Noen tanker rundt "virksomme faktorer" i terapi

[Gjest tod]

Jeg hadde møtt den perfekte jente. Hun hadde langt lyst hår og var veldig søt. Det var utrolig fint å være sammen med henne. Hun var veldig tilstede i samtalen og lytta alltid til det jeg hadde å si. Hun visste at jeg hadde ting jeg sleit med, men aksepterte meg som den jeg var; sammen med henne kunne jeg være meg selv. Selv om jeg kunne bli irritert og oppføre meg urimelig mot henne henne, ble hun aldri sur eller avvisende. Men det kunne ikke vare. For fire måneder sida klemte vi hverandre og ønska hverandre lykke til videre, og det var den siste timen min med henne på kontoret hennes hos psykoseteamet.

Den siste timen ble en slags meta-time, hvor vi diskuterte forløpet i terapien, og hva som hadde fungert og ikke fungert. I den forbindelse kom vi også inn på forestillinger vi hadde hatt om hverandre, og hvordan vi hadde reagert på hverandre.

En terapisituasjon er jo ikke, uansett hvordan en vrir og vender på det, et balansert forhold. I alle fall burde det ikke være det. Selvsagt går privatpersonen som er psykolog inn i en rolle som psykolog – og det skal hun da også gjøre. Men samtidig tror jeg det kan være veldig fristende å gjemme seg bak denne rollen, og ikke minst skinnet av normalitet den tilbyr, særlig konfrontert med en pasient som framviser mye åpenbar smerte.

Men dette vil pasienten merke, bevisst eller ubevisst. Terapeutens grad av åpenhet og mottakelighet er premisset for at pasienten skal åpne seg. Og når jeg tenker meg om – hva var det jeg opplevde som viktig i terapien? Det var i mindre grad tolkningene hennes, eller at hun kunne få meg til å se en situasjon fra andre perspektiver, selv om dette også spilte en rolle.

Det som mest av alt hadde betydning var opplevelsen av ekthet, at hun var til stede. F eks kunne jeg noen ganger merke at hun var usikker, ved at hun nølte, modifiserte egne utsagn etc. Dette kan kanskje høres ut som klossethet eller mangel på profesjonalitet, men det dreide seg ikke om det. Det at hun tillot seg å være usikker, viste at hun ikke søkte tilflykt bak rollen som psykolog.

Jeg tror følelsen av å ha betydning, spille en rolle, er veldig viktig for en pasient. Viktigere enn enhver tolkning var psykologens unnskyllende latter idet hun sa noe – hvilket fortalte meg at det ikke var likegyldig for henne hvordan hun framsto overfor meg.

Det kunne også dreie seg om negativ respons, som et irritert blikk, eller, en gang, en (antakelig ubevisst) sarkastisk kommentar. Jeg ble veldig glad for den kommentaren – for det første var den på sin plass, og for det andre viste den meg at hun ikke stilte seg likegyldig til meg, at jeg irriterte henne.

Og ja, for faen – selvfølgelig ble jeg forelska i henne, hvordan var det til å unngå? Jeg brukte nok mye energi på å imponere henne (på mitt vis) – og mange vil kanskje si at dette ødela fokuset i terapien, var lite produktivt. Jeg tror ikke det. Dette var jo virkelig et incitament for meg til å forbedre meg, rett og slett framstå som mer attraktiv. Det ga meg vilje og også energi til å realisere ting – noe jeg tror er et sentralt problem ved mange psykiske lidelser.

I det hele tatt syns jeg det er slående hvor viktig den personlige relasjonen mellom terapeut og pasient er – og hvor mye som blir sekundært i forhold til dette. Meg bekjent er det også en del forskning som underbygger dette.

Til dette kan man innvende: blir ikke psykologen da bare en ny venn? Det mener jeg ikke er riktig. Jeg mener tvert imot at det formelle i situasjonen mellom terapeut og pasient er en av betingelsene for at pasienten skal åpne seg. I et kjærlighetsforhold eller et vennskap risikerer man alltid noe ved å åpne seg – og denne risikoen minskes av de formelle rammene rundt en terapi, samtidig som terapeuten må være åpen nok til at pasienten tillater seg å være åpen.

Ofte blir det mye fokus på behandlingsmetode ditt og datt for dette eller hint – men dette tror jeg alltid blir sekundært til åpenheten og mottakeligheten fra terapeutens side.

[Gjest ikke undertegnet]

Du VAR nok heldig med denne terapeuten. Blir nesten litt misunnelig!

Jeg opplevde dessverre en terapuet som ble tverr og avvisende når jeg ikke var 'samarbeidsvillig'. Han solte seg i all ros jeg måtte komme med så det var helt kvalmt å se på, mens han ved den minste kritikk ble veldig vanskelig å forholde seg til. Jeg var veldig på vakt pga av dette.

Jeg tror nok denne behandleren hadde like sterke forstyrrelser i personligheten som det jeg hadde. Forskjellen var vel bare at JEG innså mine feil. Mens han skulle hjelpe andre.

Og han HJALP mange også, men det var de pasientene med den (for han) rette diagnosen. IKKE de som var sterke og selvstendige og ikke lot seg behandle som 'bare' en pasient.

Og det er ikke JEG som har funnet på dette, jeg har det fra fastlegen min. Det er tydeligvis alment kjent blant helsepersonell her i byen at mingamle psykaiter har den 'bristen'. De 'ler' litt av han på trygdekontoret også har jeg erfart, har vært noen kommentarer om hans gode evne til å bli fort fornærmet.

Men HVEM er det allikevel som sitter og uttaler seg i trygdesaker? Jo, han! Ikke veldig tillitsvekkende, for de pasientene som ikke 'samarbeider' med han. Jeg gjorde ikke det, og fikk med meg en diagnose som var lite flatterende. Som forøvrig fastlegen og min nye psykolog bare fnyser av. Men han har allikevel gitt meg 'dommen' svart på hvitt. Hjelper ikke så mye at andre fagfolk sier at jeg ikke må bry meg om HAN, alle vet jo at han ikke takler det og det og derfor reagerer sånn og sånn.

Men hvorfor får han lov til å fortsette da da?

[PieLill]

Du VAR nok heldig med denne terapeuten. Blir nesten litt misunnelig!

Jeg opplevde dessverre en terapuet som ble tverr og avvisende når jeg ikke var 'samarbeidsvillig'. Han solte seg i all ros jeg måtte komme med så det var helt kvalmt å se på, mens han ved den minste kritikk ble veldig vanskelig å forholde seg til. Jeg var veldig på vakt pga av dette.

Jeg tror nok denne behandleren hadde like sterke forstyrrelser i personligheten som det jeg hadde. Forskjellen var vel bare at JEG innså mine feil. Mens han skulle hjelpe andre.

Og han HJALP mange også, men det var de pasientene med den (for han) rette diagnosen. IKKE de som var sterke og selvstendige og ikke lot seg behandle som 'bare' en pasient.

Og det er ikke JEG som har funnet på dette, jeg har det fra fastlegen min. Det er tydeligvis alment kjent blant helsepersonell her i byen at mingamle psykaiter har den 'bristen'. De 'ler' litt av han på trygdekontoret også har jeg erfart, har vært noen kommentarer om hans gode evne til å bli fort fornærmet.

Men HVEM er det allikevel som sitter og uttaler seg i trygdesaker? Jo, han! Ikke veldig tillitsvekkende, for de pasientene som ikke 'samarbeider' med han. Jeg gjorde ikke det, og fikk med meg en diagnose som var lite flatterende. Som forøvrig fastlegen og min nye psykolog bare fnyser av. Men han har allikevel gitt meg 'dommen' svart på hvitt. Hjelper ikke så mye at andre fagfolk sier at jeg ikke må bry meg om HAN, alle vet jo at han ikke takler det og det og derfor reagerer sånn og sånn.

Men hvorfor får han lov til å fortsette da da?

En av grunnene til at han får lov til å fortsette er at det ikke er så mange psykiatere og ta av. Det gjør det vanskelig å velge bort de dårlige.

Jeg bodde en gang på et lite sted med bare én allmenlege. Han var ikke spesielt populær, for å si det forsiktig. Men 'alle', gikk dit, hva annet kunne de gjøre?

Så etableterte en ny hyggelig lege seg. Han fikk ingen startvansker, men den første legen fikk lite å gjøre....

Vi får håpe det en gang blir et tilstrekkelig overskudd av leger og spesialister til at de lite dyktige kan velges bort.

mvh

[Gjest ungoguerfaren]

Du VAR nok heldig med denne terapeuten. Blir nesten litt misunnelig!

Jeg opplevde dessverre en terapuet som ble tverr og avvisende når jeg ikke var 'samarbeidsvillig'. Han solte seg i all ros jeg måtte komme med så det var helt kvalmt å se på, mens han ved den minste kritikk ble veldig vanskelig å forholde seg til. Jeg var veldig på vakt pga av dette.

Jeg tror nok denne behandleren hadde like sterke forstyrrelser i personligheten som det jeg hadde. Forskjellen var vel bare at JEG innså mine feil. Mens han skulle hjelpe andre.

Og han HJALP mange også, men det var de pasientene med den (for han) rette diagnosen. IKKE de som var sterke og selvstendige og ikke lot seg behandle som 'bare' en pasient.

Og det er ikke JEG som har funnet på dette, jeg har det fra fastlegen min. Det er tydeligvis alment kjent blant helsepersonell her i byen at mingamle psykaiter har den 'bristen'. De 'ler' litt av han på trygdekontoret også har jeg erfart, har vært noen kommentarer om hans gode evne til å bli fort fornærmet.

Men HVEM er det allikevel som sitter og uttaler seg i trygdesaker? Jo, han! Ikke veldig tillitsvekkende, for de pasientene som ikke 'samarbeider' med han. Jeg gjorde ikke det, og fikk med meg en diagnose som var lite flatterende. Som forøvrig fastlegen og min nye psykolog bare fnyser av. Men han har allikevel gitt meg 'dommen' svart på hvitt. Hjelper ikke så mye at andre fagfolk sier at jeg ikke må bry meg om HAN, alle vet jo at han ikke takler det og det og derfor reagerer sånn og sånn.

Men hvorfor får han lov til å fortsette da da?

Ja det er mange behandlere som har narsisistisk personlighetsforstyrresle

[vil bli borte]

Ja det er mange behandlere som har narsisistisk personlighetsforstyrresle

Jepp. Jeg har møtt en. Forsåvidt han som gav meg denne BPD diagnosen.

De eneste gangene han var snill var når jeg skrøy av framgangsmetodene hans og om hvor flink han var.

Måtte skryte litt av han innimellom, noe må man jo gjøre for å overleve.

Det var helt umulig å få til en samtale på et likeverdig nivå, han bare skulle beundres. Iallefall av meg som ikke har noen høyere utdanning.

Jeg takler ikke sånne folk. Det lyser forakt ut av øynene på meg.

Kanskje fikk jeg diagnosen fordi jeg nektet å behandle han som en kongelig.

[Gjest ikke undertegnet]

Jepp. Jeg har møtt en. Forsåvidt han som gav meg denne BPD diagnosen.

De eneste gangene han var snill var når jeg skrøy av framgangsmetodene hans og om hvor flink han var.

Måtte skryte litt av han innimellom, noe må man jo gjøre for å overleve.

Det var helt umulig å få til en samtale på et likeverdig nivå, han bare skulle beundres. Iallefall av meg som ikke har noen høyere utdanning.

Jeg takler ikke sånne folk. Det lyser forakt ut av øynene på meg.

Kanskje fikk jeg diagnosen fordi jeg nektet å behandle han som en kongelig.

Skulle tro vi har hatt samme behandler!

Han min også gjorde et nummer av at jeg hadde dårlig utdannelse. Var vel derfor han ble så rasende pga at jeg var han verbalt overlegen. AT en har lite utdannelse betyr ikke at en ikke er intelligent. Men DET skjønte ikke den merkelige fyren.

Han tok til og med det opp som et punkt i et av skriva sine at jeg ikke hadde mer enn to års utdannelse etter ungdomsskolen! Vet ikke HVA han ville bevise med det!

Er du fra Vestfold så er det garantert samme fyren. Men sannsynligvis (dessverre) så finnes det kopier strødd utover det ganske land. Utrolig nok! Hva LÆRER de på skolen de da tro? Å se ned på pasientene? Hrmff...

[vil bli borte]

Skulle tro vi har hatt samme behandler!

Han min også gjorde et nummer av at jeg hadde dårlig utdannelse. Var vel derfor han ble så rasende pga at jeg var han verbalt overlegen. AT en har lite utdannelse betyr ikke at en ikke er intelligent. Men DET skjønte ikke den merkelige fyren.

Han tok til og med det opp som et punkt i et av skriva sine at jeg ikke hadde mer enn to års utdannelse etter ungdomsskolen! Vet ikke HVA han ville bevise med det!

Er du fra Vestfold så er det garantert samme fyren. Men sannsynligvis (dessverre) så finnes det kopier strødd utover det ganske land. Utrolig nok! Hva LÆRER de på skolen de da tro? Å se ned på pasientene? Hrmff...

At det går ann...

Det er helt latterlig at lemgden på utdanningen en har skal bli brukt i mot en, eller at den skal bli brukt for å rettferdiggjøre manglende behandlingsresultater.

Men i psykiatrien er alt lagt opp til "vinn-vinn" situasjoner for behandlerene.

Dersom de klarer å hjelpe så er det deres fortjeneste. (OK)

Men...

Dersom de ikke klarer å hjelp så skyldes det uvilje og/eller karakterbrist hos pasienten. (Ikke OK).

Muligheten for at behandleren ikke klarte å gjøre en tilfredsstillende jobb er ikke til stede. Iallefall ikke offentlig.

Alle disse "vinn-vinn" situasjonene for behandlerene blir "tap-tap" situasjoner for pasientene.

Desverre gjenspeiler det seg også i diagnostiseringen. Jeg tror mange får pf. diagnoser rett og slett for å dekke over manglende behandlingsresultater.

Det samme gjelder enkelte diagnoser. Uansett hva en gjør eller sier så kan det være en bekreftelese på den diagnosen som allerede er satt. (Litt om dette i BDP innleggene).

Behandleren jeg gikk hos holdt til lengre opp i nord, og var forøvring psykolog. Trives bedre hos psykiater, de er liksom mere festet til jorda og ikke opp i det blå.

Utdanningen min ble aldri brukt i mot meg. Problemet var mer det at han tydleigvis hadde behov for en "nesegrus" beundring fra min side. Han pratet annenhvergang om utdanningen sin. Det ble bare patetisk.

[Gjest ikke undertegnet]

At det går ann...

Det er helt latterlig at lemgden på utdanningen en har skal bli brukt i mot en, eller at den skal bli brukt for å rettferdiggjøre manglende behandlingsresultater.

Men i psykiatrien er alt lagt opp til "vinn-vinn" situasjoner for behandlerene.

Dersom de klarer å hjelpe så er det deres fortjeneste. (OK)

Men...

Dersom de ikke klarer å hjelp så skyldes det uvilje og/eller karakterbrist hos pasienten. (Ikke OK).

Muligheten for at behandleren ikke klarte å gjøre en tilfredsstillende jobb er ikke til stede. Iallefall ikke offentlig.

Alle disse "vinn-vinn" situasjonene for behandlerene blir "tap-tap" situasjoner for pasientene.

Desverre gjenspeiler det seg også i diagnostiseringen. Jeg tror mange får pf. diagnoser rett og slett for å dekke over manglende behandlingsresultater.

Det samme gjelder enkelte diagnoser. Uansett hva en gjør eller sier så kan det være en bekreftelese på den diagnosen som allerede er satt. (Litt om dette i BDP innleggene).

Behandleren jeg gikk hos holdt til lengre opp i nord, og var forøvring psykolog. Trives bedre hos psykiater, de er liksom mere festet til jorda og ikke opp i det blå.

Utdanningen min ble aldri brukt i mot meg. Problemet var mer det at han tydleigvis hadde behov for en "nesegrus" beundring fra min side. Han pratet annenhvergang om utdanningen sin. Det ble bare patetisk.

Hvis en hadde begynt å ta opp alle behandlerenes reaksjoner i verste mening (som de gjør med pasientene) så hadde de hatt personlighetsforstyrrelser de fleste av dem også!

Jeg hadde en som var sååååååå syk og ute etter trøst når han var syyyyyyyyyyk. Litt forkjølet feks. Da fikk jeg en utbrodering av hvor lenge det hadde vart, og om noen andre pasienter kanskje hadde sagt noe om det. Tenk en gang hadde en pasient vært LIKE syk som han og de hadde sittet og hostet i kor.

En annen gang trodde (?) han han hadde hjerteproblemer. Men legene fant ikke noe. Så legene var jo ubrukelige. Skulle jo sagt atdet sikkert bare var angst. DET sier de jo til oss. Og det var så syn på han. Han MÅTTE jo jobbe. Trene kunne han ikke, for blodtrykket sted. Det drev han visst og målte stadig vekk. Stakkars!

Og så var det veldig synd på han når han hadde mye å gjøre med hus og hjem. En murpuss som sprakk. Jeg fikk ta del i hvor mange sekker det ble med hageavfall under våroppryddingen. Hvor toskete bilverksteder er som tar seg så godt betalt.

Det er jo ikke så vanskelig å karakterisere en slik personlighet skulle en tro! Han var forresten også en svamp etter ros. Noen ganger roste jeg han BARE for å ha gleden av å se reaksjonen. Var jo en studie i menneskelige reaksjoner, og DET er jeg interessert i. Ros fikk han til å kroe seg som en katt på en måte. Det lyyyyyyste lang vei at dette likte han. Kan ikke beskrives, det var en ubetalelig opplevelse. Like artig var det hvis han fikk bare liiiiit kritikk, eller noe som smakte av kritikk. Hele han lukket seg som en østers og han så ut somen tordensky. Munnens om en strek så han nesten bare fikk presset ut en eller annen kanpp og mutt kommentar. Men DER var jeg forsiktig med å provosere. Det skjønte jeg fort at ikke var til mitt eget beste.

Faktisk så ble jeg hos denne merkelige typen lenge etter at jeg egentlig skjønte at han ikke var noe for meg, rett og slett fordi det var veldig underholdende og iteressant, og litt spennende med slike reaksjoner siden det var en psykiater. Og så FIKK det vel meg til å føle meg litt bedre og mer oppegående når en høyt utdannet spesialist hadde en såååå latterlig personlighet. Da tilgav jeg på en måte meg selv for mye. Så ikke at det ikke var god for noe.

Og så hade viei på det lokale DPS, for maaaaaaange år siden. Det var den sureste, krasseste, mest nebbete peppermøa en kunne tenke seg. Beryktet. Skjønner ikke at de torde slippe pasienter inn til henne. Jeg SA at jeg ikke likte at hun sa d3et og det på en slik måte til meg, men DA var jo selvfølgelig jeg en person somlikte å krangle med alle. Mens HUn var nok helt normal. Det var vel SLIK jeg skulle oppføre meg da?

Artig med forskjellige mennesketyper innen psykiatrien også. HADDE de bare hatt litt mer selvkritikk. Og ikke libtt så lett fornærmet ved kritikk fra andre. Det er så mange selvhøytidelige i det yrket der virker det som. Kanskje de BLIR rare etter noen år i gamet? Det er jo mange merkelige pasienter også. Kanskje det rett og slett er en yrkesskade?