jeg trenger....

[vanilje]

....en hammer elns til å rive ned forsvarsmuren min, for nå har den vokst seg kjempehøy...

Har masse kjempeflinke folk rundt meg nå som ønsker å hjelpe meg, men jeg klarer ikke bruke dem. Hver gang jeg går inn på samtalerommet tenker jeg: nå, nå! skal jeg snakke!, men så renner det bort i sand fordi jeg er feig, eller skammer meg for mye. Jeg vil så veldig gjerne komme meg videre, jeg vil så gjerne få hull på alt det vonde, men alt sitter fast...

[Ritva]

Tror nok at du innbiller degselv at den er kjempehøy...dette er jo ganske naturlig - er ikke det kjekt å vite at du ikke er unormal da:)...du vet at det er tøft og vondt å få slått hull...så du vil nok også på en måte utsette det pga litt gml og trygge mønstre, selv om de også er svært vonde.

Kanskje du skal prøve å dele denne forsvarsmuren din til heller flere små murer...? Dvs. ikke ta alt på engang og ikke innbille degselv at du er så flink at du skal ta hele muren med en gang...ingen klarer det:).

Fakta er at du har kjempeflinke folk rundt deg og de er klare til å hjelpe deg og du ønsker og vil at de skal hjelpe deg. Sistnevnte er en mur...da har du allerede klart den..du vil og ønsker:)...Så var det å få frem ordene da...det er ikke lett...og det vet disse kjempeflinke folka rundt deg, men de vet også at du må selv klare å få de ut, og de forventer _ikke_ alt fra A til Å med en gang.

Kjære deg, du behøver ikke å begynne kronologisk, du kan velge selv, om du vil begynne fra begynnelse, midten eller slutten..du som bestemmer det. Ikke bestem deg for at at det skal høres fornuftig ut og at du må fortelle alt på en gang. Fungerer ikke slik. Tenk deg, at du har flere små-byller i den store byllen som verker...så begynn med de små...stikk litt hull på dem også kommer du nærmere og nærmere den store. Det henger i sammen skjønner du:) -Også vil disse folka dine hjelpe deg videre med det du klarer å få ut. Vi vet alle hvor vanskelig det er å sette ord på dette, så skriv litt til de folka du vet og ønsker å hjelpe deg...hjelper masse både for deg og for den som skal hjelpe deg videre.

Det finnes ingen rett tid til rett "ord"...hiv deg i det...skriv ned det du klarer..en sånn liten begynnelse...ikke tenk så mye...ikke føl så mye...og ikke les etterpå hva du har skrevet...lever det fra deg...og hele tiden minner du degselv på at du har _ingenting_ å skamme deg for, du har _ingen_skyld og husk....Intet er nytt under solen...Bare det å få sagt/skrevet at du ønsker og vil snakke hver gang du går inn i samtalerommet men blir forhindret av at du bl.a. skammer deg...si i fra/skriv om det til den personen..

Kom igjen nå...du klarer dette:)

*oppmuntringsklem*

[huufsa]

Skriv ned det vonde inne i deg, skammen, og tankene rundt det..

Skriv alt sammen ned. Les igjennom det, og når du har gjort det noen ganger så tør du vise det til noen.

Helt sant!

[Ritva]

Skriv ned det vonde inne i deg, skammen, og tankene rundt det..

Skriv alt sammen ned. Les igjennom det, og når du har gjort det noen ganger så tør du vise det til noen.

Helt sant!

Nja...vi er har nok ulike erfaringer...tendensen er nok heller at man "pynter og styrer" når man leser omigjen og omigjen hva man skriver...for å liksom få det riktig...i steden for å skrive det hjertet og sjelen sier...og det hjertet og sjelen skriver om er man fortrolig med...det er tross alt det man surrer med år etter år...

[huufsa]

Nja...vi er har nok ulike erfaringer...tendensen er nok heller at man "pynter og styrer" når man leser omigjen og omigjen hva man skriver...for å liksom få det riktig...i steden for å skrive det hjertet og sjelen sier...og det hjertet og sjelen skriver om er man fortrolig med...det er tross alt det man surrer med år etter år...

Når jeg først begynte å skrive, så var det mye faenskap som 'løsnet'.

Da fikk jeg jammen satt ord på mye dritt!

Det var en løsning for meg :-)

[Vingeskutt]

jeg greide heller ikke å snakke mye, kun litt i bilder.

jeg sa at det føltes som om jeg bygde en mur rundt meg, oginnenfor var det fylt opp med gørr. etter hvert som gørret steg og steg måtte jeg bygge muren høyere og høyere får at ikke muren skulle sprekke.

tilslutt var muren så høy at jeg enten kom til å drukne eller måtte rive på muren. Men hvis jeg knuste muren ville jeg stå naken igjen.

Jeg følte meg maktesløs og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Etterhvert fant jeg ut at hvis jeg boret små hull i muren kunne litt av gørret renne ut slik at jeg ikke druknet, og heller ikke ble stående helt naken.

Nå har jeg imidlertid kommet til det punktet at muren snart skal rives. det skremmer vettet av meg, men for at jeg skal få et liv som er verdig og som jeg ønsker å leve så må jeg bryte meg ut.

Jeg er livredd, men føler at tiden er inne nå. Håper bare motivasjonen holder til jeg får plass på avd.

håper du greier å borehull i muren din, husk at små hull kan være nok til at du ikke drukner...

stå på, husk at mange tenker på deg, også vi på DOL.

klem fra håpefull