Alt faller fra hverandre!

[pratsom1365380443]

Hei!

Et sted i livet trodde jeg det ville dukke opp.Gleden over alt det gode jeg har. Men den gang ei. Ok, jeg ser den glimtvis nå, men i andre perioder er jeg så nede at jeg blir redd!

Hvem skulle tro at jeg hadde angstproblemer. Jeg med mange nære venner, ektemann, og to deilige barn. Og nå også student på en høyskole. Jeg vet hva jeg vil, men tør ikke tro på at det blir.

Vel for å si det sånn, så ble jeg mobba på grunnskolen. Ved siden av hadde jeg en far som slang drit stort sett. Midt oppi det hele, en lillesøster som ble født, og tok den lille kjærligheten jeg fikk. Alene i verden ja. Har lært å takle livet sånn. Alene. Det gjelder å være sterk. Ikke dele. Ikke vise sårbarhet.

En blir hardhudet av å oppleve de tingene jeg har gjort.

Går til psykolog, har gjrot det i snart fire år. Har hatt utrolig framgang. Kjenner meg selv nesten ikke igjen.

Livet har snudd! Totalt! Men spørsmålet er om jeg tør tro at det blir sånn.

Går og venter på at livet snur, at alle mine nye venner skal gå, vende meg ryggen. At de også skal se den stygge, udugelige hora jeg var i skoletida. Akk ja, at jeg ikke er noe å samle på.

Gi meg trygghet, for jeg leter så desperat etter det. Kan ikke noen der ute, klare å gi meg den roen jeg trenger.

Ting forandrer seg ikke nå, jeg mister ikke venner og alt jeg har bygd opp de siste årene.

Skulle bare ønske at jeg stolte på det som skjer rundt meg. At det gode jeg nå opplever, er det jeg fortjener.Jeg er ei ok jente, morsom jente, sjarmerende jente, at jeg også er noen det er verdt å bli glad i.

Enybody who feels the same?

[Gjest bulimica]

Prøv å åpne deg... Det du måtte tape (av eventuelle venner som måtte ta avstand), var allikevel ikke verdt å ha.

Prat med mannen din, be ham om tålmodighet og et åpent sinn. Ikke vær redd for å vise følelser, du vil vinne på det i det lange løp.

Du er langt fra den eneste som har angst, det er ganske vanlig.

Med det du har vært gjennom er det forståelig at du reagerer.

[pratsom1365380443]

Prøv å åpne deg... Det du måtte tape (av eventuelle venner som måtte ta avstand), var allikevel ikke verdt å ha.

Prat med mannen din, be ham om tålmodighet og et åpent sinn. Ikke vær redd for å vise følelser, du vil vinne på det i det lange løp.

Du er langt fra den eneste som har angst, det er ganske vanlig.

Med det du har vært gjennom er det forståelig at du reagerer.

Takk! Godt å høre!

Det er tøft noen ganger! Men jeg jobber og jobber for å komme meg ut av dette...

Mest redd for å miste venner! Jeg har fått så mange nye, og jeg er redd for å tråkke feil..

Jeg har ikke hatt det bra, nå har jeg det veldig bra, og det har gitt meg angst på nytt. Jeg fatter av og til ikke..Hvorfor skal jeg bli redd av å ha det bra?

Vet det er mange som meg, men jeg føler meg så alene om det!

Nei, du får ha ei god helg.

Vi skal på invielsesfest i kveld..Gleder meg...

Takk for fine ord...

[Gjest bulimica]

Takk! Godt å høre!

Det er tøft noen ganger! Men jeg jobber og jobber for å komme meg ut av dette...

Mest redd for å miste venner! Jeg har fått så mange nye, og jeg er redd for å tråkke feil..

Jeg har ikke hatt det bra, nå har jeg det veldig bra, og det har gitt meg angst på nytt. Jeg fatter av og til ikke..Hvorfor skal jeg bli redd av å ha det bra?

Vet det er mange som meg, men jeg føler meg så alene om det!

Nei, du får ha ei god helg.

Vi skal på invielsesfest i kveld..Gleder meg...

Takk for fine ord...

Hvorfor du blir redd for å ha det bra? Du er kanskje redd for å miste det gode som har kommet inn i livet ditt nå? Helt naturlig det også, for litt følsomme sjeler, vel å merke. Vær deg selv, åpen, i den grad du ønsker det, og de som ikke måtte tåle det, ja, de var kanskje ikke de rette vennene for deg og vice versa. Det er ikke værre enn det

Håper du hadde en god kveld på innvielsesfesten.