Samlivskrøll.....

[Gjest cizz]

Testet negativ etter 2.ivf-forsøk for noen dager siden, og alt er bare ooff!!

Hvordan skal man greie å holde gleden og spontaniteten i samliv og seksualliv når man går gjennom disse fryktelige nedturene gang på gang?

Jeg føler meg skyldig og uverdig og ubrukelig, han skjermer meg og tør nesten ikke vise at han er lei seg for han er redd for å såre meg.

Er det bare oss som er slitne etter over 2 år med undersøkelser og stimuleringer og ørten avbrutte forsøk og to fullførte med negativt resultat?

Hva skal vi gjøre.....snufs

[Gjest ikke signatur.]

Hei cizz!

Jeg føler sånn med dere. Det er svært krevende å gå gjennom dette, og det er så ulikt hvordan vi klarer oss både som individ og som par.

Husk at du er hverken skyldig, uverdig eller ubrukelig. Tvert om!!

Det er ikke alltid like lett å tenke lyst og lett på fremtiden og hverdagen, men det er viktig å kanskje tenke en dag av gangen. Finne de positive ting med hverandre. Husk at dere skal både gi og få kjærlighet. Sissel Kyrkjebø synger så vakkert: Ingen kan kreve - men alle kan gi - ingen kan leve foruten - fordi ....."

Kanskje man også låser seg litt ang seksuallivet - man må jo bruke andre metoder for å få barn. Prøv å ikke tenke på det som noe man gjør for å få barn. "Gjør" det når dere får lyst begge to, ellers kan man prøve å være gode og kose uten at det er sex hvis det er "stress"

Selv er vi skikkelig "nede" i forholdet vårt. Men, prøver å finne tilbake til den store kjærligheten som gjorde at vi ville ha hverandre - og det målet - det SKAL vi nå.

Lykke til videre!!!!!!!!

[væren-74]

Føler med dere!

Vi har, og har hatt, det på samme måte. Hadde tre forsøk for 5 år siden. Ga oss da fordi forholdet ikke tålte mer. Prøvde på nytt før jul og påske, men måtte igjen stoppe pga. forholdet. Dette tar på!!! Vårt problem er vel at jeg føler at jeg ikke møter noen forståelse på at det skjer forandringer i kroppen min. Han skjønner ikke at jeg blir forandret. Har tre egg i fryseren, men har ikke bestemt oss for om vi skal tilbakeføre dem enda. Må vel det om ei stund :-)

Lykke til videre. Ta dere en pause.

Klem fra

[biabia]

Hei Cizz!

Tror nok at de fleste i dette gamet kjenner det på forholdet.

Håper at det kommer seg igjen når du har fått hormoene ut av kroppen og dere har fått tid til og bearbeidet nederlaget med at dere ikke lyktes denne gangen.

Hos hos har det også godt litt opp og ned. Når vi testet negativt på 2 forsøk hadde vi en skikkelig nedtur. Det kom seg litt i sommerferien fordi vi da hadde tid til og bare være oss. Det hjelper og ta seg tid til og være sammen og gjøre ting som man liker å gjøre sammen.

[Gjest Suono]

Kjære cizz. Jeg tror svært mange av oss ufb-ere kan kjenne oss veldig godt igjen....

Vi har mange år (og mange forsøk) sammen som ufrivillig barnløse og har MÅTTET lære noen triks etterhvert. Etter hver fk (forsøkskrise i vårt interne språk ) tar vi time out.

Vi blåser i alt og finner på noe skikkelig BARNLØST sammen.

Som; Pusse opp stua til langt på natt med anlegget på full guffe, nattlige fisketurer med rødvin, primus (og Toro fiskesuppe....), hoppe på sydentur for pengene som skulle gått til ny takrenne eller bare stengt oss inne og sett vieoer, spist bøtter med smågodt og snakket en hel helg.

Jeg kan love deg at det alle gangene har blitt mye tårer - og veldig mye latter!

Jeg sier ikke at dette er fasiten for å komme seg helskinnet gjennom det brutale gamet. Men det har i alle fall fungert som vår felles "bli-ferdig-med-forsøket-utblåsning. Det gjør ganske deilig å få ut gørra.

Jeg og min man sørger på veldig ulik måte. Det tok lang tid før jeg ville innse at hans måte var like "riktig" som min.

Jeg ønsker dere alt godt, ta umåtelig godt vare på hverandre. Det fortjener dere- BEGGE TO!

Mange gode tanker fra

[Gjest Suono]

Hei igjen. Min mann sto og tittet meg over skulderen da jeg svarte jeg i sted. Han hadde en kommentar som jeg tenkte jeg ville dele med deg.

Du skrev:

Jeg føler meg skyldig og uverdig og ubrukelig, han skjermer meg og tør nesten ikke vise at han er lei seg for han er redd for å såre meg.

Min mann sa: Jeg skjønner ham godt, å være den sterke midt oppe i dritten, det er liksom den eneste jobben vi kan gjøre, det da........

Håper det lysner for dere begge. Av erfaring vet jeg at det BLIR bedre, selv om det ikke virker slik akkurat nå............

Hilsen

[Gjest eljo]

Hei! De andre har kommet med gode råd og "forklaringer" som jeg kan bifalle! Det er ikke så greit! Og litt av problemet tror jeg er at vi er kvinne og mann, som rett og slett takler ting på forskjellige måter.

Ta dere tid til å være _bare_ dere nå! Dere trenger å tenke på noe annet en stund - men jeg vet at det er lettere sagt enn gjort!

Lykke til, snakk masse sammen, og ikke tro at dere vet hva den andre tenker og føler uten å snakke om det, for det gjør dere sannsynligvis ikke.

Håper dere kommer videre sammen - det er så mye bra å hente på "den andre siden" av denne bølgedalen også :-)

[allium]

*klem*

Jeg ser du har fått mange gode råd nedenfor. Det som er viktig for dere er å finne ut hva som fungerer for dere.

Jeg har selv vært gjennom en skikkelig samlivskrise, i etterkant av tre forsøk som resulterte i et nydelig icsi-gull. Når jeg ser på livet vårt i etterkant ser jeg at hele, absolutt hele livet gikk opp i å få ønskebarnet. Og mye av det gikk på meg. Så ærlig må jeg være med meg selv. Av person er jeg veldig intens og engasjert, og vant til å ha kontroll over ting. Denne ene tingen som jeg ikke kunne ha kontroll over vippet meg helt av pinnen. Jeg gikk opp i det med liv og lyst, og prøvde alle mulige ting for å fikse det. Det ble rett og slett for mye. Jeg kan ikke huske at vi har pratet så mye om mange andre ting enn barnløsheten, og forsøk, hormoner og ting den tiden vi holdt på. Jeg hadde en "greie" med at mannen måtte være med meg på alt mulig rart - vi skulle jo være sammen om det )

Vel,for å gjøre en lang historie kort. Forholdet vårt gikk helt i stå, og det var mang en tøff kamp for å få det på "track" igjen. Jeg skulle ønske jeg hadde sett meg selv for lenge siden. Jeg skulle ønske jeg hadde evnet å gjøre forsøkene til en mindre greie i hverdagen, ikke det hele livet roterte rundt. Jeg beundrer de som klarer å ha fokus på andre ting; venner, trening, jobb osv. Selv klarte jeg ikke det......

Vi skal nok igang igjen om ikke så lenge på søskenforsøk. Jeg er bevisst på at jeg ikke må gå i samme fella igjen. Men det er lett..... En annen ting er at mannen denne gangen er fullstendig fritatt fra å være med på alle undersøkelser, uttak og innsetting. Han har i ettertid fortalt hvor forferdelig han syns det var. Det er ikke noe poeng i å dra han med, vi har det bedre uten.

Dette ble mye, kanskje ikke så mye råd, men mer en fortelling fra en som skjønner deg godt.

Rådet må vel være å forsøke å komme bort fra forsøkene. Ikke gjøre det til det helt store i hverdagen. Hold på de ting du har utenom; venner, trening osv. En annen ufb-venn sa en gang et nyttig råd; tenk hvor lei vi blir av alle småbarnsforeldre som BARE snakker om sine barn - tenk hvor lei våre venner blir av å høre oss snakke om forsøk...

Et tankekors....

Lykke til og mange klemmer fra

[Gjest cizz]

....for mange fine gode svar!

Det er godt å vite at man ikke er alene....

Jeg har også snakket med en venninne av meg som også har vært gjennom mislykket forsøk, og de opplevde også en samlivsnedtur etter det.

Det er liksom akkurat som om man bruker alle kreftene sine på å gjennomføre forsøket, og når det ikke lykkes så er det ikke flere krefter igjen til å takle det på en ordentlig måte!

Vi finner vel ut av det denne gangen. vi vet jo innerst inne at vi vil at det skal være oss to, ellers så hadde vi da vel aldri i verden drevet med dette!?

Det er mulig vi tar en liten terapitime eller to....

Det er ikke for amatører dette gamet her!

Lykke til til dere alle sammen, mest av alt med kjærligheten!

klem fra