hva jeg skal svare deg.

Du må i hvert fall ha hjelp.

Kanskje en familierådgiver kan hjelpe deg.

Hva med å kontakte mental helse,men de har en hjelpetelefon som er åpen hele døgnet og koster veldig lite.

[frosken]

Hvis du ikke allerede har gjort det, så ring fastlegen din i morgen og si at du trenger en akutt-time. Du trenger sannsynligvis medisiner - og du bør starte opp før du blir enda dårligere.

Siden du har vært gjennom mye terapi, så er det ikke sikkert at andre enn fastlegen trenger å bistå deg nå. Vedkommende kan evt. søke råd hos nærmeste poliklinikk ved tvil om hva som vil være best nå.

Ikke utsett å kontakte lege!

[Gjest Magna]

Sannelig om jeg vet hva jeg skal svare deg.

Du må i hvert fall ha hjelp.

Kanskje en familierådgiver kan hjelpe deg.

Hva med å kontakte mental helse,men de har en hjelpetelefon som er åpen hele døgnet og koster veldig lite.

Du må gjøre som frosken skriver.

Jeg ble også redd for deg med en gang. Du har så utrolig mye å miste, så derfor.....

[hyl1365380564]

Du må gjøre som frosken skriver.

Jeg ble også redd for deg med en gang. Du har så utrolig mye å miste, så derfor.....

Takker for svar...

Jeg skal ta kontakt med legen min. Men det koster mer enn noen kan ane! Har slått nr flere ganger,men legger på med engang det begynner å ringe.

At jeg trenger hjelp,det vet jeg ...men om jeg takler å få hjelp,er noe helt annet.

Må gjøre noe før jeg ødlegger alt hvertfall!

Vet ikke hva jeg vil oppnå med å skrive her,men jeg trenger et sted jeg kan skrive det jeg føler og hvordan jeg har det,hvor ikke folk "steiler"helt rundt meg.

Takk igjen.

og ja, jeg skal ringe....må bare psyke meg opp litt til..

[alenemann]

Takker for svar...

Jeg skal ta kontakt med legen min. Men det koster mer enn noen kan ane! Har slått nr flere ganger,men legger på med engang det begynner å ringe.

At jeg trenger hjelp,det vet jeg ...men om jeg takler å få hjelp,er noe helt annet.

Må gjøre noe før jeg ødlegger alt hvertfall!

Vet ikke hva jeg vil oppnå med å skrive her,men jeg trenger et sted jeg kan skrive det jeg føler og hvordan jeg har det,hvor ikke folk "steiler"helt rundt meg.

Takk igjen.

og ja, jeg skal ringe....må bare psyke meg opp litt til..

Vennen min.

Du er i gjennom en tøff tid og jeg råder deg til og søke professionell hjelp. Det viktigste for din mann og dine barn er at du blir frisk og rask igjen. Klarer du ikke det på egen hånd, er det viktig at du får all den hjelpen du virkelig trenger. Jeg håper virkelig at du får til og ringe psykologen din slik at dere kan nøste opp og rydde veg for en løsning som kan være litt varig. Lykke til og en stor klem på veien.