Forhold til innvandrer...erfaringer?

[Gjest tyrkia]

Jeg har forelsket meg i en tyrkisk mann, men er litt i tvil om hvorvidt jeg bør innlede et forhold til ham. Dette pga. forskjeller i kultur og religion, og selvfølgelig har også jeg hørt historier om kvinner som har angret inderlig på at de ble sammen med en fremmedkulturell mann...

Nå synes jo selvsagt jeg at han er en fantastisk mann, og jeg er blitt veldig, veldig glad i ham.

Er det noen av dere der ute som har erfaring å dele med meg?

[Sør]

Hei,

Det er en kristen kvinne, som skriver her på forum av og til, som er gift med en tyrkisk muslimsk mann. De har vært det i flere år, og det går visst fint.

Det finnes drittsekker, og det finnes flott folk. Der som alle andre steder. Og som med alle andre bør du selvsagt ta dine forhåndsregler - spesielt hvis du ikke er vant med kulturen.

Hva med å snakke med ham om dette? Spørre han hva slags tanker han gjør seg om det. Han har sikkert akkurat like mange spørsmål som deg. Hva forventer han? Hvordan tror han du vil bli? Hvordan har han tenkt å være?

Hvor vil han bo? Hvilken religion (om noen) skal evt. unger ha?

Ingen her kan fortelle deg fasiten, fordi ingen kjenner denne individuelle mannen.

Men om dette er "en av de snille" eller "en av de slemme" kan bare du avgjøre.

Lykke til med forholdet!

Med vennlig hilsen

[SierDuDet]

Jeg kjenner en tyrker. Kjempehyggelig fyr og jeg har kjent han siden vi var små. Fyren har altså bodd i Norge mer eller mindre hele sitt liv, i hvert fall siden han var rundt 6 år gammel. Han er nå rundt 30.

Jeg husker han ble sammen med en dame når han var rundt 20, en som var et par år yngre enn han og som gikk i klasse med noen jeg kjente, og som vi ofte var ute med. Vi la da alle merke til hvor ufattelig eiesyk han var. Det var ingen grenser overhodet, og hun fikk visstnok gjennomgå skikkelig dersom hun f.eks. hadde hilst på en gutt i klassen sin når de var ute. Det ble slutt etter et par år fordi hun fikk nok av hans galskap, og selv da, etter at det var slutt, så trakaserte han visstnok henne ganske radig. Jeg husker vi møtte jenta en gang vi var ute og hun sa at han hadde sitti ved siden av dansegulvet og stirret henne i senk hele kvelden. Vi så jo med egne øyne at det stemte.

Vel, jeg vet jo ikke om dette er veldig representativt for tyrkere, spesielt fordi jeg ikke tror denne mannen har noe forhold til noen religion av noe slag, og jeg kjenner han som svært hyggelig. Snakker med han i ny og ne enda, og han er virkelig en kjernekar.

Men det er mot meg. Det er jo for alt jeg vet, og som det jo tydet på den gangen han var i dette forholdet, veldig mulig at han har et noe spesielt kvinnesyn.

Men om det er fordi han er tyrker ellre fordi han bare er litt spaca når det gjelder damer, vites ikke.

Jeg vet jo for øvrig om jenter som har fått seriøse problemer når de har involvert seg med en mann fra en annen kultur, og jeg ser det jo på folk i nabolaget. F.eks. har broderen en god kompis fra Pakistan, og første gang han hilste på datteren i huset der mens hun gikk i sammen med sin far, så hadde visst jenta virkelig fått gjennomgå når hun kom hjem, samt at broderen visstnok var en usedvanlig uhøffelig ung mann. Tenke seg til å hilse på en jente!

Men det gikk seg for øvrig også til, og nå er jo brodern mer å regne som et familiemedlem.

Det sier uansett noe om kulturforskjeller.

Du får vel bare se det ann, finne ut litt om denne guttens familie (som far som sånn!), og se det hele ann. Mange slike forhold kan jo gå veldig bra, men jeg personlig ville nok holdt meg langt unna menn fra andre kulturer.

Men det er meg.

[Gjest jomfrua]

følg hjertet ditt du. men et godt råd,ved det minste tegn til at han skal begynne å kontrollere deg-sett ned foten!

for det er en kjennsgjerning at det hører med til deres kultur. selv om det ikke virker sånn nå, så vil det kanksje komme små episoder etterhvert og disse burde du virkelig ta på alvor!

og vent for guds skyld leeeenge med å få barn. da er det for seint å angre. bli GODT kjent med ham først!

lykke til!

jeg har et lite eksempel, min manns kompis er indisk men kom til norge da han var 10 år. han er så norsk som noen. men innimellom kan han sjokkere meg med å si at han klarer ikke se på norske kvinner som røyker-uten å tenke på dem som horer.

han sa "beklager jeg kan ikke noe for det!" tenk han har bodd her i 20 år, men fortsatt dukker disse indiske holdningene hans opp-egentlig ler vi av det,men så er han heller ikke min type da....

kultur sitter så dypt. han er en flott fyr! men plutselig så kan han si at han så gjerne vil ha barn-og da en sønn.

da må vi le litt, for det er jo veldig "typisk" hvis du skjønner.

lykke til.

[Gjest ikke å anbefale]

Jeg forelsket meg, giftet meg og fikk barn med en mann av en annen kultur. Jeg vet ikke om jeg kan si jeg angrer (man elsker jo sine barn), men at det har vært mye rot og fortvilelse, - det skal jeg innrømme. Vi er nå separert, og han har bodd sammen med den nye kjæresten sin en god stund. Hun forteller meg at han ikke alltid er like snill med henne, og hun har både blåmerker og brennmerker etter sigaretter å vise til. Mannen la aldri hånd på meg, men jeg tror så gjerne han er i stand til det.

Jeg vil ikke anbefale deg å gå inn i et forhold til en mann av en annen kultur enn deg, ikke bare fordi han kan finne på å være slem mot deg, men fordi det dukker opp så mange kulturelle konflikter. Når man da har barn sammen, blir det enda vanskeligere.

Du skal kjenne et menneske godt, uansett kultur, før du velger å få barn med noen. Du må vite at du kan leve med hans livssyn og holdninger, og at han kan leve med dine.

[Gjest Dardy]

Hei.

Jeg vil på det sterkeste be deg tenke deg lenge og vel om før du involverer deg med en utlending.

For snart fem år siden møtte jeg en Albaner som tok meg med storm. Snill og behagelig, velutdannet og verdens herligste mann.

Vi giftet oss, og jeg trodde jeg skulle være lykkelig resten av livet.

Resten av historien finner du her:

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/gotomsg.wa?msgid=1629574

Utrolig nok har jeg overlevd. Jeg er lykkelig og glad. Har ingen kontakt med han mer, gudsjelov.

Sør sier at det finnes drittsekker blandt alle nasjoner. Men det SAør har meget vanskelig for å fatte er at å leve sammen med en fra en annen kultur krever mer enn man tror.

Jeg har til gode å se et ekteskap mellom en nordmann og muslim som varer. 99% av de ekteskapene ender i skilsmisse.

Men du gjør selvsagt som du føler for selv. Men du er vel i tvil siden du skriver her og spør.

Skal jeg være dønn ærlig mot deg, så anbefaler jeg deg å ikke involvere deg mer med han. Sjansen er stor for at han er lik alle andre muslimer. Eiesyk og kontrollerende.

Vennlig hilsen

[Gjest slumlady]

Dert er særlig noen ting å være obs på:

Kvinnesyn

Språkproblemer

Mindreverdskomplekser

Arbeidsløshet

Andre menn fra hans land i Norge

Slektningene hans i Tyrkia

Ønsket om et bedre liv og senere hente kone i Tyrkia som er underdanig og som har samme kultur. Få sønner med god utdannelse og fremtid i Norge.

Mange er vel de kvinner som har hentet en yngre mann i Tyrkia og giftet seg med han, for at han senere finner andre og yngre kvinner, andre menn fra Tyrkia og hun sitter hjemme og venter. Etter 3 år skiller han seg og henter tyrkisk kone og får barn. Ofte har denne kona ventet på han eller han får slektninger til å lete etter kone til han lenge før skilmissen.

Kulturforskjellen, at han ikke har ordforråd til å kommunisere, stoltheten, kvinnesynet, ventingen på å kunne bryte ut etter 3 år og en hel del annet skaper uheldige gnisninger. Aldersforskjell bør få kvinner til å fatte mistanke, da unge tyrkiske menn faktisk jakter på kvinner i 40-åra for å få komme til Norge.

Jeg tror jeg har sett 5 ekteskap som har endt på nesten samme måte alle.