saken er den at....

[vanilje]

...psykiateren min vil prøve en spesiell behandlingsmetode for bearbeiding av overgrep. Kort fortalt går den ut på å fortelle om direkte overgrepsepisoder (altså ikke om noe rundt), ved hjelp av spm fra behandler. (Behandleren bruker en spesiell teknikk, men jeg klarte ikke følge med helt når hun forklarte for meg sist, ble så redd.)

Dette skremmer vettet av meg, fordi jeg ikke har språk, fordi jeg skammer meg, fordi jeg er redd, etc. Derfor kan jeg ikke skrive ned ting til henne, eller ta deler av historien der det måtte passe meg, jeg må rett inn i det vonde.

Det positive med denne metoden, er at den fjerner flashback og det sier jeg jo ikke akkurat nei takk til.

Jeg har kommet frem til at jeg skal bruke fastlegen min (som jeg snakker med noen timer i uka) til sånn ikke-direkte-episoder-men-allikevel-overgreps-snakk og så snakker jeg med psykiateren om sånne farlige ting. Men... jeg trenger 1000000 spark i baken, masse oppbackinger, sobril, støtte, klapp på skuldrene for å i det hele tatt tørre å åpne kjeften til henne...

Fy faen som jeg gruer meg... men jeg har ikke noe valg...

[Vingeskutt]

Jeg har og tatt avgjørelsen om å få bearbeidet overgrepene. Gruer meg veldig, det er snakk om planlagt innleggelse med intensiv terapi i 6-8 uker.

Desverre er det ikke ledig plass før etter nyttår, men håper jeg greier å beholde motivasjonen til da.

Føler at det er dette som skal til for at jeg skal kunne gå videre med livet mitt, men det skremmer vettet av meg og.

vi får krysse fingrene for hverandre, det er viktig at vi får tatt tak i disse vanskelige tingene for å kunne legge dem sånn noenlunde bak oss. i allefall lære å leve med det.

Masse lykke til!

motivasjons klem fra

[leda]

Føler med deg - fordi jeg sliter med mye av det samme selv. Intelektuelt sett vet jeg jo at jeg ikke har noe annet valg enn å tvinge meg selv til og først huske, så bearbeide overgrepene. Men jeg er redd.

Neste uke skal jeg begynne hos en ny psykiater. nå merker jeg at jeg blir mer og mer anspent for hver dag som går. Jeg har klart meg uten medisiner en stund nå, men det går ikke lenger.

Allikevel var det faktisk ewn seier for meg å orke å gå til frisøren i dag. Vi må kanskje bli flinkere til å legge mer vekt på de små seierene.

Lykke til - klem fra meg

[vanilje]

Jeg har og tatt avgjørelsen om å få bearbeidet overgrepene. Gruer meg veldig, det er snakk om planlagt innleggelse med intensiv terapi i 6-8 uker.

Desverre er det ikke ledig plass før etter nyttår, men håper jeg greier å beholde motivasjonen til da.

Føler at det er dette som skal til for at jeg skal kunne gå videre med livet mitt, men det skremmer vettet av meg og.

vi får krysse fingrene for hverandre, det er viktig at vi får tatt tak i disse vanskelige tingene for å kunne legge dem sånn noenlunde bak oss. i allefall lære å leve med det.

Masse lykke til!

motivasjons klem fra

Takk for svar...

Dere har rett... vi må både lære oss å se de små fremskrittene (eller glede oss over de små tingene) og vi må hente støtte hos hverandre.

Jeg får antakelig være noen uker til her på psykehuset, men jeg må passe meg, vet av erfaring at jeg ikke må bli for lenge.

Skal begynne med dypdykking i gørra i neste uke, så jeg har nok av tid å grue meg på. Skal prøve å skrive så mye som mulig frem til de samtalene jeg skal ha, bare for å rydde litt opp i topplokket.

Dere skulle ha hørt den måten jeg snakker på for tiden... hehe... jeg tar alle sidene i diskusjonen fordi forsvaret mitt er så sterkt, så jeg sitter og motsier meg selv absolutt hele tiden... tror de er litt forvirra over meg akkurat nå...jaja, nervøs er jeg også, babler i vei.

Ha en fin natt og en god dag i morgen, jag alle vonde tanker på dør!