Er dette vanlig?

[hyl1365380564]

Er det vanlig å ikke klare å fungere i et forhold?

Det har føltes så rett i 3 år,men nå begynner jeg å få virkelig kvelningsfornemmelse.

For meg så går ting mye på respekt.Klarer jeg å holde oppe respekten for den jeg er sammen med,så fungerer alt. Og det har gått fint,helt til nå.Han er av den typen som jobber døgnet rundt,og som har sagt lite til meg når han først er hjemme.Føler jeg har gitt alt, uten og få noe tilbake.Har tatt det opp med ham 1000 ganger tidligere.Et lite rop om å bli hørt,før det føles for seint.

Nå har han hørt meg,tatt meg på alvor og gjør alt for at vi skal fungere.Men nå har det skjedd det som jeg er mest redd for,jeg er helt tom.

Har ikke noe å gi lenger.Merker at han prøver,men det føles så sent.Og det er her jeg føler at det er noe som ikke stemmer.Er det normalt å ikke klare å gi noen en ny sjangse?Har skrudd av følelsene og finner dem ikke igjen.

Sa det til ham for bort i mot et år siden, første gang,fortalte ham om nulltoleransen min for svik.

Høres sikkert helt latterlig ut å bruke ordet svik her...Men det er slik jeg føler det.

Nå vil jeg bort,jeg vil være alene,ha fred,gjøre som jeg vil og slippe alle som så krampaktig holder på meg.

Føler meg kvalm bare ved tanken på å være i samme rom som ham.(herregud,hvor fæl jeg høres ut)

Mannen er snill som et lam,og fortjener noe bedre enn meg.

Har sagt fra at jeg vil ut av forholdet,men han vil ikke slippe meg. Sier at det er syke meg som snakker,og at han ikke tillater at det skal få ta knekken på familien.

Merker at jeg blir helt panisk for tiden.

Elsker ham og hater ham.Vil ha fred!

Føles som en kamp mot strømmen dette her. Alle er så begeistret for ham,og om jeg stikker,ender jeg nok opp alene.

Er det ikke meningen at en skal kunne fungere, sammen med et annet menneske?

Når jeg går ut på tur,tar jeg meg selv i å tenke,"Kaster jeg meg utfor den bilen der,så blir alt bedre og enklere.."Det er en kamp å holde seg på fortauet.Men jeg er feig også. Jeg vil ikke dø,tror jeg.

Men døden er en slags reddende engel bak i hodet på meg...må vite at muligheten er der liksom.

Sliter en smule nå...hjelp?

[leda]

Hvor vanlig det er vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg følte mye av det samme da jeg var i ferd med å synke ned i en dyp depresjon. Jeg orket ikke synet av mannen min - jeg støtte ham fra meg. Vi var fra hverandre noen uker, men når det ble tydelig hvor syk jeg var, ga han meg en uvurderlig støtte.

Jeg trengte å være litt for meg selv - men mest av alt å få behandling før vi kunne tenke på å bo sammen igjen.

Det er veldig viktig at du får hjelp til det som plager deg, og at du får forklart din kjære hvordan du har det.

Håper det går bra med deg

Klem fra meg

[Emmi1365380374]

Hei,

Kjenner meg selv igjen i det du forteller om..

Mannen min jobber døgnet rundt,og når han er hjemme,så er han ikke helt til stedet,for da er det TV(nyhetene vet du:))),også er han sliten og trøtt..Hver gang det topper for meg og jeg vil snakke ut,så tror han at det er pga.mensen,og da skal han ut på by'n(orker ikke å se meg sur resten av kvelden).Dette har vart i et par år,og i løpet av den tiden har jeg utviklet et antipati til min mann,jeg hater ham,samtidig som jeg synes synd på ham.Prøvde å gå fra han også,men det er ikke så lett,han gråter og ber om en ny sjanse,i tilleg til at jeg ikke har noe sted å gå..Så jeg blir igjen..til neste gang.

Liker å være alene,gå i skogen og tenke på alt.Har vært innom de tankene hvor deilig det hadde vært å sovne,og aldri våkne igjen.Men det er teit å tenke slik.Har truffet en ny mann.Han lytter på alt jeg sier.Han er til stedet,han holder meg..Han tørker tårene,finner en flaske vin,og vi prater ...prater hele natta..

Han har en enklere jobb enn min(forstatt)mann,og tjener betydelig mindre,men jeg har skjønt at det er et menneske jeg trenger.Ikke en arbeidsmaskin.

Jeg tror det er gått for langt hos dere også.Vi kvinner er bygd opp slik at vi må snakke ut,og hver eneste gang du ikke får sagt ifra,legges det et brikke..Et av gange..Til slutt er veggen så høy at det ikke er mulig å gjøre noe med det.Da er det på tide å gå.Det kommer jeg til å gjøre.Har funnet meg en leilighet:))Gleder meg til den freden jeg får(flytter ikke men den andre ennå,vil la alt roe seg...)

Lykke til,HYL.

P.S.Siden du skriver i dette forumet,har du vært utsatt for voldtekt eller

lign.tidligere?

[Emmi1365380374]

Nå har jeg lest ditt eldre innlegg,og skjønt at situsjonen din er lant mere komplisert enn det jeg trodde.likevel er jeg av den oppfatningen at kjærligheten kurerer alt.Og dersom du ikke kan fortelle alt til mannen din,er det veldig synd..Syns en partner bør kunne tåle å høre det meste,ikke nok med det-forstå og hjelpe også!!Så hvis det ikke er mannen din du kan fortelle det til-hvem ellers?Han burde være den som står nærmest deg i livet.

piller og medisiner kan bare forskyve problemet ,men aldri kurere det,hvis du skjønner.

Har blitt voldtatt flere ganger jeg,men tror greide å komme over det ved hjelp av kjærlighet.Det å føle deg elsket,viktig,pen..alt dette betyr så mye!!Også tiden da...Den gjør sitt..Prøv å rette tankene dine mot noe annet enn alt som skjedde..Vet det er vanskelig.Du har en du må leve for og gi et fullkom ment liv.Fortell åssen det går med deg.Det hjelper å skrive.Vi er jo som en familie her'*'.