Fremdeles ingen vei! - skal lese han der Osho nå Calestia!!

[Rosita1365380427]

Så var jeg tilbake her. Fant siste innlegget mitt i februar forrige gang, og hadde nå det endelig betydd at alt er blitt bra........

Det føles nesten som jeg har gått rundt i en transe siden det. Har vel hatt mine oppturer, men sånn sett under ett har jeg vel ikke utrettet stort siden den gang. Alle eksamnene mine gikk rett vest. Nå har jeg flyttet hjem igjen og skal bare prøve å fullføre et eller annet studiet. Hadde min først forelesning idag på nye skolen, i stoff jeg har lest opptil flere ganger før. Givende!!! Jeg føler meg dum og utrolig uintelligent, men av ren frykt for at omverdenen skal finne ut at jeg er stokk dum fortsetter jeg.

Det som skremmer meg alle mest er at jeg nå det siste halve året har tenkt ut måter jeg kan gjøre slutt på alt på. Jeg begynte til og med på brev til søsteren min om hva jeg ville at hun skulle "arve" liksom. Patetisk!

Jeg har vært hos fastlegen min her hjemme nå. Kjempedame. Foreslo at jeg kanskje burde begynne på Cipramil igjen. Prøvde et par måneder for noen år siden, men jeg skulle jo klare dette selv!!!!! Også måtte jeg ta blodprøve før jeg fikk mer resept. Det var den gang. Jeg har tatt blodprøve nå, overvunnet en angst.......HURRA FOR MEG!!!!.......hun sa nemlig det, legen altså, jeg måtte fokusere på det bra og ikke det dårlige jeg gjør og klarer.

Og nå sitter jeg her igjen. Den eneste tanken jeg klarer å holde fast ved er hvor utrolig mislykket jeg er, hvor dårlig jeg takler dette livet. All konsentrasjon er borte, jeg bare vimser. Jeg tror verden ler av meg, for en surrekopp!!!!

Applaus til deg som har kommet helt ned, for dette ble et langt innlegg!

[Lenora]

Jeg har kommet i samme situasjon, jeg trudde alt skulle bli bra nå som jeg har lært meg å takle depresjoner. Men problemet er at de blir bare sterkere og sterkere. Og når jeg leser om hvilke bivirkningen folk får av alle de mulige pillene blir jeg enda mer skremt. Det er kanskje teit å skrive dette her når jeg ikke har noe råd å gi deg, men du spør ikke etter noe råd heller...og jeg er bare fortvilt.

[Rosita1365380427]

Jeg har kommet i samme situasjon, jeg trudde alt skulle bli bra nå som jeg har lært meg å takle depresjoner. Men problemet er at de blir bare sterkere og sterkere. Og når jeg leser om hvilke bivirkningen folk får av alle de mulige pillene blir jeg enda mer skremt. Det er kanskje teit å skrive dette her når jeg ikke har noe råd å gi deg, men du spør ikke etter noe råd heller...og jeg er bare fortvilt.

Det er det jeg får høre også. Den ene psykologen min hadde sagt til den andre at jeg blir så forferdelig fortvilet innimellom. Kanskje det er det at jeg føler så sterkt at jeg burde takle dette, klare å gjøre ting bedre. Jeg vet ikke lengre. De siste dagene har alt føltes forferdelig håpløst. Det hjelper ikke å sove engang. Jeg vet ikke hva slags råd jeg skal be om lengre, for til syvende og sist er det jeg som må gjøre noe med det, jeg vet jo det. Gode råd uten handling kommer man ingen vei med.....

[Lenora]

Det er det jeg får høre også. Den ene psykologen min hadde sagt til den andre at jeg blir så forferdelig fortvilet innimellom. Kanskje det er det at jeg føler så sterkt at jeg burde takle dette, klare å gjøre ting bedre. Jeg vet ikke lengre. De siste dagene har alt føltes forferdelig håpløst. Det hjelper ikke å sove engang. Jeg vet ikke hva slags råd jeg skal be om lengre, for til syvende og sist er det jeg som må gjøre noe med det, jeg vet jo det. Gode råd uten handling kommer man ingen vei med.....

Jeg skal til lege imorgen, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er første gang jeg går til legen min med dette problemet selv om jeg har hatt det i over ti år. Jeg klarer ikke lenger å hjelpe meg selv, men jeg vil nekte å ta noe som helst form for medisin! Jeg har tenkt å begynne å trene kampsport. Mange sier at det gir indre ro å bedre selvtillit, men akkurat nå i det jeg skriver dette her er jeg livredd. Livredd for å bli sett på som gal...Og jeg vet ikke hva jeg skal si til legen min imorgen...at æ ikke talke det mer? At jeg ikke vil leve? Hva som hadde skjedd med meg? Jeg har vært gjennom så mye i mitt liv og taklet det meste, men jeg takler ikke meg selv lenger...kommer jeg noen gang til å gjøre det? Jeg er så redd...

[Rosita1365380427]

Jeg skal til lege imorgen, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er første gang jeg går til legen min med dette problemet selv om jeg har hatt det i over ti år. Jeg klarer ikke lenger å hjelpe meg selv, men jeg vil nekte å ta noe som helst form for medisin! Jeg har tenkt å begynne å trene kampsport. Mange sier at det gir indre ro å bedre selvtillit, men akkurat nå i det jeg skriver dette her er jeg livredd. Livredd for å bli sett på som gal...Og jeg vet ikke hva jeg skal si til legen min imorgen...at æ ikke talke det mer? At jeg ikke vil leve? Hva som hadde skjedd med meg? Jeg har vært gjennom så mye i mitt liv og taklet det meste, men jeg takler ikke meg selv lenger...kommer jeg noen gang til å gjøre det? Jeg er så redd...

Jeg er også i utgangspunktet imot å bruke medikamenter, og det sa jeg til legen min da jeg var der sist. Hun er heldigvis en som ikke liker å skrive ut resepter i hytt og pine heller, men som hun sa til meg så er Cipramil et preparat hun står inne for å skrive ut. Fordi det ikke er vanedannende, og at det kan være bedre å bruke det i en overgangsperiode til man føler seg bedre. Man blir jo ikke til en annen person, bare hjelper en å takle hverdagen, og er det noe jeg kunne trengt akkurat nå så er det det.

Prøv iallefall å fortelle legen din hvordan du føler det da vel. Jeg ble faktisk overrasket over hvor god tid hun tok seg på meg og var villig til å lytte og prate. Vet mangre skriver ned hva de skal si til legen, kanskje det kan være en idè?

Jeg vurdrer iallefall veldig sterkt å gå tilbake å be om Cipramil, for jeg har ikke mer tid å sløse bort på studier som ikke fører noen vei. Hvis det kan hjelpe på konsentrasjonen så ja takk! Har vurdert å prøve Yoga jeg da, men kampsport kan kanskje også være noe.

[Lenora]

Jeg er også i utgangspunktet imot å bruke medikamenter, og det sa jeg til legen min da jeg var der sist. Hun er heldigvis en som ikke liker å skrive ut resepter i hytt og pine heller, men som hun sa til meg så er Cipramil et preparat hun står inne for å skrive ut. Fordi det ikke er vanedannende, og at det kan være bedre å bruke det i en overgangsperiode til man føler seg bedre. Man blir jo ikke til en annen person, bare hjelper en å takle hverdagen, og er det noe jeg kunne trengt akkurat nå så er det det.

Prøv iallefall å fortelle legen din hvordan du føler det da vel. Jeg ble faktisk overrasket over hvor god tid hun tok seg på meg og var villig til å lytte og prate. Vet mangre skriver ned hva de skal si til legen, kanskje det kan være en idè?

Jeg vurdrer iallefall veldig sterkt å gå tilbake å be om Cipramil, for jeg har ikke mer tid å sløse bort på studier som ikke fører noen vei. Hvis det kan hjelpe på konsentrasjonen så ja takk! Har vurdert å prøve Yoga jeg da, men kampsport kan kanskje også være noe.

Vel, det er så lite å velge mellom i denne lille byen. Jeg vet ennå ikke hva jeg skal begynne på, men jeg har overbevist meg selv at å gjøre noe vil hjelpe meg. Jeg har klart meg rimmelig fint i dag, men sånn er bare på dagtid. Det blir kveld...å det blir natt...og jeg gruer meg sterkt. Men jeg har fortsatt et lite tro i meg om at imorgen blir bedre enn idag...