Uten føleser ?

[Gjest Kald som is]

Jeg sliter med ettervirkninger etter overgrep og incest, men klarer meg bra i hverddagen.

Det jeg synes er skummelt er hvor kald jeg har blitt...jeg er koselig, omgjengelig og får lett folk i tale og i latter rundt meg...ukjente.

Men jeg er blitt så kald.

Har en type som jeg har rotet frem og tilbake med i snart to år...dvs.det er meg som ødelegger hele tiden, han har fridd, vil kjøpe svær gård sammen og sier han elsker meg høyt, og at han kan se de gode sidene i meg og at jeg ikke kan noe for det vonde jeg føler og viser.

Altså en skikkelig catch.

Når han ikke er her kan jeg savne ham, glede meg til han kommer, glede meg til sex og så videre.

Men så fort han kommer inn døra så snur det, jeg synes han er barnslig, gjør lite, klarer ikke sex med ham, jeg er direkte avvisende og kald og jeg skammer meg dypt over meg selv mange ganger, men klarer ikke styre meg.

Han har grått mange ganger når han har dratt, han har holdt rundt meg og skikkelig grått...og jeg kjenner ikke noe røre seg liksom. Det er som om at jeg kan se folk har det vondt uten at det afficerer meg. Jeg synes jo synd om dem, og trøster og greier men det leer seg ikke i hjertet mitt.

Jeg føler også en redsel for å binde meg...akkurat som om hvis jeg flytter sammen med noen så er det liksom ikke flere steg å gå. Samme med jobb, blir deprimert og føler at livet har stoppet opp, er ikke noe mere å åppnå liksom.

Herremin...er det noen som kjenner seg igjen ?

Er det noen som har tatt hull på denne isen...jeg gråter aldri jeg.

Vil jeg forbli så kald alltid, eller er det håp om å mykne til etterhvert. Det er kun ovenfor barna mine jeg kan kose og klemme med hjertet og føle en overveldende kjærlighet.

Er dette normalt ?

[bea1365380356]

Hei. Ville bare si at du ikke er alene.

Jeg har det likedan. Feks har jeg vært i flere begravelser(der nære har dødd), og ikke følt noe spesielt. Har liksom kunnet trøste andre i stedet for. Så ja, jeg kjenner meg igjen,men kan ikke svare deg på om du vil bli annerledes..

hilsen fra

[Gjest Kald som is]

Hei. Ville bare si at du ikke er alene.

Jeg har det likedan. Feks har jeg vært i flere begravelser(der nære har dødd), og ikke følt noe spesielt. Har liksom kunnet trøste andre i stedet for. Så ja, jeg kjenner meg igjen,men kan ikke svare deg på om du vil bli annerledes..

hilsen fra

Det er litt skremmende, som å ikke være menneskelig.

[bea1365380356]

Det er litt skremmende, som å ikke være menneskelig.

Ja, vet.. det føles nesten som om man ikke bryr seg, eller om at det betyr noe, selv om det gjør det veldig.... hm... ja uforståelig nok.