Hva går av folk?

[Gjest er det meg eller alle andre?]

På buss og bane flytter de seg ikke når noen skal ut og inn, når de tydelig står i veien, breier seg over setene. I butikken går de i sneglefart foran deg midt i mellom reolene, uten å vike til siden når jeg kommer med mål for melkedisken. På jobben ringer de meg ned for å fortelle at alt er æsj ved varene vi leverer,men sier ikke unnsyld når det er deres åpenbare feil at det ikke gjør det. På foreldremøtet elsker de å høre sin egen semme fortelle om gullet, og tror vi andre synes det også. BRRRRRRrrrrr!

[Andreas Baader]

Send dem til psykiatrisk behandling! Alle sammen.

[Gjest er det meg eller alle andre?]

Send dem til psykiatrisk behandling! Alle sammen.

FEIL FORUM

[Andreas Baader]

FEIL FORUM

Det er deg.

[PieLill]

Hvis det er når du føler deg hindret, så er det deg. Hvis det er når du ser en gammel dame ikke bli tatt hensyn til så er det alle de andre og eventuelt deg også.

Hvis det er at du føler ditt barn blir tilsidesatt, så er det deg. Hvis det er naboens barn du er bekymret for, så er det alle de andre og eventuelt deg også.

Det beste målet på hvor selvopptatt du selv er, er å se hvor irritert du blir over andre menneskers selvopptatthet og egoisme. Blir du mektig irritert er det fordi du ville ha alle hensynene og all oppmerksomheten til deg selv, men noen andre drittsekker stjal det fra deg.

Selvopptatte mennesker trives dårlig sammen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Send dem til psykiatrisk behandling! Alle sammen.

På 60 og 70-tallet ble folkeskikk og skikk og bruk fy-ord. Kun et ord var verre: Dannelse.

Det er de som vokste opp den gang og deres barn som går sakte foran deg mellom reolene og som sitter ved siden av deg på kafe med en skrikerunge i barnevogna og to som springer rundt og velter bord.

[Andreas Baader]

På 60 og 70-tallet ble folkeskikk og skikk og bruk fy-ord. Kun et ord var verre: Dannelse.

Det er de som vokste opp den gang og deres barn som går sakte foran deg mellom reolene og som sitter ved siden av deg på kafe med en skrikerunge i barnevogna og to som springer rundt og velter bord.

Fordelen med historie er at man slettes ikke behøver å ta enkeltpersoners vitnesbyrd på alvor, man kan faktisk sjekke litt selv. På 60- og 70-tallet stod man ikke i opposisjon til folkeskikk, folkesikk stod i opposisjon til dannelse. Dette har noe med klassekamp å gjøre, men det regner jeg egentlig med at du vet.

[PieLill]

På 60 og 70-tallet ble folkeskikk og skikk og bruk fy-ord. Kun et ord var verre: Dannelse.

Det er de som vokste opp den gang og deres barn som går sakte foran deg mellom reolene og som sitter ved siden av deg på kafe med en skrikerunge i barnevogna og to som springer rundt og velter bord.

Fikk min oppdragelse på 60- og 70-tallet og hjelpe og trøste om jeg ikke sa De til fremmede og utviste allminnelig god folkeskikk. Å ikke klage på maten. Å ikke trenge i kø, ikke stå i veien, ikke forstyrre og være støyende der det ikke passet seg. Å si unnskyld når det var påkrevd. Og selvsagt reiste man seg på bussen for eldre og gravide.

Å være frekk i kjeften var noe man ikke vurderte, i hvert fall ikke mer enn et par ganger.

Jeg likte at det var slik. Og synes ikke jeg er strengt oppdratt. Og ikke strengere enn mine jevnaldrende. Det var primært gjennom eksempelets makt.

En annen del av folkeskikken mine foreldre insisterte på var tålmodighet med de som ikke utviste god folkeskikk. Å la være å gå av hengslene av å bli litt forstyrret, eller forsinket i min travle butikk-tur. Eller køsamlerne på veiene. Moren min påpekte stadig at "det er som regel en grunn."

Det var greit å bli indignert over at gamle damer måtte stå på bussen, mens ungdom satt. Men det skulle mye til før indignasjon på egne vegner ble godtatt.

Synes den biten var fin den også.

mvh

[pip]

Fikk min oppdragelse på 60- og 70-tallet og hjelpe og trøste om jeg ikke sa De til fremmede og utviste allminnelig god folkeskikk. Å ikke klage på maten. Å ikke trenge i kø, ikke stå i veien, ikke forstyrre og være støyende der det ikke passet seg. Å si unnskyld når det var påkrevd. Og selvsagt reiste man seg på bussen for eldre og gravide.

Å være frekk i kjeften var noe man ikke vurderte, i hvert fall ikke mer enn et par ganger.

Jeg likte at det var slik. Og synes ikke jeg er strengt oppdratt. Og ikke strengere enn mine jevnaldrende. Det var primært gjennom eksempelets makt.

En annen del av folkeskikken mine foreldre insisterte på var tålmodighet med de som ikke utviste god folkeskikk. Å la være å gå av hengslene av å bli litt forstyrret, eller forsinket i min travle butikk-tur. Eller køsamlerne på veiene. Moren min påpekte stadig at "det er som regel en grunn."

Det var greit å bli indignert over at gamle damer måtte stå på bussen, mens ungdom satt. Men det skulle mye til før indignasjon på egne vegner ble godtatt.

Synes den biten var fin den også.

mvh

:-)

[Mimmy]

På 60 og 70-tallet ble folkeskikk og skikk og bruk fy-ord. Kun et ord var verre: Dannelse.

Det er de som vokste opp den gang og deres barn som går sakte foran deg mellom reolene og som sitter ved siden av deg på kafe med en skrikerunge i barnevogna og to som springer rundt og velter bord.

Det er nok din erfaring, ikke min. Dersom du ikke spøker? Syns du av og til er litt mindre seriøs.....Selv ble jeg oppdratt til å spise opp maten min, neie, takke for maten, åpne opp døren, slippe andre forbi som har det travelt osv....normal folkeskikk, mao. Og si navnet og værsågod i telefonen.

Det er hvordan du møter andre, som avgjør hvordan du selv blir møtt.