Hudløs og sårbar, men vises det ikke?

[Gjest snilt lite beist]

Har vært innlagt i nesten 5 uker nå, knakk sammen hos psykologen min og ble sendt rett til psykehuset. Skal heldigvis over i åpen avdeling i morgen.

Men, men...jeg føler meg så sårbar og hudløs...som å ha alle de såre punktene og opplevelsene utenpå kroppen , der alle kan se dem.Men så virker det som at ikke alle fagpersonene rundt meg ser denne sårbarheten...de sier ting som får meg til å føle meg bitteliten, stygg, skitten og slem. Og det til tross for at de vet hva jeg har opplevd, og at visse opplevelser er en del av grunnen til at jeg fikk sammenbruddet.

Hvorfor kan de ikke ta litt mer hensyn? Er det for mye forlangt?

Eller må jeg bare "prøve å la være å tenke på disse opplevelsene"?

De dukker opp i hodet mitt som tankebilder/minnebilder, hver fordømte gang jeg blir sliten eller stressa.

Føler at jeg har "lurt" omgivelsene ved å la det virke som jeg ikke får flashback anfall lenger , masken er påklistret, selv om jeg noen ganger føler meg mer død enn levende.

Jeg har opplevd at folk nesten har blitt såret over at jeg ikke har kommet "over" overgrepene.

Men det går jo aldri bort, jo!

Kommer tilbake hver gang jeg sliter psykisk...og jeg blir stadig mer sårbar.

Noen ganger skulle jeg ønske at sårbarheten min vistes.....

Hvorfor må jeg være så tøff og sterk hele tiden?

Hjelp...

[irre]

Vil bare sende en tanke til deg.. Skjønner mye åssen du har det.. Kommet ned i søla selv igjen, og HATER det.. Kjenner godt til den berømte maska, har bært den lenge. Og ofte tenkt hvorfor kan ikke folk kanskje se jeg har det vondt, for da slipper jeg å fortelle det.. Jeg er liksom den personen som alltid er i glad humør. Men det er slitsomt og nå har det plutselig sagt stopp og jeg er på bånn.. Men det går jo oppover igjen prøver jeg å tenke da..

Ikke så mye oppmuntring kanskje,men iallefall stå på, tenker på deg...

klem

[Gjest snilt lite beist]

Vil bare sende en tanke til deg.. Skjønner mye åssen du har det.. Kommet ned i søla selv igjen, og HATER det.. Kjenner godt til den berømte maska, har bært den lenge. Og ofte tenkt hvorfor kan ikke folk kanskje se jeg har det vondt, for da slipper jeg å fortelle det.. Jeg er liksom den personen som alltid er i glad humør. Men det er slitsomt og nå har det plutselig sagt stopp og jeg er på bånn.. Men det går jo oppover igjen prøver jeg å tenke da..

Ikke så mye oppmuntring kanskje,men iallefall stå på, tenker på deg...

klem

Takk så mye for hilsen fra deg - det varmer alltid når noen sender positive tanker.

Jeg er også en person som stort sett er glad, i det minste utenpå. Orker som regel ikke at folk skal se at jeg sliter, men nå er det omvendt.

Det er så vanskelig å være glad utenpå, når en bare er trist inni seg.

Sender en klem i din retning - keep on living!

Med vennlig hilsen