Vil jeg,skal jeg?

[sliten og lei]

Min kjæreste er ikke fra Norge, og vi har igrunn hele tiden hatt det litt vanskelig. Fra det ble seriøst mellom oss. Med tanke på hvor vi skal bo, familie, venner osv.

Jeg har aldri hatt noe godt kjærlighetsforhold til noen før. Min første store kjærlighet begikk selvmord, og fra den tid ble alt vanskelig i forhold til gutter.

Så møtte jeg min nåværende, som jeg vil si er min eneste ordentilge kjæreste. Vi har vært sammen i 3 år nå. I begynnelsen var det nyelig, jeg drømte meg bort i utland og nye muligheter. Vi så hverandre nesten ikek i løpet av det første året, bare på et par intense kjærlighetsferier, og jeg hadde det nydelig med at vi var så mye fra hverandre. Jeg hadde kjøreste,og trenkte ikke tanke på jaget det er å finne noen, samttidig som jeg hadde min egen frihet. Jeg hadde også noen småflørter i denne perioden, som jeg har dårlig samvittighet for ovenfor han, men. For meg var det bare en lovlig lek.

Så pakket jeg sekken og skulle bo hos han et år, og rett før jeg reiste fikk ejg vite at han hadde vært utro mot meg mens vi var med hverandre. Altså, snike seg ut døra og kimme tilbake til meg en time senere osv. Jeg var lammslått, men klarte ikke handle så jeg reiste likevel til han for å prøve. Jeg hadde jo gitt opp alt. Leilighet, kjøpt meg mye utstyr jeg skulle sysselsette meg med. Året borte var vakkert å grusomt, jeg er sikker på at han ikke holdt sin trofasthet, og jeg følte meg fullstendig hjelpesløs, og klarte ikke reise tilbake. Jeg må innrømme jeg likte litt for godt det ukjente dramaet. Jeg er jo vandt til det. Og jeg koste meg alene i det andre landet.

Nå har tiden gått og han bor hos meg i Norge. Vi har det fint sammen i hverdagen, og bygger opp et firma sammen. Vår felles hobby/jobb betyr veldig mye formeg. Jeg beskriver han stygt nå,men det er jo ikke bare det i han. Jeg liker han, synes han er en veldig klok mann. Selv tror jeg ikke jeg i grunn er spesielt sjalu på andre kvinner. Men jeg har det så vondt med meg selv. Jeg er igrunn en stolt og fornøyd dame, men jeg blir så liten og barnslig med han. Liker det ikke.

Nå har det gått så langt at jeg har blitt helt apatisk i forholdet vårt. På en måte er det deilig, for jeg har ikke så sterke svingende følelser, som jeg pleier å ha.

Alltid har jeg begjæret han, og villet hatt han på alle måter, men nå har jeg liksom ikke interressen i det hele tatt. Deilig sex kan vi fortsatt ha, men jeg har det på en måte mer med meg selv, og jeg vet ikke om han er med meg heller. Han også ønsker å løse problemet. Jeg vil liksom at det skal ordne seg med oss, men det er så slitsomt å jobbe for det. Jeg føler meg klar til å begynne på nytt, men jeg tror at jeg er sånn av type at det vil gjenta seg. jeg tror nemlig ikke gresset er grønnere på andre siden. Eller? Hvordan ser det ut som for dere?

Jeg begynner å fange interressen for andre menn.Men ikke noen sterke følelser. Jeg føler meg veldig redd, uten å virke for patetisk. Jeg føler at min kjærestes liv nå viler litt på mine skuldre, nå ihvertfall,med dette nye landet for han osv. Han elsker meg, det vet jeg...men har litt lett for å bli fristet...Vi har firmaet...vi er en to-familie..og vi har den "ånden" over oss at vi skall i allefall ikke gjøre det slutt. Men Jeg tenker på det hele tiden. Jeg vil leve litt alene. Og han et ikke med på noe kompremiss om at vi bor hver for oss el. Det er liksom enten eller for han.

Og sluttspørsmålet; Hva kan jeg gjøre?

[Gjest ikke signatur]

Så gjør det slutt, og vær alene en stund. Tror du har godt av det!

[Gjest ieck]

Høres liksom ikke ut som du har truffet den rette - det svever for mye, du har ikke landet trygt i dette - tror nå jeg!!?