Liker seg ikke på jobb

[bleiken]

Jobber som kundebehandler ved et av de store Opplysningsfirmaene her i landet. Men jeg har et problem: Gruer meg alltid no grådig før jeg skal på jobb! Er vel egentlig et samvittighetsproblem, jeg er nemlig redd for at jeg skal gjøre én feil som kan få katastrofale følger for et annet menneske. F.eks. dersom det er "krise" og jeg ikke finner et dødsviktig nr. før det er for sent. Har lenge sett meg etter ny jobb, men funnet ut at det er veeldig lite ledig for tida. Siden jeg trenger inntekt for å betale husleie og mat blir jeg vel nødt til å fortsette... Huff og huff sier nå jeg. Noen flere som sliter med samme problem og ikke liker seg på arbeidsplassen?

[soleil]

Så lenge du kan nummeret til 110, 112 og 113 så tror jeg du kan ta jobben din med ro med god samvittighet.

[bleiken]

Så lenge du kan nummeret til 110, 112 og 113 så tror jeg du kan ta jobben din med ro med god samvittighet.

Høh...

[soleil]

Høh...

Hvor store konsekvenser kand et egentlig få at du ikke finner andre numre enn de jeg nevnte?

Det tror jeg er minimalt.

Har du kompetanse på noe annet så kan du vel søke andre jobber.

[bleiken]

Hvor store konsekvenser kand et egentlig få at du ikke finner andre numre enn de jeg nevnte?

Det tror jeg er minimalt.

Har du kompetanse på noe annet så kan du vel søke andre jobber.

Et eksempel: Ei dame ringer inn og ber om nr. til en telefonboks som sønnen hennes har ringt henne fra 5 min før. Ho er ganske oppskaka og nesten på gråten, mumler om overdose og greier. Sønnen har ikke mer penger.. Jeg anbefaler å sette ho over til nærmeste sykehus, som ligger like i nærheten, men det sier ho ikke går. Ho vil bare direkte til den telefonboksen. Og hva kan jeg gjøre når jeg ikke får opp nr. til boksen på skjermen min da? Huh, nei synes det er tøft jeg, selv om det kanskje bare er 2 av 450 samtaler om dagen som er utrivelige. Får se hva jeg finner på, men tviler på at jeg kommer til å jobbe i opplysningen altfor lenge. PS: Har tausehetsplikt, så eksempelet over var bare et eksempel.

[tjohei]

Et eksempel: Ei dame ringer inn og ber om nr. til en telefonboks som sønnen hennes har ringt henne fra 5 min før. Ho er ganske oppskaka og nesten på gråten, mumler om overdose og greier. Sønnen har ikke mer penger.. Jeg anbefaler å sette ho over til nærmeste sykehus, som ligger like i nærheten, men det sier ho ikke går. Ho vil bare direkte til den telefonboksen. Og hva kan jeg gjøre når jeg ikke får opp nr. til boksen på skjermen min da? Huh, nei synes det er tøft jeg, selv om det kanskje bare er 2 av 450 samtaler om dagen som er utrivelige. Får se hva jeg finner på, men tviler på at jeg kommer til å jobbe i opplysningen altfor lenge. PS: Har tausehetsplikt, så eksempelet over var bare et eksempel.

Det er jo ikke noe du kan noe for. Det er vel ikke vanlig å få frem telefonnummeret til de som ringer fra telefonbokser vel? Hvis du er så skjør burde du kanksje finne en annen jobb. Det der synes jeg er en filleting. Mener ikke å såre nå, men sier bare min mening.

[bleiken]

Det er jo ikke noe du kan noe for. Det er vel ikke vanlig å få frem telefonnummeret til de som ringer fra telefonbokser vel? Hvis du er så skjør burde du kanksje finne en annen jobb. Det der synes jeg er en filleting. Mener ikke å såre nå, men sier bare min mening.

Sitter og skriver søknad på ny jobb nå, etter uker med leiting på nettet etter en jobb som passer. Psyken er ikke helt på topp for tiden, mulig det er en eller annen form for høstdepresjon eller noe. Har jobba i to år som lærling før denne jobben, og der likte jeg meg veldig godt. Gleda meg faktisk til jobben hver dag, så jeg veit det er håp! Nei, skal slutte å plage folket med mine bekymringer. Over og ut.