Hva er galt med min datter?

[TVN]

Min datter er 19 år.

I slutten av 10. klasse ble det tyngre og tyngre for henne å utføre daglige gjøremål, som å gå på skole, gjøre lekser, holde på med fritidsaktiviteter, gå i butikk, ta buss osv. Hun utviklet angst. Da hun begynte på videregående måtte hun avbryte skolegangen etter kort tid. Året etter begynte hun igjen, og da måtte jeg nesten bære henne gjennom skoleåret. Hun var borte 1/3 av året, men ved hjelp av forståelsesfulle lærer fikk hun fullført grunnkurset. Hun er skoleflink og svært kunstnerisk, både med maling, tegning, tekst og fotografi.

Så orket hun ikke mer skole.

Påkjenningen ble for stor.

Problemet er at hun ikke får til noe annet heller. Hun begynner på ting i gode perioder, men avbryter når hun får en dårlig periode (ofte før mensen). Da får hun angst, blir deprimert og har destruktive tanker. Hun sier at hun ikke kan kontrollere dette, og at hun ødelegger for seg selv fordi hun ikke klarer denne kampen.

Hun har vært medisinert (seroxat og zoloft), gått til psykiater og psykolog, men er fast bestemt på at dette ikke hjelper.Hun har aldri vært borti stoff, røyker ikke og er måteholden med alkohol. Hun er reflektert og moden, har noen få venner og en kjæreste. Hun lurer på hva som er galt med henne, fordi hun opplever disse periodene som er så ødeleggende.

Jeg er fortvilet, ser at hun lider nederlag på nederlag, og vet ikke lenger hvordan jeg kan være til hjelp for henne?

[damedame]

Du kan ikke være psykologen hennes, men du kan vise at du er glad i henne og setter pris på henne i det daglige. At hun er verdt mye i seg selv, uavhengig av hvordan det går med henne i livet.

Påpek/fokuser på hennes gode sider og egenskaper

Prøv dog ikke å gjøre det "for synlig" (les: slik at hun føler det er overdrevent og kunstig, det gjør som regel mer skade enn det gavner).

Prat med henne. Spør og vær nysgjerrig, men vær var på hennes tegn på at det "blir for mye".

Er hun fornøyd med psykologen og relasjonen de har? Føler hun at hun vil og kan åpne seg for vedkommende?

Lykke til, uansett hva du finner ut at du kan hjelpe/støtte henne med!

[Gjest Windsong]

Du kan ikke være psykologen hennes, men du kan vise at du er glad i henne og setter pris på henne i det daglige. At hun er verdt mye i seg selv, uavhengig av hvordan det går med henne i livet.

Påpek/fokuser på hennes gode sider og egenskaper

Prøv dog ikke å gjøre det "for synlig" (les: slik at hun føler det er overdrevent og kunstig, det gjør som regel mer skade enn det gavner).

Prat med henne. Spør og vær nysgjerrig, men vær var på hennes tegn på at det "blir for mye".

Er hun fornøyd med psykologen og relasjonen de har? Føler hun at hun vil og kan åpne seg for vedkommende?

Lykke til, uansett hva du finner ut at du kan hjelpe/støtte henne med!

Heisann!

Støtter punktene til damedame.

På det du skriver virker det som hun sliter med tilbakevendende depresjon av så alvorlig grad at det klart ødelegger for henne. Det er ikke hun som ødelegger for seg selv; det er depresjonen som ødelegger for henne. Depresjon kan sees på som sykdom i like høy grad som f.eks. diabetes og epilepsi.

Behandling finnes, men ofte er det dessverre en tålmodighetsprøve og finne en medisin som virker. Dr. Nils Håvard Dahl anbefaler gjerne medisinen Aurorix der andre antidepressiva ikke har vært effektive. Ellers kan stemningsstabiliserende medisiner ha mer effekt enn antidepressiva for noen. Disse er gjeren epilepsimedisiner som har vist seg å ha en slik stemningsstabiliserende virkning.

Siden dette er et så stort problem, tror jeg nok en gang jeg ville forsøkt å få napp hos en psykiater. Det er slik med dem som med oss andre; de er temmelig forskjellige. Kanskje kunne det være lurt med et utredningsopphold på psyk. avdeling?

Bare forslag fra min side.