Fortvilet.

[Gjest tross alt]

Jeg er en lykkelig gift kvinne som har et lite barn på 2 år.

Ble antastet av min onkel da jeg var 10 år gammel og voldtatt og banket opp en gang av min første kjæreste. Jeg hadde egentlig glemt hele greia da jeg under utdannelsen min brøt med min forlovede og etterpå fikk en depresjon som jeg hadde i ett år. Jeg ble redd alt som helt menn og hatet kroppen min så sterkt at jeg aldri klarte å se på den i helfigur i speielen. Til slutt ønsket jeg bare å dø og søkte da hjelp hos psykiater. Da hadde det ennå ikke gått opp for meg hvorfor jeg var som jeg var. Jeg hadde flere seksuelle forhold, bare med menn jeg kjente godt fra før, men var følelsesmessig helt kald. Det var først to år senere at en god veninne som selv var blitt misbrukt, ga meg stikkordet om at jeg muligens var blitt utsatt for et overgrep. Da knakk jeg helt sammen. Psykiateren kunne ikke hjelpe meg, det var en mann og jeg ønsket ikke å dele noe intimt med ham. Årene gikk og jeg har tross alt overlevd, men er nå frustrert over meg selv fordi jeg føler at mannen min ikke får som "fortjent" Vi har hatt et supert sexliv, faktisk også gjennom hele svangerskapet. Men etterpå har det heller vært ca. 2-3 ganger i måneden og jeg gruer meg alltid litt for å "ta initiativ" eller bli tatt på. Min mann vet alt om min fortid, men noen ganger så vet jeg ikke hvordan jeg skal forklare mine tanker om sex. Jeg gjentar at noen ganger kommer hele dritten opp igjen, og at jeg da ikke er så "gira" på sex. Hva skal jeg gjøre? Min mann er det beste som har hendt meg, jeg elsker ham over alt på jord. Det må også nevnes at jeg har konfrontert min onkel med episoden, men han husker ingenting av dette fordi han er sinnsyk og innlagt på pykiatrisk avdeling. Min far er selv psykiater og onkelen er bror til min mor, men jeg blir ikke trodd ("du må ikke si det til noen"). Det gjorde meg pissed off, noe som jeg også sa, og jeg sier det til hvem jeg vil.

Er det noen som kan gi meg noen råd? Jeg ønsker å leve!