Hjelp min samboer.....

[Gjest nattevandreren]

Hei. Jeg (23) har vært samboer men ei jente(22)i snart 1 år. hun har tydlig tegn på deprisjon/angst/dårlig selvtillit.Dvs. Hun tror det er henne det er noe feil med når; venner ikke kommer på fester, ikke innviterer henne ut, når det er noe som går galt på jobben, når jeg vil sitte å se på tv i 15 min før jeg legger meg osv.Hun er svært følsom og jeg vet at de tingene som hun føler, ikke stemmer i virkligheten! Enkelte netter ligger hun å vrir seg i "smerte" i magen fordi hun har vondt i følsene sine. Hun har også ymtet frempå om at dette livet ikke er verdt å leve, jeg vet ikke hvor seriøst jeg skal ta slike utsagn? Jeg prøver å hjelpe og støtte opp om henne med trøstene ord og det lille jeg har lært på hjelpepleier skolen. Men dette ser ikke ut til å hjelpe. Vi har snakket mye om det samt at hun kaskje burde oppsøke Lege/psykater. Dette VIL HUN IKKE.

Så fort jeg nevner ordet "lege" så øker tempramentet hennes som om hun føler seg "skyldig"/"beskyldt for" noe.

Jeg er overbevist om det vil hjelpe henne, men hva gjør jeg når hun ikke vil?

Jeg kan jo ikke tvinge henne til å dra til legen! Jeg vil faktisk gå så langt å si at det er så vondt å se på henne at jeg gjerne vil ofre forholdet vårt hvis hun kan få det bra resten av livet. Hun betyr ALT for meg!

Hva gjør jeg?

Dette begynner å plage meg også i form av bekymringer om hva hun kommer til å gjøre, søvløse netter(som nå),

trøtt på joben,jeg distangserer meg fra henne for å "overleve" selv, vi krangler ofte mm.

Hilsen svært bekymret trøtt samboer.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hun trenger utvilsom psykologisk hjelp.

Det krever at hun oppsøker fastlegen for å få en henvisning.

Om hun ikke oppsøker hjelp vil situasjonen forbli slik den er, evt bli verre.

Kanskje du skal kreve at hun oppsøker hjelp for at du skal fortsette forholdet? Uten at hun endrer seg, får vel heller ikke du noe godt liv?

[Gjest Stjernemor]

Spør om hun er like glad i deg smdu er i henne, og om hun vil aat dere skal få et godt liv sammen. Ønsker hun det så MÅ hun søke hjelp! Si at du har begynt å lide fordi hun lider. Spør om hun ønsker at det skal være slik, eller om hun også ikke synes det er bedre at hun, og dermed du, får hjelp.

En kan ikke være egoistisk i et samboerskap. Hvordan skal hun takle det å få barn feks? DA må hun iallefall legge alt sitt eget tilside for et annet menneske.

Jeg ville forlange at hun søkte hjelp, lov å støtte henne så langt det er forsvarlig. Det er vel ikke noen vits at du også bukker under? For DET vil skje hvis du blir hos henne og hun ikke søker hjelp. GARANTERT.