Ikke mye vits

[Gjest mamma til gutter]

i å forklare dette for andre enn dere da dere her inne er de eneste som forstår. Min mann forstår det ikke.

Saken er den at jeg har mange år med tunge seksuelle overgrep bak meg, jeg har fått min erstatning og livet har faktisk gått videre.

Trodde jeg.

For gjett hva, jeg er tilbake til barndommen på mange måter. Ikke klarer jeg å spise uten å kjenne sædsmak, jeg ser på min sønn på 19 mnd og vet at jeg ikke klarer å være den moren han fortjener.

Jeg ser overgriperen når jeg ser på min mann, som er egentlig verdens beste.

Jeg ser også på min sønn som er 3 mnd ( ja jeg har to gutter) at han kan risikere å bli utsatt for overgrep av ikke meg men andre.

På tirsdag skal jeg til psykiateren min, men jeg kan ikke snakke om bakgrunnen min til han for det får jeg ikke lov til av stemmene jeg har i hodet mitt.

jeg er trett og drittlei.

Hva er vitsen med dette?

[Gjest snilt lite beist]

Det er vanskelig å svare på, men du skal i hvert fall vite at jeg tenker på deg.

Med vennlig hilsen en ukjent for deg , men med nicket