Gå til innhold

Venninne med problemer


Gjest tonee
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest tonee

Hei,

Jeg har hatt depresjon nå nylig, og har også hatt litt tvangstanker. Dette har jeg klart å overvinne selv, ved terapi, antidepr. og forskjellige teknikker. Jeg har en venninne som har en kraftig depresjon, og som nå er innlagt. Hun får medisiner for angst, men ingen samtale oppfølging. Hun har det veldig tøft, og jeg vil gjerne hjelpe henne. Men jeg synes det kan være vanskelig å snakke så mye med henne om disse tingene, da jeg hadde disse problemene selv for kun noen få måneder siden. Men jeg vil jo ikke avvise henne når jeg er den eneste av venninnene hun tar kontakt med. Jeg har et lite dilemma. Venninnen min spør hvordan jeg ble bedre, hva jeg tenkte på for å ikke ha tvangstanker etc. Hva skal jeg gjøre?? Jeg tar problemene hennes veldig personlig, og det går inn på meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

soleil

Jeg syns det er riktig at du setter grenser for hva du vil gå inn på med denne venninnen. Hun forstår sikkert at det er vanskelig for deg å snakke om problemene hennes ettersom det ikke er lenge siden du var der selv.

Noen ganger kan det være bedre at man gjør noe positivt sammen. Gå tur eller finn på noen aktiviteter. Hør på en bra cd sammen, se en film..

Å gjøre noe kan være bedre enn å prate.

Å bare snakke om det som er tungt kan gjøre vondt verre for dere begge. Siden dere begge får hjelp til den biten, så trenger dere ikke være terapeuter for hverandre men kan fokusere mer på å være vanlige venninner.

Du kan anbefale henne denne boken: Lykketyvene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nils Håvard Dahl, psykiater

Vansligvis skal en være svært deprimert for å bli innlagt.

I den første fasen er medisiner viktigst. Når depresjonen etterhvert letter noe, vil hun bli utskrevet og få samtaleterapi på poliklinikken.

Ved den akuttposten hvor jeg er overlege, får så godt som ingen pasienter psykoterapi (det betyr ikke at vi ikke snakker med dem). Vår oppgave er å gjøre dem i stand til å motta videre behandling inkl psykotarapi i poliklinikken.

Konkl: alt til sin tid.

Følg soleils gode råd: Vær venninner. Overlat terapeutrollen til en profesjonell.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest tonee

Jeg syns det er riktig at du setter grenser for hva du vil gå inn på med denne venninnen. Hun forstår sikkert at det er vanskelig for deg å snakke om problemene hennes ettersom det ikke er lenge siden du var der selv.

Noen ganger kan det være bedre at man gjør noe positivt sammen. Gå tur eller finn på noen aktiviteter. Hør på en bra cd sammen, se en film..

Å gjøre noe kan være bedre enn å prate.

Å bare snakke om det som er tungt kan gjøre vondt verre for dere begge. Siden dere begge får hjelp til den biten, så trenger dere ikke være terapeuter for hverandre men kan fokusere mer på å være vanlige venninner.

Du kan anbefale henne denne boken: Lykketyvene.

Det som er problemet nå er at hun ligger på sykehuset, hun får "elektro terapi", men ingen samtale behandling. Hun vil ikke ha besøk, men ringer meg. Da snakker hun om det vanskelige. Jeg synes det er vanskelig å avvise henne, jeg vet selv hvor tungt det er. Det er vanskelig å være venninne når jeg ikke får treffe henne. Vet noen andre om materiale man kan lese om tvangstanker? Jeg synes det hjalp meg, i tillegg til å slutte å analysere hvorfor jeg hadde de tankene.

Takk i hvertfall for gode råd!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

soleil

Det som er problemet nå er at hun ligger på sykehuset, hun får "elektro terapi", men ingen samtale behandling. Hun vil ikke ha besøk, men ringer meg. Da snakker hun om det vanskelige. Jeg synes det er vanskelig å avvise henne, jeg vet selv hvor tungt det er. Det er vanskelig å være venninne når jeg ikke får treffe henne. Vet noen andre om materiale man kan lese om tvangstanker? Jeg synes det hjalp meg, i tillegg til å slutte å analysere hvorfor jeg hadde de tankene.

Takk i hvertfall for gode råd!

Ettersom hun er innlagt så har hun mange personer rundt seg som hun kan snakke med som har kunnskap om og erfaring med mennesker som har psykiske lidelser. Disse må hun bruke!

Hvis du skal gi henne noen råd om hvordan hun skal bli bedre så syns jeg du kan fokusere på at hun skal utnytte de mulighetene som er ved sykehuset. Poenget er å få behandling, sant? Det ligger i ordet: behandling krever handling.

Noe som har funket for meg for å greie å prate med pleiere da jeg var i en lignende situasjon som din venninne var å gå turer. Jeg hadde en sperre for å spørre pleierne om hjelp når frustrasjonen var stor og jeg gjorde som din venninne: jeg ringte familien og kjæresten når det tårnet seg opp med vanskelige følelser.

Dette var en veldig stor påkjenning for de pårørende å få disse telefonene og heldigvis skjønte personalet etter hvert at hver gang jeg ba om å få ringe så var det fordi akkurat da hadde jeg det ekstra vanskelig. Dette var noe de dessverre ikke oppfattet selv, men noe min mor informerte dem om.

Andre ting som man kan gjøre for å prate uanstrengt er å spille ludo for eksempel. (Veit det er banalt, men da er det greit med litt stillhet når man faktisk GJØR noe)

Du har ingen taushetsplikt ovenfor din venninne og hvis du får telefoner som opprører deg og du tror hun har det vanskelig så syns jeg du kan si fra til personalet på avdelingen. Ring dem, du kan hjelpe dem til å hjelpe. Det er ikke å sladre!

Du kan si til din venninne: "Jeg får vondt av deg når du forteller meg om dette og jeg kan ikke hjelpe deg over telefonen. Derfor vil jeg snakke med de som er rundt deg nå, slik at de kan snakke med deg. Det er derfor du er på sykehuset; for at du skal få hjelp".

Hvis du etterhvert får mulighet til å besøke henne så hadde det sikkert vært hyggelig.

Ellers kan du sende et koselig brev eller et fint kort, kanskje med bilder av dere hvor dere har det hyggelig? Dikt liker hun kanskje? Har hun mobil så kan du sende noen fine meldinger.

Jeg tror ikke at det er nødvendig at du kommer med 100 gode råd eller at du gjør det ene eller det andre for å "redde henne". Det viktigste er at hun vet at du er der og at du er venninnen hennes. Uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Nils Håvard Dahl, psykiater

Det som er problemet nå er at hun ligger på sykehuset, hun får "elektro terapi", men ingen samtale behandling. Hun vil ikke ha besøk, men ringer meg. Da snakker hun om det vanskelige. Jeg synes det er vanskelig å avvise henne, jeg vet selv hvor tungt det er. Det er vanskelig å være venninne når jeg ikke får treffe henne. Vet noen andre om materiale man kan lese om tvangstanker? Jeg synes det hjalp meg, i tillegg til å slutte å analysere hvorfor jeg hadde de tankene.

Takk i hvertfall for gode råd!

Fortell henne at samtalebehandlingen kommer når tiden er inne.

Det er ikke vanlig at dypt deprimerte som får ECT, samtidig får samtalebehandling. Det har erfaringsmessig ingen effekt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...